Med sine eksperimentelle overtoner kombinert med mørke beats, bryter Lone grensene mellom sjangre. Han har skapt sin helt egen lyd, og er allerede et stort navn innenfor elektronika. Hvis du er glad i sånt, og alt som rører seg i den elektroniske gryta, blir Lone fort en favoritt.

Bilder hentet fra @magicwirelone på instagram.

Kresen?

Jeg finner meg ofte på konserter der jeg egentlig ikke er så fan av artisten som spiller. Konserter har jo en helt egen stemning, som uavhengig av musikken som spilles, kan nytes. Hvis jeg bare skulle sett artister jeg elsker, hadde jeg nok ikke dratt på så mange konserter. Ofte er det bare behovet for å oppleve stemningen som må pleies. Da funker den halvgreie musikken helt fint.

Jeg er nok litt kresen når det kommer til hva jeg synes er bra musikk. I alle fall hvis du spør en A4 nordmann som elsker musikken som spilles på Energy - en kanal jeg kjapt blar forbi hvis jeg kan velge selv. Når du bor i Norge og ikke liker listepop, finner du deg ofte i situasjoner der musikken blir noe du må holde ut med. For eksempel når en russesang er rangert som topp én hørte sanger på radioen lurer jeg på om det har rabla helt for oss (dere).

Kreativitet

Jeg er ikke bare negativ altså! Jeg respekterer poppen og listepop-lytterne, og jeg forstår at musikken kan være likanes. Hell, i even like it myself sometimes. Det negative er dog at melodiene ofte er like, samt det evige jaget om å tjene mest mulig penger.

Det som er spennende med mye av musikken utenfor pop-boksen er de rare sammensetninger av lyder og morsomme overraskelser man ikke kunne drømt om å sette sammen selv. Grenser skal brytes, i min mening. Vi burde også utfordres på hva som er klassisk vakkert eller stygt. Det er det som gjør musikk gøy. Det skal være en kreativ lekeplass, der en kan og bør forvente det uventede.

Elektronisk musikk

Elektronisk musikk baner sin egen vei i musikk-Norge. Min erfaring er at dette ikke alltid er musikk du kan sette på med hvem som helst. Da må man gå til den gruppen mennesker som befinner seg i samme ørelengde (bølgelengde om du vil) som en selv. Ellers får man en ”ey, bytt sang a!” slengt etter seg. For å forebygge dette har jeg derfor fordelt mine lister på Spotify slik: ”Parti w the right people” og ”Parti w the normal people”. Med et hint av humor så klart.

Det kule med denne musikken er sammensetningen av synter, som kan variere fra mekaniske og elektroniske lyder til naturlyder som fuglekvitter og rennende vann. Samt harde basser som slår mot en drømmende melodi. Kontrasten gjør det interessant. Og det er akkurat dette Lone får til. En artist jeg begynte å høre på for noen år siden, og som har blitt en slags musikkhelt. Da jeg så at han skulle spille på Jaeger i Oslo, måtte alle andre planer settes litt til side.

En sang fra hans nye album “Always Inside Your Head” som kom ut i år:

Vorset

Akkurat denne helgen hadde jeg og noen venner allerede planlagt en bytur. Når jeg noen dager før scrollet gjennom Facebook og så at Lone skulle spille på Jaeger kjøpte jeg en billett med én gang. Bare sånn i tilfelle. Det lille problemet var jo at jeg visste at mine venner ikke nødvendigvis elsket denne musikken. Tidligere hadde vi dratt på steder der gamle klassikere som ”hit me baby one more time” spilte, akkompagnert av våre falske, men optimistiske røster i bakgrunnen. Hvordan ville det være å ta med mine nogen lunde popvennlige venner i en mørk kjeller med undergrunn beats, der folk danser som om de er besatt av mørke krefter? Snille som de er var de positive til forslaget.

Siden jeg nå skulle dra de ned til en mørk bunker, ønsket vennene mine å kompensere med et herlig vors rett fra pop-helvete. Noe jeg ærlig må innrømme at jeg koste meg med. Kanskje fordi jeg visste at Lone snart skulle fylle sjelen min med herlig elektronika og techno. Omsider slo klokka 23.30 og poppen ble erklært død. Vi kastet oss i en taxi og satte kurs mot Jaeger.

En aften med Lone. Foto: Fanny Overgaard

Hovedattraksjonen

Jaeger beskriver Lone slik:

”Electronic music polymath, Lone brings his muchlauded live show to our cocoon of sound in the basement. The R&S affiliate and magicwire honchocomes to Jaeger in what has been a much anticipated booking in the office. An artist that has blurred the boundaries between genres, infusing experimental overtones in severe beat music, he has cultivated a sound all onto his own. Records for R&S, Werk Discs and more recently Greco Roman have established the recording artist as a formidable force and its especially in the album format where he thrives.”

Når vi inntar kjelleren treffer et blålilla lys oss. Rommet er fortsatt ganske tomt, men fylles stadig med flere musikkglade folk. Når Lone først stiller seg ved Dj-bordet har lokalet begynt å fylle seg. Noen folk heier mot musikeren når han entrer bordet. Lone spiller både sine egne og andres sanger, og beveger seg engasjerende til beaten. Det var spesielt én sang jeg håpet på at han skulle spille - og der skuffet han ikke. Dere vet når dere danser og er litt selvbevisste, og bevegelsene ikke kommer så naturlig? Når du må jobbe litt for å få det til? Versus når du danser som om ingen ser på? Dét var det som skjedde da denne sangen kom på.

Musikken til Lone ble godt beskrevet av Jaeger. Den er vanskelig å sette i bås; nesten motsigende. Den er like rørende som den er kald. Den er oppstykket, men flytende. Drømmende, men virkelig. Ofte med intense trommeslag som vekker deg hver gang den treffer. Samtidig som fornemmelsen av å sveve på en sky laget av rosa sukkerspinn inntreffer. Opplevelsen av å høre musikken som hadde vært med meg i mange fine og mindre fine øyeblikk, var spesielt. Og her sto vi til slutt og hørte på de samme sangene, i et av de finere øyeblikk i livet, nede i kjelleren på Jaeger.

En kveld med Lone