Mediedekningen av korona gir nytt liv til CNN-effekten
Kommentar - Susanna Mathea Arsky
Med unntak av modernisering av kommunikasjonsteknologier, har ikke mediedekningen endret seg stort siden begynnelsen av 90-tallet. Nyhetsdøgnet er veletablert, og den største endringen ligger i dens migrasjon fra kabel og satellitt, til det digitale. Det var under den persiske Gulf-krigen at nyhetsreportasjer utviklet seg til å bli et døgn-fenomen som la tyngde på tall og dramatikk. Slik rapporteres nå koronapandemien.
Mediedekningen av Gulf-krigen hadde en unik påvirkning på seerne, gjennom det som senere ble kalt CNN-effekten. Dette er et begrep som beskriver kraften mediene har i samfunnet (også ovenfor politikere), ved å kontinuerlig og raskt kunne spre informasjon, spesielt på et aktuelt tema.
CNN-effekten: å børste støv av medieteorier
I dag er vi godt vant med at informasjon konstant er i sirkulasjon, og at de største mediehusene er like aktive om natten, som de er på dagtid. Men til tross for dette reflekterer mediedekningen av koronapandemien CNN-effektens opphav. Under Gulf-krigen ble det til stadighet oppdatert om gjeldende dødstall og antall skadede. Situasjonen ble redusert til statistikk illustrert med sterke bilder fra krigssonenes episentre. Denne dekningen ser vi igjen under korona-pandemien.
Koronasituasjonen rapporteres som en krig
Når man trykker seg inn på nettsidene til Norges største mediehus blir man først og fremst møtt med en permanent armatur av stadig oppdaterte tall om antall døde, syke, testede, og (nylig) vaksinerte. De gjør en imponerende jobb med å sjonglere utallige mål som sammenlagt skal gi en helhetlig og detaljert forståelse av pandemiens utvikling. Når man scroller nedover nettsidene fanges man av reportasjer om slagmarkstilstander på amerikanske og spanske sykehus. CNN-effekten har med andre ord fått en gjenoppstandelse.
Hva er virkningen av denne typen dekning?
Når en særdeles sårbar situasjon reduseres til statistikk kan det være vanskelig for publikum å se virkelighetsbildet som mediene prøver å fremstille. Mørketall og usikkerheter klusser videre til bildet, og fremkaller radikale forståelser av situasjonen, enten om det er troen om at pandemien er lik dommedag, eller at den bør overses fullstendig. Dagens mediekultur krever uansett at spesielt aktuelle situasjoner dekkes etter tradisjonene som ble satt under Gulf-krigen på 90-tallet. Når neste store situasjon, uansett om det er en pandemi eller krig, skjer, vil det nok også mimres tilbake til dramatikken som utspilte seg ved inngangen til det nye 20-tallet.