Hyllest til pandemihumoren
Artikkel - Maria Sharpova
Fredag den 13. mars, 2020. Etter så mange apokalypsefilmer satt vi nok alle med en viss forestilling av hva denne dagen ville innebære. Ødeleggelse, kaos og geriljakostymer er bare å nevne noe. Men hvem hadde egentlig forestilt seg at en verdensomspent pandemi ville involvere morgenkåper og tøfler? Eller at toalettpapir var det som ville splitte oss?
Foto:: Jasmin Sessler / Unsplash
Innrøm det, situasjonen eskalerte raskt fra Dawn of the Dead til Shaun of the Dead.
Observasjonen av misforholdet mellom våre forestillinger, og den faktiske realiteten, har gitt liv til et hav av pandemivitser og memes på sosiale medier. Fra mislykkede livsstilmål, pinlige zoom-konferanser og en glorifisering av landets fritidsproblemer – internettkulturen har gitt mange av oss noe å trekke på smilebåndet over, i en ellers isolert og alvorsbetont tid.
Morsomme minner fra vår tids verste år.
−Vi står midt oppi en tid som kommer til å bli omtalt i historiebøkene. Men hvordan kommer alt dette til uttrykk i hverdagskulturen, spurte Norsk Folkeminneinnsamling på sin Facebook side, da de oppfordret befolkningen til å sende inn sine coronamemes i mars.
Memes er skapt for å deles, og spres raskt. De uttrykker ulike ideer ved å spille på intertekstualiteten mellom tekst, lyd og bilde, på en måte som gir materialet en ny og ofte komisk betydning. Og de utgjør en interessant kilde til de fellesmenneskelige holdningene og sentimentene gjennom pandemien. Gjennom karanteneperioden ble de flittig brukt som en måte å kommunisere små og store utfordringer i hverdagen – fra koronasveisen og frykten for å legge på seg, til mer seriøse temaer som samlivsproblemer og brakkesyke.
Det er viktig å kunne tulle også med det som er trist og skummelt. Humor kan bidra til å menneskeliggjøre utfordrende situasjoner, og gjøre det lettere å sette ord på noen av de vanskelige følelsene. I en tid preget av isolasjon og ensomhet, bidro humoren til å pleie fellesskapet ved å minne oss på at vi ikke stod i den nye situasjonen alene.
For når selv topp-politikere som Monica Mæland og Jonas Gahr Støre ble eksponert som tøffelbærende, dødelige hjemmekontorister, da rådet en slags solidarisk trøst over vissheten at vi alle gikk den vanskelige tiden i møte sammen. Også når nyhetene om mRNA-vaksinen begynte å svirre, kom vaksinehumoren til utsetning. Den trøstet oss i våre manglende medisinske kunnskaper, og bidro med sine egne intetsigende forklaringer. En bildemontasje forklarte eksempelvis hvordan vaksinen fungerer utelukkende gjennom selvhøytidelige Leonardo DiCaprio memes. En annen forsikret oss om Pfizers troverdighet ved å vise til bragden Viagra.
Det er det reelle misforholdet mellom vår uvitenhet om vaksinen, og ekspertenes egne innviklede uttalelser som gjør disse vitsene mulig. Det er en viss forskrudd sannhet i dem, og det er nettopp det som gjør de morsomme. Og på et sett og vis gjør det også situasjonen lettere å forholde seg til.
For humor kan nemlig være en effektiv lufteventil for noen av samfunnets redsler og bekymringer. Sammen med en god dose selvironi kan det hjelpe oss å prosessere noe av avmakten vi føler, på en måte vi enklere mestrer og klarer å sette ord på. Men ikke all humor er tilsiktet. Noen gullkorn sniker seg nærmest ubevisst inn, slik det eksempelvis ofte gjør blant travle og forventningsfulle journalister.
VG-journalisten Ken André Ottesen, er blant de som har hatt et øye for den komiske siden av medienes coronadekning. Ottesen er kanskje best kjent for sin Instagram profil, BAdesKen, hvor han bruker humor til å løfte frem de norske lokalavisene. I boken Norske mann i hus og hytte brukte han samme konsept til å skape en humoristisk samling av lokalavisenes coronadekning. Som en litt annerledes minnebok om hvordan vi klarte oss gjennom de første fasene av pandemien. Og som Ottesen viser, hadde også lokalmediene bygget seg visse forventninger til pandemien som ikke alltid tilsvarte hvordan situasjonen faktisk utspilte seg:
Ingen skam å le.
Sykdom er ingen morsom tematikk. Likevel var det nettopp dette som ble tema for humoristene på Norsk Revyfestival i sommer. Som følge av avlyste arrangementer, inviterte arrangørene i stedet til videokonkurransen «Humor mot korona». Her bidro store og små fra hele landet med humoristiske kommentarer gjennom rim, sang og skuespill. Det ga deltakerne mulighet til å skape et kreativt og lekent uttrykk for den vanskelige og monotone hverdagen.
− Det er ikke bare alle pandemiekspertene som vi åpenbart har her til lands (noe som i seg selv er et humoristisk poeng) som skal få kommentere koronaens tid. Humoristene må også sette sitt preg på den, skrev daglig leder for Norsk Revyfaglig Senter på deres nettsider.
−Det er ingen skam å le, var det klare budskapet.
Humor er i første rekke en sosial opplevelse, og et viktig mellommenneskelig bindemiddel. Vi ler med hverandre - og latter er smittsomt. Noen ganger kanskje i større grad enn frykt. For i coronalatteren ligger også en bekreftelse av vårt samhold. På en tullete og uformell måte, signaliserer det at vi fremdeles er «med i gjengen», og at vi alle er jevnbyrdig involvert i denne tragedien.
Så hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, og minnes det morsomme? Som humorforskeren Sven Svebak formulerte det: «Sans for humor oppfører seg omtrent som støtdemperne i en bil»[1]. Den hjelper til med å dempe stress og bevare trivsel, når livet fører oss ut på en humpete vei.
Og den gode nyheten er at vi kom oss gjennom 2020 med humøret i behold.
Kilder:
[1] Svebak. S. (2005) «Er sans for humor bra for helsa?», i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 42 (10).