30-bussen mot Jernbanetorget
Dikt - Maia Jensen Moy
På bussen har menneskene pakket seg inn i lyddempende.
Men stillheten bråker mer enn noen gang.
Øynene på bussen flakker mellom skjermer og vinduer. Snapchat, TikTok, Instagram, Facebook – en digital kakofoni av inntrykk som konkurrerer om oppmerksomheten. Apper som holder deg vekke fra å åpne boken i sekken din. Snapstreaks som holder vennskap på kunstig liv. Snapmap for en følelse av kontroll. Tinder som forteller deg at du kan bli elsket. Instagram promoterer deg. TikTok lar deg glemme.
En evig runddans av apper som mater hullene du ikke klarer å fylle selv. Et konstant jag om å svare for å unngå å ghoste. Om å bli sett for å unngå å bli glemt.
Så mye på så kort tid at hodet ditt koker over.
Du åpner boken og konsentrasjonen mangler.
Lurer på hvorfor.
ILLUSTRASJON: Amanda Kvinge / PRESSET.
Steve Jobs nektet barna sine iPads. Bill Gates har regler for skjermbruk i hjemmet. Jenny på tre år ser Youtube på vei til barnehagen. Martin på tjue husker ikke sist gang han kunne studere uten å sjekke mobilen hvert femte minutt. Familier sitter sammen, hver for seg, foran hver sin skjerm.
De største doplangerne bruker ikke dopet selv.
Hver dag våkner du til en skjerm som jobber for å holde deg fast. Den elsker deg, slik du elsket din første kjæreste – altoppslukende, lojal til dine behov. Den følger deg til busstoppet, klasserommet, middag og helt til hodet treffer puten. Helst etter også. Dere vet alt om hverandre.
Du sier det selv: du kan ikke leve uten.
Så den gir deg små drypp av frihet: skjermbegrensninger, gråskalamodus, påminnelser om å ta en pause. Den vil at du skal føle at du har kontroll. Men det er bare et spill – du kommer alltid tilbake.
You may now kiss the bride.
På vei mot Jernbanetorget kan jeg ikke unngå å legge merke til nakker som knekkes fremover, som om skjermen er et lite alter alle tilber i stillhet. Og under overflaten av denne digitale hengivenheten ligger alt vi ikke vil snakke om. Dårligere konsentrasjon. Lavere oppmerksomhet. Svekket hukommelse. Angst. Stress. Ensomhet. Lav selvtillit. Skjermen fyller hullene du ikke klarer å fylle selv. Hvert sveip føles som en klem. Hver "like" som et klapp på skuldra. Hver "reel" som en latterkrampe med en god venninne.
Hjernen din er fanget i et maskineri som er designet for å holde deg i live, ikke for at du skal ha det bra.
Det er et paradoks, egentlig. Teknologien skulle gi oss frihet, men mange av oss har aldri følt oss mer fanget.
Bussen tar til høyre mot Jernbanetorget, og jeg kjenner den velkjente følelsen av selvforakt velte opp. Hvorfor klarer jeg ikke bare å legge den bort? Hvorfor klarer ingen det?
Jeg demper tankene med en podcast.
Som om jeg har noe valg.