Artikkel - Jenny Førland

Pressens samfunnsoppgave er å opplyse befolkningen, men hvor stor frihet at egentlig pressen? Hva kan de dele og hva kan de ikke dele?

Pressefrihet er i følge snl.no pressens frihet til å dele opplysninger og kritikk, uten noen form for forhåndskontroll. På denne måten har pressen mulighet til å dele en rekke ting ut i offentligheten før samtykke av folk. Det er vanligst at pressefriheten går mest på offentlige myndigheter – de kan for eksempel dele skandaløse ting om regjeringen eller enkelte politikere.

Presseetikken er viktig oppi alt dette her. Det er viktig å ta hensyn til personlige opplysninger før man kan bruke pressefriheten sin. Til tross for at pressen har frihet til å dele opplysninger og kritikk, harde og et stort ansvar når det gjelder personopplysninger. Alle mennesker har rett på anonymiteten sin og rett til å ikke bli gjenkjent i saker. Er det av vår allmenn interesse å vite navn på personer, skal pressen kunne dele det. Men det er først og fremst viktigst å holde tilbake informasjon som kan være en beskyttelse.

Under VM 2019 i ski denne vinteren ble det gjort en stor doping-razzia i Seefeld. Under denne razziaen ble blant andre 26 år gamle Max Hauke fra Østerrike tatt på fersk gjerning mens han dopet seg. Det ble tatt en video av ham mens han satt med nålen i armen. NRK lage en sak hvor de hadde fått tilgang på denne videoen, og valgte å publisere den på sin nyhetsside. Det er naturligvis av allmenn interesse å vite om dopingen som skjedde under årets VM, men hvorvidt det var nødvendig å se videoen er en annen ting. Max Hauke var en av fem skiløpere fra Østerrike som ble tatt for doping, men på grunn av videoen sitter navnet hans ferskest i minne. Han er en ung mann som gjorde en tabbe, og på grunn av et stort overtramp av pressen, er hele livet hans videre ødelagt. Med et eneste googlesøk vil det dukke opp denne videoen av den nervøse mannen med nålen i armen – hva skal han da gjøre videre.

Nå i dag skal avisene stort sett være objektive – det betyr at de ikke skal ha en politisk vinkling i sakene de skriver. Men før var det slik at en avis skulle være tilknyttet til et parti. For eksempel hørte Aftenposten til Høyre og Dagsavisen til Arbeiderpartiet. Men det er begrenset hvor objektiv man kan være, og det kommer tydelig fram i flere av sakene. Ofte blir enkelte politikere eller lignende fremstilt på ulike måter gjennom avisene, som ikke tyder på objektivitet. Det å kunne være subjektiv er en del av pressefriheten – på en måte, men objektiviteten burde så mer sentralt.

De fleste kronikker, kommentarer og leserinnlegg har gjerne en spesiell retning – det er ikke ofte man får lest en kronikk som er høyreekstrem. Det er mulig det blir skrevet færre høyreekstreme kronikker enn andre politiske vinkinger, men det er og mulig at det blir valgt bort. Jeg velger å ikke konkludere med noe her, men jeg utlyser kun et poeng.

Den fjerde statsmakt har mulighet til å påvirke vårt syn på verden. Gjennom pressen blir det ofte presentert et synspunkt, og man henger seg gjerne på. Personer som Trond Giske, Per Sandberg og Sylvi Listhaug har mange ganger kommet i dårlig lys i avisene, og jeg mener ikke at det er ufortjent. Men noen ganger er det kanskje unødvendig dårlig, som ikke i utgangspunktet er av allmenn interesse. Pressen må se at ikke alt er en del av samfunnsoppgaven.

Hvor langt strekker pressefriheten seg?