Anmeldelse – Anders W. Letnes

Spillet for deg som enten nettopp har blitt dumpet, eller som ikke har noen å være med på Valentine´s? Det heter Sayonara Wild Hearts, er rundt en time langt, kalles et «pop album video game» og er faktisk blant fjorårets beste spill.

Opphavsrett: Simogo & Annapurna Interactive / Foto: Skjermdump fra Sayonara Wild Hearts på Apple Arcade — Opphavsrett: Simogo & Annapurna Interactive / Foto: Skjermdump fra *Sayonara Wild Hearts* på Apple Arcade

Spill kan spille (sorry) på de mest forskjellige tematiske strenger. PRESSET. anmeldte nylig samfunnsbildet Mosaic. Som Jon Cato Lorentzen uttalte i vårt intervju med ham, handler det norske spillet om: «...vår samtid, og alle systemer vi har laget som vi egentlig er fanget i».

Hva med spill om kjærlighet? Faktisk dekker vel allerede de første Mario-spillene denne tematikken? En viss tykkfallen rørlegger som vil redde sin kjære fra ondskapen? Selvsagt startet dette den altfor flittige bruken av «jomfru i nød»-tropen, men allikevel – handler ikke Mario om kjærlighet, da?

Hva med spill om kjærlighetssorg? Et av fjorårets beste og korteste spill, Sayonara Wild Hearts, handler om nettopp dette. Spillet åpner med at fortelleren sier: «Not long ago in a town much like yours, there was a young woman who was very happy, until one day her heart broke so violently, that her sorrow echoed through space and time». Og der er det i gang. Hva så jeg for meg at skulle skje? Husker ikke. Var det dette? På ingen måte!

Forventningene snus på hodet

Sayonara Wild Hearts snur opp-ned på forventningene så mange ganger at det ikke er lett å si hvor man startet og hvor man ender opp. Etter hvert slutter man å tenke på det, lener seg tilbake, nyter pop-musikken og er med på turen. For langt kan man ikke lene seg tilbake, selvsagt. Spillet er nemlig hektisk fra start til slutt. Men hektisk på en avslappende måte. Enda noe spillet snur på hodet.

Man får altså vite at denne unge kvinnen lider av kjærlighetssorg. Så serverer fortelleren en fantasy-bakgrunnshistorie. Tre magikere (eller noe slikt) voktet et harmonisk univers, men så stjal noen slemminger harmonien. Magikerne skapte en heltinne av et knust hjerte, og så blir hovedpersonen med kjærlighetssorgen denne heltinnen.

Jenta ser ut som en superhelt. Hun får en badass motorsykkel. Navigerer gjennom Heartbreak Subspace, og tar opp kampen med slemmingene. Med andre ord fremstår spillet mest av alt som en kur mot kjærlighetssorgen. Eller en flukt fra sorgen gjennom et eventyr. Noe som får både hovedpersonen, og kanskje spilleren også, til å glemme sitt knuste hjerte. I hvert fall for en time.

Racing, løping og dukking i takt med musikken

Spillet kombinerer det tradisjonelle «rytmespillet» med racing og løping. Rytmespill er en populær sjanger i Japan, og fast inventar i enhver arkade med respekt for seg selv. Arkadespillene er mer avanserte enn Guitar Hero, men konseptet er det samme: Trykk på riktig knapp i takt med rytmen.

Som i Guitar Hero følger man rytmen til musikk, men i motsetning til Guitar Hero går ikke spillet ut på å spille (sorry) sangen. Man skal bevege seg i takt med den. Dette betyr enten å dukke unna angrep i tide, eller svinge unna en hindring som kommer mot deg i svimlende hastighet før du blir pulverisert.

Fantastisk fengende fargekanon

Man trenger ikke nødvendigvis å gjøre alt i takt med musikken. Så lenge man dukker eller svinger i tide. Allikevel er det mye lettere om man beveger seg til rytmen. Hver bane har nemlig sin egen låt med sin egen rytme, som gir banen sin egen flyt og stemning. Spillet beskrives ikke som et «pop album video game» uten grunn. Musikken er ikke bare oppe og nikker; den er fantastisk fengende og fullstendig verdt å lytte til utenom spillet også.

Hver bane har også sitt unike visuelle preg. Den smittsomme popmusikken spiller (sorry) altså godt på lag med det visuelle. Sayonara Wild Hearts er en fargekanon av de sjeldne. Grafikken er tegneserieaktig, og alt er designet som en drøm. Fargene er sterkere enn Arnold i storhetstiden.

Kur mot kjærlighetssorg?

Når alt annet er så «upbeat» – hvordan kan det ha seg at Sayonara Wild Hearts handler om kjærlighetssorg? Vel, som sagt åpner det med kjærlighetssorg, men det fremstår mer som en flukt gjennom et eventyr. Litt som Alice beveger hovedpersonen lenger og lenger inn i Eventyrland, og drømmelandskapet rundt henne blir rarere og rarere.

Selvsagt kan man spørre seg om «alt bare var en drøm». Drømmelandskapet tyder i alle fall på det. Spillet starter og avslutter på sengekanten. I motsetning til en film som avslutter med at hovedpersonen våkner, så har det ikke noe å si i Sayonara Wild Hearts. Drøm eller virkelighet – spillet inviterer deg uansett til å drømme deg bort i en annen verden, og dermed bort fra kjærlighetssorgen.

Slik føles det hele som en slags kur mot kjærlighetssorgen. Som om den svenske utvikleren Simogo har tenkt: «La oss gjøre et eksperiment! Vi lager et spill om kjærlighetssorg, men gjør det så morsomt som overhodet mulig.»

Fortellingen om magikere og stjernebilder høres først litt teit ut, men man forstår fort at spillet tar seg 0 % seriøst. Det er morsomt, eventyrlig og fullstendig uten hemninger. Joda, det følger noen sjangertrekk ved rytmespill, men følger ingen regler. Spillet gjør som det selv vil.

Sayonara Wild Hearts sier: «Glem ditt knuste hjerte. Drit i hvordan du «bør» føle deg. Bruk en time på dette absurde, fargerike og drømmeaktige eventyret istedenfor.»

Spillet finnes på Apple Arcade, PS4, Nintendo Switch og PC. På Steam har det 10/10 i brukeranmeldelser – en relativt sjelden grad av enighet.

Har du spilt Sayonara Wild Hearts? Hva synes du? Legg igjen en kommentar under!

Spill som kur mot kjærlighetssorg?