Et farget perspektiv
Artikkel – Lars Olav T. Mørk
Det er nå over 80 år siden 1939 da The Wizard of Oz premierte som den første fargefilmen på kino. Dorothy var tryllet vekk fra monokromatiske Kansas til det magiske landet Oz med gul mursteinsvei og røde rubintøfler i ekte Technicolor. Mens bildene i sort-hvitt før var et produkt av teknologiens begrensninger, er den nå et estetisk valg og vekrtøy for filmskapere, og filmer dukker stadig opp i monokromatiske stil. Belfast, The Lighthouse, Mank og flere dukker opp i kinoer og på strømmetjenester. Men noen ganger bryter farger inn i også disse filmene, og kan fungere som et narrativt virkemiddel til stor effekt, som i Himmelen over Berlin.
Det ligger flere valg bak enhver film, hver scene og hvert shot for hvordan hvert bilde komplimenterer eller hever historien som fortelles. Bruk av utsnitt, format, vinkel, blocking og mer til må alltid vurderes for hver innstilling av filmens kinematograf for å i det hele tatt ha en film innspilt. For Wim Wenders’ 1987-film Himmelen over Berlin er det kanskje fargebruken som trekker mest oppmerksomhet til seg selv.
Himmelen over Berlin er en historie om engelen Damiel som reiser rundt byen for å observere og lytte til alle berlinernes tanker, og tar vare på de som har det vanskeligst. Uten fysisk form eller evne til å sanse og føle som mennesker, møter vi Damiel på et punkt hvor han begynner å etterlengte det ukjente menneskelige han har observert så lenge. Han tilstår tankene sine til sin venn Cassiel, og filmen følger videre Damiel, Cassiel og et utvalg mennesker mens de utforsker mening i Berlins gater.
Filmen er for det aller meste i sort-hvitt, med økende unntak til filmens slutt. Fargene framtrer i sammenheng med Damiels opplevelser, og kamera kan da fungere som et utvidet perspektiv for publikum å knytte seg til Damiel med, og se verden som han gjør. Som engel er verden sort og hvit, og legger et preg av alvor mens vi følger hans filosofiske reise i tvil om han er villig til å gi opp sin tilstand som engel for en som et menneske. Det er i øyeblikk av følelser verden tar farge. To ganger, begge når Damiel forelsker seg i sirkusakrobaten Marion; en menneskelig følelse som avslører fargene i deres verden for ham.
Å indikere et skille mellom det moralske paradigmet som er «en engel» og menneskeligheten med en tilegnelse av farger for mennesker, er fascinerende. Om det monokromatiske visuelle er et symbol på hvordan ting er klarere fra moralens høyborg, eller om det fargerike er et symbol på en rikere livserfaring som dødelig og syndig; det er vanskelig å si, og jeg vil tro det er gode argumenter for begge fortolkninger. Er farger overfladiske og visuell støy med en evne til å forføre de syndige når betraktet fra et perspektiv preget av absolutt og sann godhet? Eller er absolutt godhet fjernet fra sannheten, og inklusjonen av farger og visuelt mangfold er mer ekte enn god moral?
Til slutt tar Damiel avgjørelsen sin, og frasier seg sin udødelighet for å bli et menneske, basert på disse innblikkene han har hatt i den menneskelige tilværelsen. Bildet blir gradvis farget, og Damiels verden forblir beriket med dem nå som han er menneskelig. Om han er forført eller har innsett noe sannere enn moral er usikkert – men for min del opplever jeg verdi i synd. Hva er en god fiksjonsfilm om engler i eksistensiell krise om ikke en løgn?