Er en æra over?
Anmeldelse – André Trannum
OnklP – eller Pål Tøien, som rapperen egentlig heter – ga ut albumet Pål Tøien rett før helga som var. Det er femten år siden forrige gang han slapp soloalbum. I denne anmeldelsen ser jeg litt nærmere på hvem Pål Tøien har blitt.
OnklP i 2018. Foto: Jan Richard Kjelstrup / ASD. Hentet fra Arbeids- og sosialdepartementets Flickr-konto under CC BY 2.0
Den første låta på albumet har samme navn som skiva, og rapperen selv, nemlig «Pål Tøien». Det starter med rolige og litt melankolske pianotoner og stemmen hans er i samme stil. Her rapper han om at han har gjort mye som han angrer på, og at han har vært hele Norges klovn. Og at han har brent mange sjanser:
«har putta mange drømmer i noe OCB med smoke i».
Men han er ferdig med å gjøre ting han angrer på, og ser fremover. Han nevner moren, som gikk bort nylig, og datteren sin i teksten, og Onkl har mer å leve for, skal gjøre både mor og datter stolt og han har flere å tenke på enn bare seg selv. Det står det jo respekt av.
Selvransakelsen var mer imponerende før
Albumet følger det samme sporet som OnklP har gjort de siste årene, med en slags selvransakelse som er fylt med anger på ting han har surret eller røyket bort, og det er en mer åpen OnklP. Dette har blitt en kjent side av Pål siden «Styggen på ryggen» hang på ryggene våre.
Og jeg må helt ærlig si at det var mer overraskende og imponerende da det kom for noen år siden enn det er nå. I og med at OnklP ble sett på som en som alltid fucka opp, og som var mer glad i festing enn voksenlivet. Forskjellen er at vi da fikk vite grunnen til at det var sånn og at han ikke bare var en partyboy som hadde det gøy og dreit i alle.
Istedenfor hadde han problemer som alle oss andre, og han satt ord på ting de fleste kunne kjenne seg igjen i. Da ble han «en del av Norge» og vi fikk bli en del av ham. Det kan føles litt oppbrukt nå, det er jo tross alt 6 år siden «Styggen på ryggen», og mye har skjedd siden det. Han har vært med på «Hver gang vi møtes» og “71 grader nord”, blant annet, og vi har fått ett nærere forhold til personen bak OnklP.
Dette er ikke nødvendigvis negativt, og det er godt å se personen bak artisten og alle avisoverskriftene som så ofte blir forbundet med skandale. Han har de samme problemene og tankene som oss, bare at han kanskje har brent litt flere muligheter enn mannen i gata. Men han har skjerpet seg og Onkl har fått et mer normalt liv, og det kan virke som at rappen hans har blitt mer normal også – det føles litt mer flatt.
En mer voksen OnklP
Men det er noen lysglimt midt oppi det her også, som i «OCB Slim». Låta er herlig energisk i motsetning til tittelen, og Onkl rapper med en spretten og leken flow, og får god hjelp fra Temur og Martin Hazy i form av et fengende refreng og et gjestevers. En deilig kontrast til resten av plata. Og det er jo i låter der det ikke bare er OnklP som rapper at man merker hvor god han kan være.
Albumet avsluttes med en hyllest til datteren hans i «Når du blir stor», hvor han har med William Larsen. Dette er absolutt ikke i OnklP-stil, og det er en fin og herlig låt med en skikkelig glad beat i bakgrunnen. En veldig barnevennlig låt som kan smelte pappahjerter rundt i landet.
«Veien din er jeg heldig å få være med, jeg går og kjenner på den endeløse kjærlighet».
Her hører man godt at Onkl har blitt mer voksen de siste årene, og har fått mer mening i livet enn festingen og skandalene man forbandt ham med før.
Flatere, men ikke dårlig
Om så Onkl har blitt litt mer flat og kjedelig, og jeg ble litt skuffet over albumet i forhold til Det kunne vært deg, soloalbum-debuten for femten år siden, så betyr det ikke at Pål Tøien er dårlig. Det er mer middelmådig, men Onkl kan jo sakene sine, så det skal mye til for at han lager et album som bare er dårlig. Og det er jo veldig trivelig å se at han har tatt tak i livet, og har en familie han kan kose seg og leve livets glade dager med. Det er vi glade for!
Sjekk ut albumet på Spotify og si hva du synes!