Rekviem for Selina: Et mediesirkus om rosabloggere

Kommentar - Thea Jonette Reinfjell

Rosabloggeren sitter alene på jenterommet sitt og skriver om egne meninger og erindringer fra familiens stasjonære datamaskin. Journalistene sitter mannsterke bak skjermer i vaste kontorlandskap med en redaktør i ryggen. Hvilket ansvar har hver av disse aktørene for å være gode forbilder for publikum som sitter godt plassert i sofaen og følger med på gjøglingen som skjer i manesjen?

Hva hadde du blogget om hvis du var rosablogger? Illustrasjon: Thea J. Reinfjell / PRESSET.

15. mars var det premiere på den nye NRK-serien Rekviem for Selina, en dramaserie om verdens første rosablogger. I serien møter vi karakteren Selina, spilt av Elli Müller Osborne, som blogger under navnet Celina Isabell. Karakteren er sterkt inspirert av livet til Sophie Elise, som også har bidratt som manuskonsulent i serien.

NRK skriver at serien har dratt inspirasjon fra de første og største influenserne i Skandinavia. Serien tar oss med på reisen til Selina fra pikerommet i Nord-Norge til en annen livsstil i hovedstaden - og hele seansen viser seg å være litt av et sirkus!

Stor sjokkfaktor - finn frem popcornet
Serien, og blogglivet, kan på mange måter sammenlignes med sirkus.

Det er overdådig sminke, tupert hår, lange extentions, kostymer, minneverdig musikk, og skandaler som får skinne i rampelyset.

Stor sjokkfaktor blir det også i episode to, når vi får bli med Selina inn i operasjonssalen. Hun har nemlig reist til Tyrkia, på 18-årsdagen sin, for å få seg nye pupper. De grafiske scenene fikk flere medlemmer av publikum på premieren i Sofienberg kirke til å besvime, inkludert Sophie Elise selv.

Mens sirkuset før i tiden stilte ut folk med medfødte misdannelser eller sykdommer for å trekke tilskuere, promoterer enkelte bloggere, eller nå influensere, et utseende de selv har vært med på å bestemme. De fremmer en livsstil man må betale for å oppnå gjennom ulike operasjoner og behandlinger. Dette tiltrekker seg også et publikum, men ikke alle lar seg like lett fascinere av et utseende som er kunstig konstruert.

En god blanding av dagbok og scrapbook? Om jeg hadde blogget på tidlig 2000-tallet, så tenker jeg at bloggen min hadde sett slik ut.
Collage: Thea J. Reinfjell / PRESSET.

Forbilledlige dårlige forbilder

De tidligere bloggerne, nå influenserne, har i en årrekke fått høre at de er dårlige forbilder. I 2021 vant Sophie Elise AS Gullbarbie, en pris som hvert år blir gitt av organisasjonen Press, til en aktør som er best på å få ungdom til å føle seg verst. Daværende leder i Press, Lea Mariero, sa til NRK at prisen var et tydelig signal om at påvirkningskraften til Sophie Elise betyr noe, og at hun måtte ta mer ansvar overfor sitt publikum.

Det etiske dilemmaet om påvirkningskraft er noe som i liten grad blir tatt opp i TV-serien, men som diskuteres i den tilhørende NRK-podkasten Seriesnakk. Morten Hegseth gjester podkasten i episode fem, hvor han snakker om bloggernes inntreden i medieverden. Da skjedde det en utvikling hvor unge i større grad fikk valget om å velge sine egne forbilder, og følge de tett i hverdagen. Et resultat av dette var at det kunne danne seg parasosiale forhold mellom følgerne og bloggerne, samt at bloggerne klarte å nå ut til en målgruppe som tidligere hadde vært vanskelig å nå. Etter hvert som influenserne ble større, og fikk eksponering i mer tradisjonelle medier, har ansvaret til den enkelte influenseren også økt. De når flere personer enn noen gang tidligere, men hvem er det som har det egentlig ansvaret?

Et paradigmeskifte

Rekviem for Selina maler et bilde av hvordan rosabloggerne var med på å endre blant annet reklamebransjen. Det skjedde et skifte i hvor merkevarer valgte å putte annonsepengene sine. I dag har man store aktører i form av influensere som lever av annonseinntekter fra ulike merkevarer, og som får betalt for å promotere et merke, men disse aktørene er i liten grad regulert. Er de sitt ansvar bevisst? Ligger i så fall hele ansvaret kun på influenseren? Burde mottakeren være bevisst på hvilket innhold en konsumerer? Eller kanskje ansvaret ligger på merkevaren som omhyggelig har valgt seg ut en influenser de mener best kan promotere sitt merke til den rette målgruppen?

I serien viser Selina at hun er villig til å gå ganske langt for å få oppmerksomhet. «En hater er også en leser», sier Selina til Nathalie, en av de andre karakterene i serien, i episode fire, noe som viser at karakteren kanskje tenker «all PR er god PR», koste hva det koste vil!

Folk elsker å hate, og skandaler skaper klikk. Akkurat som makeløse sirkustriks trakk folk til sirkusteltet før i tiden, trekker skandaler og operasjoner folk til skjermene. Og på den måten genereres penger og blest til personen som la det ut. Kanskje du burde tenke litt på det, før du trykker deg inn på et bilde eller en artikkel med clickbait-overskrift neste gang.