Artikkel - Hege B. Hansen

Foto: Gage Skidmore / Flickr / Lisens CC BY-SA 2.0

Med lav margin har Joe Biden vunnet det amerikanske valget. Det kan han blant annet takke Donald Trumps ikke-intensjonelle progressive populisme for.

At media fortsatt blir overasket over at Donald Trump har en stor velgerbase er pussig. Under forrige valg samlet han opp 63 millioner stemmer, og i år fikk han minst 10 millioner ekstra. Åpenbart har Trump støtte i den amerikanske befolkningen. Likevel spådde meningsmålinger og journalister som sådan en mye enklere seier for Joe Biden, akkurat som de gjorde for Hillary Clinton fire år tilbake. At pressen ikke har lært så mye siden sist kan spekuleres i.

De siste fire årene

Men pressen har jo jobbet iherdig under Trump. Gravejournalister har avdekket forhold til en pornostjerne, en særdeles tett relasjon til Russland, skatteunngåelse og mye mer. Problemet til pressen er derimot at mye av deres arbeid mest sannsynlig ikke spiller noen rolle i møte med mange av Trumps velgere. De brydde seg lite om fakta, kontrovers og høflighet under forrige valg. Hvorfor skulle det endre seg?

Trump bemerket selv på et kampanjearrangement i 2016 at han kunne skutt noen på åpen gate uten å miste en stemme. Han har et poeng. Trump klarte å mobilisere amerikanere som ikke har stemt før i 2016 nettopp ved å ikke følge skrevne og uskrevne regler. Derfor er det ikke vanskelig å se for seg at han skulle klare å mobilisere flere velgere denne gangen også. Og når nettopp den type velgere ikke blir plukket opp av meningsmålingene i 2016, er det så rart at de kanskje ikke ble det i år?

Dette er spørsmål som må stilles til media og pressen. Journalister og redaktører besitter en opinionsdannende kraft for allmennheten som ikke har tid til å gjøre grundige analyser av den amerikanske valgkampen. At de kan ta så feil to valg på rad er kritikkverdig, og meningsmålingsbransjen kommer til å leve med en blåveis i lang tid etter dette. Men vi får ikke håndfaste svar på hva som gikk galt med det første. Det som derimot er mulig å ta en titt på, og som kan forklare både Trumps popularitet og valgutfallet, er pressens forhold til populisme.

Men hva er populisme?

I statsvitenskapen defineres populisme på tre måter. Først og fremst som en mobiliseringsstrategi. Da står den karismatiske lederen i sentrum, og menneskene som slutter opp under dem har ofte ingen tradisjonell partiorganisering og mangler et sterkt ideologisk fundament. Derfor er populisme svært tøyelig på tvers av det politiske spektrumet, selv om begrepet gjerne assosieres med høyresiden.

Som en kommunikasjonsform skiller populisme seg fra måten politikere tradisjonelt fremstår. Ved provoserende argumenter og simpelt publignende språk vekker den stor oppmerksomhet. Ikke overraskende blant pressefolk som er vant med forutsigbare uttalelser basert på partipolitikk.

Populisme som en ideologi spiller på en fundamental konflikt mellom ”folket” og ”eliten”. Lederne er vanlige folk med sunn fornuft som ble tvunget inn i politikken for å tale massenes sak opp mot den virkelighetsfjerne politiske eliten som har ødelagt demokratiets stand. Dog, forbi dette taler ikke populisme særlig om andre politiske forhold som gjør den enkelt applikerbar til de fleste andre. Eksempelvis nasjonalisme og proteksjonisme.

I praksis ser man gjerne en blanding av mobiliseringsstrategien, kommunikasjonsformen og den tynne ideologien. Det er særlig sant for Donald Trump. Suksessen hans skyldes blant annet hvordan denne blandingen er kompatibel med tabloidkulturens nyhetsverdier.

All PR er god PR for Trump

Foto: Gage Skidmore / Flicker / Lisens CC BY-SA 2.0

Pressen elsker problemer, og det gjør populisme og Trump også. Da er det ikke rart at den avtroppende presidentens politikk fordret på skremselstaktikk konstant er gjenstand for diskusjon i media – uansett om det er i hans favør eller ikke.

For de som ikke støtter politikken til Trump kan det være utfordrende å forstå hvordan millioner av mennesker anser han som en karismatisk figur, men det gjør de. Pressens største feil er å gi etter for informasjonsoverfloden de er offer for, når Trumps kjernevelgere gjerne mangler både utdanning og tilgang til objektiv informasjon. Fan eller ei, det finnes mange der ute som digger Trump. Det er i stor grad på grunn av hvordan han kommuniserer.

Om det finnes en håndbok for populistisk kommunikasjon, følger Donald Trump den til punkt og prikke. Han er motpolen til andre amerikanske politikere uavhengig av parti. Kompliserte konflikter presenteres som enkle avtaler, og der andre går rundt grøten leverer Trump kontroversielle og slående sitater. De sensasjonspregede mediene spiser dette opp uansett om han kommer i godt lys på lederplass eller ikke. Og ved å sidestille Trump med andre politiske aktører blir han legitimert på et vis, selv om politikken hans hovedsakelig kun er gjenstand for kritikk.

Fundamentet for hele Donald Trumps politiske karriere, med den klassiske oss mot dem-tilnærmingen, er også populistisk. Med oppsiktsvekkende gestikulering og ufin tale er han nærmere en enkel Joe, enn en typisk velstående businessmann. Han taler tilsynelatende folkets sak i et land preget av et kartellisert politisk miljø hvor menneskene som har valgt sine ledere likevel ikke får sin stemme hørt. Trump går kanskje over streken i ny og ne, men velgerne hans har inntrykk av at han får ting til å skje. Og ordene han ytrer, ansiktsuttrykkene han lager og det oppsiktsvekkende utseende hans selger aviser.

Diskurs førte til dumping av Donald

Likevel har Donald Trump tapt valget med en hårsbredd. Dette til tross for et rotete politisk klima som populisme som oftest drar seg nytte av. Det ser ut til at hans problematiserende politikk har utløst for mange sosiale bevegelser og skandaler for media å skrive om som administrasjonen hans ikke klarte å takle. Trump har fungert som en slags katalysator for politiske diskusjoner, men mange av utfallene står i dag sterkere som følge av å slå Det Hvite Hus i en konflikt. Starten av presidentskapet hans var preget av #Metoo-anklager, og det sluttet med kritikk fra Black Lives Matter-bevegelsen. Alt muliggjort av den samme mediebransjen som bidro til å bygge han opp. Da ser det ut til at pressens sterke innsats til syvende og sist akkurat var nok til å tippe tidligere Obama-velgere tilbake til den demokratiske siden.

Populismen som Trump vant på i 2016, er kanskje grunnen til at han ikke ble valgt på nytt i 2020. I en usikker tid med en pandemi herjende valgte akkurat nok amerikanere en stabil politisk figur fremfor en ustabil en. Og slik ble til slutt Donald Trumps populisme progressiv på et vis, intensjonelt eller ei.

Trumps progressive populisme