Bismaken som ikke forsvinner

Artikkel - Steffen Tomt

I en underholdningsverden hvor alt og ingenting bli digitalisert og tilgjengeliggjort i stadig nye former, er veien tilbake til barndommens gode opplevelser ikke lang. Men selv med en tilgang til glemte minner som en bare kunne drømme om tidligere, flyter også nostalgiens mørke side opp til overflaten. Alt er kanskje ikke sånn som man husker det, eller?

Mikke Mus var kanskje ikke den mest vennlige karakteren mot andre som var annerledes enn han selv i de klassiske tegnefilmene. Foto: George Pagen III / Unsplash

Tidligere kunne en bare drømme seg tilbake til den herlige, gledesfylte barndommen, uten mas, kjas og forventninger på alle hjørner. Et sted hvor det evige higet etter mer koffein for å holde seg våken ikke eksisterte, et sted hvor den største utfordringen i hverdagen var hvilke av ens favoritt-serier og filmer man skulle se på en lørdags morgen. En barndomstid preget av et rosenrødt syn på underholdning. Det er hvert fall sånn det er enkelt å huske ens barndom – selv om det kanskje ikke er helt riktig til punkt og prikke.

Snarveien bakover

Teknologiske fremskritt, hvor hadde vi som samfunnet vært uten? For litt under ett år siden ble den nye tjenesten til barndomskongen Disney lansert, og Disney+ tok over strømmemarkedet. Innen kort tid hadde denne nye tjenesten hentet inn medlemstallene til samtlige andre store strømmeselskaper, for å ikke nevne at Disney selv hadde hentet hjem mange av sine egne filmatiske verker (les: Marvel Cinematic Universe og Star Wars). Grunnlaget var lagt, og veien fremover skulle bli såre enkelt for det store filmselskapet. Men hva annet skulle de kunne tilby, utenom samtlige av filmene om Iron Man og Dart Vader? Skulle løsningen være i nytt, eget produsert innhold som de andre selskapene allerede hadde lang fartstid med, eller skulle løsningen hellere ligge i gamle, nesten-glemte karakterer?

Disney endte på en 50/50 fordeling med de to sistenevnte – og for en kombinasjon. Plutselig kunne strømmetjenesten lokke til seg nye kunder og medlemmer i hopetall. Ingen andre hadde en slik tilgang på gamle, kjære og elskede barndomsfavoritter som Disney har. For publikum gjaldte det nå ikke lenger å rote seg nedenom og hjem i gamle, støvete pappesker i kjeller og boder etter gjensyn med Simba og Nala i Løvenes Konge eller Mowgli og Baloo i Jungelboken. Alt var plutselig blitt et tastetrykk unna. Og denne strategien, enn så overraskende den kom på mange, var også veldig forventet. I flere år har Disney re-lansert mange av deres gamle klassikere i nyere drakter – noen dog med mer hell enn andre – og det at selskapet valgte å hente frem enda flere perler fra hvelvet deres, var bare logisk. Så nå, med en relativt rask internetthastighet og en dugelig skjerm kan en nok en gang se sine barndomsfavoritter. Etterlengtet, eller hva?

“Shanghai, Hong Kong, Egg foo young / Fortune cookie always wrong. Oh, that a hot one!” – ikke en helt heldig lyrikk å synge samtidig som spisepinner brukes til å spille pianoet med.

Opphavsrett: Walt Disney Productions / Foto: IMDb

Minnene er ikke det de en gang var

Nå, etter litt over et halvt år med tidligere glemte Disney klassikere og skjulte perler av tegnefilmer og animasjon lett tilgjengelig, har det også poppet opp en problemstilling mange kanskje ikke hadde helt sett for seg. For var det faktisk slik at mye av det en så på som liten, inneholdt såpass mange problematiske sider som man enkelt legger merke til nå?

Listen over eksempler på filmer, underholdning og tegneserier med problematiske verdisyn, holdninger og atferd er ikke direkte kort – snarer er den stadig voksende og det relativt hurtig. Den kinesiske katten Shun Gon i Aristokattene fra 1970 var vel en god dose mer stereotypisk og nedlatende enn hva undertegnede selv kan huske, og de gamle sort / hvitt Mikke Mus tegnefilmene er en del mer problematisk enn man kunne ha ønsket seg. En trenger ikke å se lenger enn til den nylige debatten over Nissene over skog og hei med Espen Eckbo som raste rundt juletider – friskt i minne for de aller fleste.

Håndteringen til Discovery+ rundt den sistenevnte var overdrevet dårlig om det er lov å si, og man kan jo ønske seg at fremtidige mediehus og konserner håndterer slikt bedre i fremtiden. Realiteten er den at uansett hva man gjør, så oppstår det problematiske situasjoner når eldre underholdningsproduksjoner som film og TV igjen oppstår i digital format. For selv om oppløsningen og fargene ofte er bedre, er fortsatt de utdaterte verdiene, holdningen og stereotypiene tilstede (i mange tilfeller). Så hva skal man gjøre som individ når man innser at ens favoritt film fra barndommen inneholder vesentlige rasistiske og kjønnsdiskriminerende fremstillinger? Når man blir gjort oppmerksom at ens gode minner om en lykkelig barndom har grobunn i underholdning som overhode ikke er greit lenger?

Et problem, mange løsninger

I slike situasjoner som beskrevet over, hvor man brått innser den rasistiske fremstilling av Shun Gon i Aristokattene, eller den åpenbare latterliggjøringen av afroamerikanske i de klassiske Mikke Mus tegnefilmene så er ikke løsningen å le det vekk. Det er ei heller særlig smart og boikotte Disney og Disney+, eller i den grad drive frem en offentlig gapestokk av Discovery+ over bruken av blackface i Eckbos skuespill. Alle disse overnevnte reaksjonene er selvfølgelig forståelige. Men det som i de aller fleste tilfeller er en gyllen middelvei mellom lynsjing og ignoranse, er krav om bedre innsats. Bedre innsats fra underholdningsselskapene og mediehusene som står bak slike fremstillinger og produksjoner. Krav om bedre fremstilling og innsats fra manusforfattere, regissører, og ikke minst fra selskapenes egne satsninger. Som konsumere har folket en vanvittig, overskridende stor makt over hva vi selv ønsker å godta, og hva vi som et samfunn syns er greit – og det spesielt når det kommer til kultur og underholdning. Et enkelt ønske om bedre holdninger og verdier, som på mange måter er det minste en kan kreve.

Og fremgang har oppstått. Discovery+, tross deres mangel på god håndtering rundt Eckbo hendelsen, klarte til slutt å lande på et virkelig godt resultat. En advarsel, som dukker opp i forkant av episoden, som utbroderer om de kommende problematiske fremstillingene. Ikke mye ulikt det Disney+ selv har implementert på sitt eget problematiske innhold, som for eksempel de klassiske Mikke Mus tegnefilmene. En slik innsats fra selskapene viser en forståelse for at tidligere verdier og holdninger ikke er noe de lenger kan stå inne for, og at de selv tar avstand. Samtidig som det viser publikum at selskapene holder seg selv ansvarlige, og tar de grepene som er nødvendige. Et slikt valg viser også at selskapene selv ikke ønsker å fjerne problematisk innhold, som kan overføres til å skyve problemet under teppet og ut av sinn. Det vitner snarer om medie- og underholdningsselskaper som tar til seg publikums innspill og reaksjoner, og som gjør en oppriktig innsats for å skape bedre innhold. Med andre ord det siste man kan forvente i 2021.

Dette dreier seg ikke om krenkefest, eller overfølsomme publikumsgrupper som det ofte ropes fra nettforum og kommentarfelter – dette handler om en høyst nødvendig oppvask av hvilke holdninger, verdier og fremstillinger vi ønsker å omgi oss med. Underholdning er tross alt noe vi alle benytter oss av – og kanskje vi burde se på våre egne preferanser og minner med et skråblikk fremover. For den bismaken du sitter inne med etter å ha sett Shu Gon i Aristokattene, den forsvinner ikke med det første.