Etter noe reflektering rundt novemberutgaven Veivalg kan det ved første øyekast virke som et hvilket som helst tema. Likevel jeg vil påstå at nettopp denne utgaven er langt mer aktuell og avgjørende i disse dager enn mange kanskje tror. Det kan i dag virke som mange valg blir gjort for oss av algoritmer til politikere, derfor slår jeg et slag for den iboende makten som er i oss alle. Makten av å velge.

M.C. Eschers berømte kunstverk *Relativity* er et godt bilde på hvordan livets mange veier og valg kan oppleves overveldende og forvirrende. Foto: BYU Museum of Art.

Arbeidslivskrise

Som studenter står vi stadig overfor en rekke veivalg. Enten vi er fersk bachelorstudent rett fra videregående, studerer videre på en master i en ukjent by, eller kanskje til og med tar farvel med skolebenken til fordel for en hev-og-senk-pult i et åpent kontorlandskap. Valgene vi står overfor som unge mennesker i etableringsfasen er mange. Skal jeg engasjere meg mer i universitetsmiljøet, eller la være å dukke opp på forelesninger? Skal jeg konte neste eksamen, eller droppe ut? Skal jeg bli en eiendomsmegler eller en medieviter? Neida, det er ikke alle valg vi tar som er så binære eller direkte avgjørende for våre liv og hverdag.

*The Lovers II* av René Magritte viser to mennesker med tilslørte ansikt i et kyss. Tør vi noensinne vise våre sanne jeg til andre, eller velger vi heller å skjerme oss selv? Foto: MoMA.

Micro blir macro

Noen valg er små, nærmest unnselige egentlig. Hva skal jeg spise i dag? Skal jeg gå eller ta trikken? Skal jeg lese en bok eller scrolle i tre timer på TikTok? Skal jeg sveipe til høyre eller venstre på PT’en Vetle (24) fra Lørenskog? Kanskje virker de trivielle, men selv disse små valgene kan i sum ha stor innvirkning. De er med på å forme oss, både fysisk, psykisk og sosialt. Små handlinger blir til vaner, og vaner blir til holdninger som til slutt utgjør grunnlaget for hvem vi blir som person.

Å velge å lese en bok i stedet for å scrolle på mobilen kan kanskje utvikle større tålmodighet eller innsikt, og beslutningen om å gå til campus fremfor å ta trikken kan påvirke både humør og helse. Dette fører oss ned nye veier som kanskje leder mot det vi ønsker. Det ligger en enorm—men ofte umerkelig—makt i de hverdagslige valgene vi tar, en makt som skaper rammene for hva vi ønsker å prioritere og hvem vi ønsker å bli, og selvsagt for verden vi ønsker å leve i.

Våg å velge!

I samtiden møter vi også større og kanskje mer skremmende veivalg enn valget om det å gidde å dra på SATS etter skolen eller kjøpe godteri og legge seg på sofaen. Vi lever i en tid hvor valgene vi tar ikke bare påvirker oss selv, men også samfunnet og verden rundt oss. Skal vi velge å engasjere oss i klimakampen, eller la apatien sluke oss? Skal vi støtte arbeidet for likestilling og menneskerettigheter, eller trekke oss unna fordi problemene føles for store? Skal det bli fire nye år med Trump, eller får vi se en kvinne som Kamala Harris ta roret i USA? Disse spørsmålene berører ikke bare politikere eller aktivister; de påvirker hver og en av oss, og hvordan vi velger å svare på dem—eller la være—former framtiden for hele generasjoner. (Det å la være å ta et valg er tross alt også et valg!) Noen ganger er det å ta et valg en luksus, andre ganger er det en del av en dugnad. Men det er alltid en påminnelse om friheten vi har og det ansvaret som følger med den.

En liten influencer i oss alle

Noen av disse valgene er kanskje allerede tatt på våre vegne og av folk som ikke har våre interesser i tankene. Men selv i saker som klimakrise og globale politiske endringer, kan valgene vi tar—små som store—sende ut ringvirkninger som gjør forskjell både i lokal og global skala. Det er lett å glemme den makten som ligger i enkeltmennesket, kanskje spesielt når vi går usikre tider i møte.

Likevel er det nettopp derfor det er viktig å minne oss selv på at vi har innflytelse, selv de av oss som ikke har egne promokoder til slanke-te på Instagram. Vi kan velge å være aktive, reflekterte og bevisste deltakere i vår egen tilværelse. Veivalg handler ikke nødvendigvis om å finne det som er riktig eller galt, men om å være klar over det valget vi faktisk har og ta eierskap til det. I en verden full av både muligheter og utfordringer er det viktig å huske at valgene, både de store og små, utgjør grunnlaget for hvordan vi navigerer våre egne liv og den retningen vi ønsker for resten av samfunnet.

Den belgiske surrealist-maleren René Magritte skapte ikke bare sterk kunst med pensel, men også med ord. Maleri: *La recherche de l'absolu (The search for the absolute)* av René Magritte (1960).

Summen av det små

Så la oss ta veivalgene våre med et snev av alvor, om så med en liten klype lettsindighet. For i en verden der hver minste lille beslutning tilsynelatende betyr alt og ingenting samtidig, er det viktig å huske at enhver vei vi tar i livet startet med et valg, men avgjøres av en rekke små. Spesielt i alderen mange av oss befinner oss i kan tanken på å gjøre valg for oss selv kan virke utrolig skremmende uavhengig av størrelse og omfang. Likevel er vi nødt til å ta valg hver eneste dag ettersom konsekvensene av ubesluttsomhet kan føre oss ned veier vi neppe ønsker. Å ta sine egne valg i livet—og å stå for valgene man tar—er en kunst; en type kunst som noen ganger tar et helt liv å mestre.

Med dette i tankene minnes jeg noen ord jeg tidligere har opplevd som skjellsettende. Jeg ønsker å vise til dette utdraget fra The Bell Jar av Sylvia Plath, et utdrag hvis budskap jeg føler er særdeles potent i disse tidvis overveldende tjueårene:

Maleriet *Pear Tree* av Gustav Klimt skildrer mange saftige pærer. Kanskje kan det trekkes en parallell til Plaths fengslende ord? Foto: Harvard Art Museums.

“I saw my life branching out before me like the green fig tree in the story. From the tip of every branch, like a fat purple fig, a wonderful future beckoned and winked. One fig was a husband and a happy home and children, and another fig was a famous poet and another fig was a brilliant professor [...] beyond and above these figs were many more figs I couldn't quite make out. I saw myself sitting in the crotch of this fig tree, starving to death, just because I couldn't make up my mind which of the figs I would choose. I wanted each and every one of them, but choosing one meant losing all the rest, and, as I sat there, unable to decide, the figs began to wrinkle and go black, and, one by one, they plopped to the ground at my feet.”

— Sylvia Plath, The Bell Jar

Kunsten av å velge: Et kjærlighetsbrev til folkemakten