Åh fytti helvete, eller den frustrerte studentens klagesang
Leserbrev - Sindre Brennhagen
Vår kjære husfilosof, Sindre Brennhagen, har gått på veggen. Rettere sagt: Han stanger hodet i den flerfoldige ganger om dagen grunnet en altomfattende frustrasjon over vår virusinfiserte nasjons unntakstilstand. Her er det sørgelige resultatet.
Gutta synder / Foto: Privat
«Hvis du er ensom når du er alene, da er du i dårlig selskap» lyder et utsagn tilskrevet Jean-Paul Sartre, den franske eksistensialismens skjeløyde, mindre billedskjønne ansikt utad.[i] Påstanden får sin ubestridte empiriske utprøvning i herværende globale unntakstilstander, der den jevne student finner seg henvist til et uhyggelig begrenset antall kvadratmeter, for enkelte kjent som «hybelen»,[ii] for andre omtalt som et personlig helvete kjennetegnet av skitne fellesarealer og samboere man tidvis hilser på mens man venter på at den flertimeslange toalettokkuperingen er over.
Borte er de gitte rammer, de rigide rutiner, de stringente hverdagsritualer som markerte skillet mellom mandag morgen og fredag kveld. Som visnet hen lik en solsikke i et uttørket jordsmonn, som spredt til alle vindens kanter lik et virusinfisert nys, er de kjærkomne trygghetskonstanter man ikke visste en var i eksistensielt behov av før de nylig forsvant. Sagt annerledes: Aldri hadde jeg forventet at savnet etter besk kantinekaffe, og tresmak i ræva fra lesesalens parodiske etterligninger av stoler, skulle være så allestedsnærværende og kvelende at den truer hele min selvforståelse.
«Det var i den tid jeg gikk og sultet…», nei vettu hva, det stemmer ikke. Med en modifisering av den velkjente åpning fra Hamsuns Sult kan vi nok heller si: Det var [er] i denne tid [«disse koronatider», den ihjelbrukte setning som rir vårt kronikklandskap lik en ufyselig klisjé] jeg stappet brødhølet fullt av alskens merksnodige matvarekombinasjoner bare for å føle noe igjen, om det så var fysisk kvalme, og innså at universitetsbiblioteket for lengst hadde etterlatt merker på min disproporsjonale kropp og mitt sørgmodige sinn.
Alternativt: Det var i den tid jeg stanget hodet i veggen et titalls ganger hver halvtime og repeterte de samme vulgære fraser – med enkelte variasjoner over hvilket kjønnsorgan som akkompagnerte det ukristelige banneord jeg fant mest nærliggende mitt hjerte på daværende tidspunkt – at jeg gjorde den vemodige oppdagelse at min intrasubjektivitet, min personlige identitet, i skrekkelig stor grad er avhengig av å traske rundt i bibliotekets dunkelt belyste ganger flerfoldige timer daglig.
Den fullstendige avmaktens potensielt bakenforliggende årsaker
Nå burde jeg i grunn følge opp forhenværende avsnitt med en dyptgående analyse av nettopp hvorfor dette er tilfellet. Men det har jeg ikke tenkt å gjøre, rett og slett fordi det – sammen med omtrentlig 150 andre gjøremål jeg burde tatt meg til – er noe jeg ikke gidder. For at tidspresset og alvoret som omkranser nærstående innleveringsfrister i det hele tatt skal synke inn, er undertegnede i desperat nød av å befinne seg i et universitetslokale karakterisert av synlig stressede medstudenter og laber luftkvalitet.
Jeg trenger tydeligvis, etter alt å dømme, å være utsatt for den andres blikk; et sett argusøyne som iakttar og bedømmer hvordan jeg anvender min tid. Jeg trenger å være gjenstand for den slitne medstudentens beskuelse, for å kjenne en viss form for tilhørighet, samhørighet; en trøstende kjensle av «vi er alle blodfucked med tanke på studierelevant karriere og fast inntekt kort tid etter avlagt grad, men vi kan i det minste tøyse rundt i universitetsgangene med bøker under armen og late som vi er fremadstormende intellektuelle i mellomtiden».
Som flere kanskje er bekjent med fra før av, eller har gjort den grusomme oppdagelse av nå nylig, er det usaklig vanskelig å være sin egen overformynder, en eneveldig bestyrer av lesetid og arbeidsmengde, når fritiden (i teorien) er endeløs. I skarp kontrast til autonomiidealet vi kjenner fra enkelte staute skikkelser hjemmehørende i den vestlige filosofikanon, fungerer ikke selvlovgivning særlig godt i praksis for undertegnede. Jeg er snarere i nød av bestemthet, at synet av folkehavet som fosser gjennom byens lugubre gater, som rir med Oslos blå transportlarver (trikken) i grålysningen, interpellerer meg inn i deres hverdagsdiskurs, sågar tvinger meg ut av hus og hardbanker omverdenens realiteter inn i min puslete skalle.
Skribenten har hatt flust av tid til å vaske klærne, godt hjulpet av sin følgeskompanjong og lodne aupair, katten Castro / Foto: Privat
Et håpløst rop om hjelp
Studentens klagesang lyder derfor: O’ Salige Jehova, skjenk meg den viljestyrke jeg en gang var i besittelse av! Sesam, Sesam, åpne de forbannede universitetsdørene opp igjen, for denne uutholdelige tilværelsen av ørkesløs venting gjør intet annet enn å korrumpere min sjel og nedbryte min ungdommelige optimisme!
Det finnes ikke et fnugg av tiltaksevne, ikke et mikroskopisk motivasjonsmolekyl i dette kjødelige studentlegeme – en krokrygget kropp som merker at pysjbuksene begynner å stramme ekstra godt rundt lårene, sannsynligvis på grunn av en isolasjonsdiett utelukkende basert på grunnpilarer som billigrødvin og de hellige stivelsesflak av fett og rendyrket hedonistisk nytelse (også kalt potetgull). Jeg har lest mer på baksiden av melkekartonger enn pensum denne måneden, og jeg kjøper ikke engang melk. Ikke engang denne teksten er et produkt av grundig arbeid, men det trenger vel nødig ekspliseres.
Helt siden Våre Elskede Utdanningsinstitusjoner stengte dørene for allmennheten, har jeg pløyd igjennom det som er å finne av tilbud på diverse underholdningsplattformer spredt omkring på den vide, interaktive verdsveven. Har så langt påtruffet ingen nevneverdige høydepunkter. Nå kan det kanskje være grunnet min manglende konsentrasjonsevne, rettere sagt inteteksisterende lyst til å følge med på hva enn som flakker omkring på den rektangulære titteboksen. Men det kan også være som følger av at den døyvende underholdnings egenart, dens rolle i min (nå: monotone, monokrome og ganske gørre) hverdag, er fullstendig forandret, radikalt transformert.
Underholdningsprogrammer er dumme og dårlige, fight me
Massestrømsunderholdning er forlokkende fordi det tilbyr et kjærkommet avbrekk i en ellers strevsom hverdag med arbeidsoppgaver som tidvis krever et langdrygt oppmerksomhetsspann. De sedvanlige gullrekkeprogrammenes appell består følgelig i deres standardiserte forløp og vitsevesen; et format som lar deg være en passiv betrakter, en doven beskuer av påtatte narrativer hvis eneste funksjon er å lede henimot punchlines så åpenbare at man forutser dem 29 scener i forveien. De gir deg en enkel latter – et snøft, grynt eller en øyehimlende, puteklypende annenhåndsflauhet på vegne av karakterenes fadeser – som løfter et tynget humør og lindrer et hårtapsfremkallende stressnivå.
Når konsumet av slike programmer i prinsippet er uinnskrenket pr. nå – grunnet selvpålagt isolasjon, karantene eller (Gerhardsen forby) sykdom – har de ikke en liknende karakter av gave; de er ikke lenger avslapningslyspunkt i en skoddelagt åtte-til-åtte-hverdag. De er unektelig goder, men når de leskende frukter er overalt, uregulert av hindrene som ellers markerer det tydelige skillet mellom «studier» og «hemningsløs chilling», blir de like kjedelige som å fylle ut selvangivelsen.
Når et program behøver innspilte latterbrøl (jf. den umåtelig populære, men dog så blasse serien Friends), opptak av humring og hyling fra et fortidig publikum som for lengst er blitt til ben og støv, vitner det ikke spesielt godt om manusforfatternes flid, ei heller signaliserer det særlig annet enn at programmet er myntet på å være en frontallappsløvende affære. Det sørgmodige er videre det faktum at slike programmer er regelen, snarere enn unntaket.
Jeg er den første til å innrømme at jeg er en humorideologisk forkjemper for labre vitseformat (á la typen tiss-og-bæsj) eller andre mer intetsigende måter å fremprovosere fnising og knising på (á la non-sequitur-segmenter). Men, deres særegenhet består i at de er noe komplett annerledes enn den alvorstunge himmel som våker over oss til hverdags; det er nettopp fordi de opptrer sjeldent, og presenterer muligheten av noe totalt forskjellig fra kollokviegrupper, kjølige lesesaler og knekkebrød med tubeost, at de er etterlengtede avbrekk.
Når den veldige flora av underholdningsprogram (takk, ærbødige frimarkedskapitalisme, for din utrettelige ekspansjon av valgmuligheter og forbruksopsjoner) istedenfor er likeartede – altså at deres oppbygning ikke bare følger et gjenkjennelig og forutsigbart utviklingsløp, men også at de er tilnærmet identiske – mister det individuelle program sin eksentrisitet, og forblir intet annet enn ett enkelt sandkorn i populærkulturens Saharaørken.
Ikke bare frarøves det individuelle program enhver nyanse som ville distingvert den fra resten av den ensfargede masse, men hele kategorien av populærkulturelle underholdningstilbud som utgjør brorparten av strømmetjenestenes rikdom gjøres homogen. Den besynderlige konsekvensen blir dermed at slike underholdningstilbud ikke er avbrekk fra en ensrettet hverdag, særegenheter i et hav av vane, men snarere en like utvasket og platt verden av identiske produkter hvis soleklare formål er å selge en standardoppskrift, hvor kunden (seeren) på forhånd vet hva hen kjøper.
Om det så er tidligere nevnte Friends, eller lignende serier kretset rundt en vennegjeng med stereotypiske karakterer (den mindre intelligente blondinen, rundbrenneren, glupskallen med manglende sosiale ferdigheter, nevrotikeren, den klassiske protagonisten), har de ingen annen funksjon enn at de tilbyr instant gratification; en lett-tilgjengelig og billigkjøpt tilfredsstillelse av dagens latterkvote, spenningsfølelse eller hjertebank (f.eks. fra såkalte «jump scares» i skrekkfilmer), som ikke krever noe fra den som ser på. Slikt sett er disse underholdningsprogrammene det ideelle markedsprodukt; de krever forsvinnende liten innsats fra produsentene, som i grunn bare etteraper liknende suksesser og spiller på samme overtydelige klisjéer, og tilnærmet ingen aktivitet fra seeren (konsumenten). Man kan følgelig sluke serier (salgsobjekter) uten å egentlig være klar over handlingen man foretar seg.
La den som er uten synd avbestille det første Netflixabonnement
Nå ville det vært sømmelig å følge opp dette halvsosialfilosofiske poenget med utbroderinger av hvorfor det har seg slik at denne endimensjonaliteten appellerer så inderlig sterkt, samt skissere løsningsforslag for hvordan å overkomme denne hemningsløse tendensen. Endog, jeg er ikke uskyldsren på dette området selv. Mine hender er vasket i synd, den samme last som medfølger av å råtne vekk i en ferdigsittet og kattehårdynket kollektivsofa med en hjernecelleetsende blockbuster rullende over skjermen.
Til tross for at ethvert muskelfiber, den siste lille rest av anstendighet ved min væren utbasunerer et høylytt «NEI TIL DEN SELVPINENDE, SADOMASOCHISTISKE SLUKINGEN AV POPULÆRKULTURENS SVAR PÅ LOBOTOMI», kan jeg ikke for mitt skarve liv unngå å utsette meg selv for den. Når valgmuligheten førstes er der, og er der i uinnskrenket drakt, blir fristelsen for stor, og jeg henfaller til den samme blasfemiske øvelse i den olympiske grenen bedre kjent som 15 timer serietitting uten innlagte toalettpauser.
Skribentens hjem har henfalt til ymse typer beruselse, i hovedsak den intellektuelle og den sanselige. / Foto: Privat.
«Du kan vel forsøke å lese litt istedenfor?» tenker sikkert den jevne leser nå. Vel, mitt tilsvar er og forblir et klart og entydig «nei». Det finnes et eget reservert område i det rødflammede Helvete for alle som hevder at de studerer best innenfor privatsfærens vegger. De er unntaksvesener; skrømt fra en mytisk verden hvor motivasjon tydeligvis ikke hviler på en skarp distinksjon mellom hjem og jobb. Jeg er ikke mottakelig for opponerende kommentarer eller øvrige innspill på dette (ubestridelig korrekte) utsagnet.
Hvordan skal jeg (vi) unngå å oppsøke den samme underholdningsavgrunnen, den samme komatøse tilstand av sengeliggende seriekonsum, når muligheten alltid er der? Den er uinnskrenket, ubegrenset og allestedsnærværende – et tastetrykk unna. Kanskje ender vi opp med en karikert «skjerm er dumt og dårlig»-holdning, en teknologipessimistisk innstilling til det hypermoderne menneskets livsførsel. Jeg tror unektelig det er en del av svaret. Men innen alle applikasjonsmilliardærene og strømmetjenestekapitalistene er fjernet fra sine roller som innflytelsesrike og kulturbestemmende samfunnsaktører, må vi nok søke andre provisoriske løsninger.
Kanskje er det igjen skillet mellom privathjemmet og universitetssfæren/arbeidsplassen som er den trygghetskonstant, den siste livbøye, som seiler opp som den vedvarende redning – som hindrer oss fra å bli omnipotente (men avmektige) underholdningskonsumerende beist; en stillesittende, joggebuksedrapert og chipsspisende Leviathan.
Blindern, baby, jeg savner deg så inderlig
Etter de forutgående, kvasiseriøse avsnittene med en pseudo-kritisk-teoretisk brodd, vil jeg avrunde teksten med en litt mer lettbeint og flåsete tone. Grunnet en komplett fraværende evne til å gjøre oppgaver hvis frister er forferdelig nærme, men fremdeles et osean av timer å fylle hver fryktinngytende dag, har det for mitt vedkommende gått inflasjon i spontane innfall og sporadiske aktiviteter som ikke kan sies å være annet enn symptomer på et degenerert sinn, sykeliggjort av å måtte omgås seg selv hele tiden. Nedenfor følger en smørbrødliste av saker og ting jeg har funnet tilstrekkelig appellerende til å beskjeftige meg med. Bruk det som inspirasjon, og vurder om dette kanskje er noe for deg også, hvis du – som meg – mot formodning skulle være bedritent lei av å opprettholde illusjonen om at det er a-okay å være innesperret med din egen flora av selvdestruktive tanker i (enn så lenge) uoverskuelig tid.
Vurderte å konvertere til jødedommen (men fant ut at alle menn må gjøre et aldri så lite kirurgisk inngrep «down there» (og ikke i Australia, red.anm.), så det ble med tanken).
Telte riskornene i en boil-in-bag-pakke (det er 503 stk.).
Farget håret og øyenbrynene.
Prøvde å ikke blunke.
Registrerte et ettmannsforetak i Brønnøysundregisteret i katten min sitt navn (men ikke faktasjekk meg her, er du grei).
Drakk vin.
Se punktet ovenfor.
Se punkt #6.
Krampegråt.
Se punkt #7.
Vurderte å skifte navn (spoiler alert: «Bård Board Hockey Hoksrud» ble ikke godkjent).
Ga opp, generelt sett.
Nei altså, jeg hadde egentlig ikke noe formål med denne teksten.
God helg, dere.