“Kjære fotografi”
Artikkel - Maria Sharpova
“Essentially the camera makes everyone a tourist in other people’s reality, and eventually in one’s own” –Susan Sontag. Foto: Gemma Evans / Unsplash
Jeg har aldri sett ansiktene deres før, og vil nok aldri se de igjen heller. Mange av dem lever ikke lenger. De er ofte fra en tid jeg ikke kjente til personlig, eller steder jeg kanskje ikke visste eksisterte. Likevel er det noe ved de gamle fotografiene som gjør at jeg føler et slags slektskap til dem.
Det er snart 10 år siden Taylor Jones lanserte prosjektet Dear Photograph. Ideen var enkel, men fengslende; finn et fotografi som betyr noe for deg, gjenbesøk stedet det ble tatt og hold fotografiet opp mot det samme punktet mens du tar bilde av det. Resultatet viser et galleri hvor hundrevis av menneskers minner og virkelighet flyter i hverandre og eksisterer side om side.
Man føler seg litt som en inntrenger når man stirrer utover de personlige minnene som er innsendt av andre. Av fremmede. Hvert bilde inneholder en historie som sannsynligvis står innsenderen nært, og som jeg aldri får innsikt i. En hemmelig fortelling som vedkommende kanskje forholder seg like vemodig til som jeg gjør til mine egne fotoalbum. Men som ikke angår meg overhodet. Så hvorfor griper disse bildene meg sånn?
Det noe ved dem som føles så kjent. Som bildet av en liten jente og hunden hennes en solfylt sommerdag. Jeg kan ikke annet enn å bli varm inni meg og mimre tilbake til barndommen. Til da livet var enklere, og tiden gikk litt saktere. Til solskinn, latter og lukten av nyklippet gress på gårdstunet. Til en svunnen tid, som innsenderen så iherdig har forsøkt å fryse og forevige i det lille fotografiet.
Men så legger jeg merke til bakgrunnen, og jeg tenker på tomrommet fotografiet skjuler. Gresset ser ikke lenger like grønt ut. Trærne er ikke like frodige. Overgangen fra det-som-var til det-som-er markerer seg like skarpt som fotografiets ytre linjer.
Referansen til lengsel og nostalgi blir ikke mer tydelig enn den er i et annet fotografi av et eldre par. Sannsynligvis delte de en vits, for kvinnen i bildet skrattler.
Bildet sier mer enn tusen ord. Det trenger ingen beskrivelse. Jeg trenger ikke å være i samme posisjon for å føle tomrommet som kommuniseres. Det slår meg umiddelbart, rått og uformidlet. Det er fotografiets makt.
På tvers av sted og tid
Begrepet nostalgi ble myntet av den tyske medisinstudenten Johannes Hofer, som på 1600-tallet bet seg merke i hvordan den melankolske tilstanden påvirket sveitsiske soldater i utenlandstjeneste[1]. Ofte var plagene så sterke at soldatene måtte sykemeldes og sendes hjem. Nostalgi ble nemlig sett på som en sykelig hjemlengsel. Hofer tenkte den gang at sveitsernes oppvekst i trygt innpakkede fjellomgivelser etterlot dem sårbare på de åpne franske slettene. I følge SWI så franskmennene på det særsveitsiske fenomenet med så stort alvor, at de bannlyste all musikk som kunne minne en sveitser om hjemtraktene.
Vi trenger ikke å være sveitsere for å sjarmeres av sveitsisk idyll. Foto: Débora Rothenbuehler / Unsplash
Moderne psykologer knytter ikke lenger nostalgi til hverken sted eller sykdom, men en generell lengsel til det som er forbi oss. Til øyeblikkene vi så gjerne ville beholde, men absolutt ikke kunne, annet enn innenfor rammene av et lite papirark. Den uoverkommelige barrieren tiden utgjør er et viktig premiss for nostalgi. Jo nærmere i tid, jo mindre betydelige virker fotografier å være.
«Anemoia» er et populæruttrykk som viser til nostalgien man føler for minner som ikke er ens egne, eller lengselen man føler for tider man aldri var en del av. Et godt eksempel på dette er historisk nostalgi. Til den forvirrede oppfatningen av at verden var enklere før, endog man aldri var der til å oppleve den selv. Jeg møter ofte denne appellen i politiske bilder, og den viser seg stadig oftere i dagens tv-produksjoner. Det er som om vi i møtet med endring vender oss til fortidens forutsigbarhet og trygghet. Tilbake til «det gode gamle». Til felles for de ulike formene for fotografisk nostalgi er at de så synlig minner oss om hvem vi har vært – både som mennesker og samfunn.
Melankolske objekter
Susan Sontag betegnet gamle fotografier for «melankolske objekter» fordi de essensielt fanget og tinggligjorde øyeblikkene som vi aldri får tilbake[2]. Det er surrealistisk, hvordan noe som for lengst har opphørt å eksistere blir representert som levende og til stede. Det er dette paradokset som griper meg, når jeg blar gjennom Dear Photograph. Hvordan et fotografi kan konkretisere både nærhet og avstand i ett og samme blikk.
For det som er mest slående ved gamle bilder er hvor raskt unge fjes blir gamle, og hvor kort veien fra vugge til grav kan være. Som den franske filosofen Roland Barthes formulerte det, bekrefter ethvert fotografi denne uunngåelige katastrofen; det som avbildes er allerede borte[3].
Vi forstår ofte nåtiden med henblikk på fortiden. Foto: Jesse Orrico / Unsplash
Både Barthes og Sontag hadde et nokså pessimistisk utgangspunkt i sin kritikk av fotografiet. Deres undersøkelser har et tungvektig fokus på nostalgiens isolerende og sørgelige side. Men fotografiets nostalgi er et tveegget sverd. Det minner oss ikke bare om det som er borte. Det forsikrer oss også om at de gode øyeblikkene var ekte.
I nyere psykologi blir nostalgi i første rekke betraktet som et mellommenneskelig fenomen, med potensial for en rekke prososiale effekter. Det kan fremme tilhørighet og tilknytning, og hjelpe oss med å takle brå endringer og samfunnsomveltninger. Det er nettopp fordi de minner oss på hvor vi har vært, at gamle fotografier blir en så konkret og unektelig målestokk for hvor vi befinner oss i dag – og hvorfor vi bør være takknemlig for nuet.
For straks glir også dette øyeblikket forbi, avgårde til romantisering i “fremtidens fortid”.
[1] Anspach, C. (1934). Medical Dissertation on Nostalgi by Johannes Hofer, 1688. Bulletin of the Institute of the History of Medicine, 2(6), 376-391 URL: http://www.jstor.org/stable/44437799
[2] Sontag, S. (1979) On Photography. Penguin
[3] Barthes, R. (1981). Camera lucida : reflections on photography. Hill and Wang.