Året er 2023. Vi har overlevd en pandemi isolert alene i leilighetene våre i et par år. Ensomheten er bare på vei oppover, og antallet single i Norge har muligens aldri vært høyere. Vi finner den store kjærligheten ved å sveipe på dating-apper designet for å gi oss et dopamin-rush, og kan i tillegg date datamaskinen våre nå. Hvordan endte vi opp her?

Er det mulig å forelske seg i kunstig intelligens? Foto: Alexander Sinn / Unsplash

Gjør online-dating enda mer upersonlig

Jeg kunne sannsynligvis skrevet en separat artikkel om effekten av dating-apper, og hvordan de påvirker hjernene våre og forventingene til sex og kjærlighet, men det får bli en annen gang. Hvis ikke dating-apper er et komplekst nok tema i seg selv, har kunstig intelligens infiltrert disse også. Okay, det er kanskje ikke så dramatisk at Hinge bruker KI til å anbefale deg potensielle partnere. Appen anbefaler deg i det minste folk de synes du burde snakke mer med. Men, på den andre siden, la meg presentere deg for Teaser AI. Dating-appen som vil fjerne småpraten: “Less talk, more action”. Teaser AI bruker bots som vil bli kjent med potensielle matcher for deg, så du slipper å gjøre det selv - “Chat with their AI before you match” oppfordrer appen. Alle får sin egen bot som kopierer ens personlighet, så man kan chatte med potensielle matcher for å få en feeling om dette er en person man vil date eller ei. Men her kjenner jeg at vi begynner å bevege oss over i et litt mer dystopisk territorium.

Nærmer vi oss Spike Jonzes dystopiske verden allerede? Foto: IMDb

Her er her

Så nå kan du mer eller mindre få KI til å date for deg. Ikke verst. Hva med å date selve KIen? De fleste vil nok tenke at det er en ganske fjern idé. Det er i alle fall det mange av oss tenkte for et tiår siden da regissøren Spike Jonze lagde Her (2013). Filmen handler om en mann som forelsker seg i operativsystemet sitt Samantha (Scarlett Johansson). Om vi bare hadde visst at den “ikke så fjerne fremtiden” som ble fremstilt i Her kanskje bare var ti år unna...

Helt siden appen Replika begynte å få oppmerksomhet i media for noen år tilbake, har den fascinert meg. Jeg har aldri prøvd den selv, men jeg har lest utallige artikler om hvordan den fungerer. De siste par ukene har oppmerksomheten rundt appen blomstret opp igjen, blant annet gjennom flere NRK-artikler om folk som forelsker seg i Replikaen sin. For å oppsummere: i appen kan du lage deg en virtuell venn som du kan designe omtrent som du vil, og snakke med om hva enn du ønsker. Det er verdt å notere at om man vil at Replikaen “bare” skal være en venn, er dette gratis. Om du derimot vil at den skal bli noe mer, som en kjæreste, må du betale. Og det er det mange som har gjort, da flere har forelsket seg i disse virtuelle karakterene.

En kjæreste som ikke eksisterer

Et fellestrekk jeg ser i intervjuer med folk som har forelsket seg i KI, er at “det bare skjedde”. Man ble kjent med Replikaen sin mer og mer, og så var det gjort. Jeg vet at jeg personlig har tenkt mye negativt om konseptet å date en kunstig intelligens tidligere, men er det egentlig så rart? Jo mer jeg har lest meg opp på emnet, jo mer kan jeg faktisk se noen av fordelene ved det. Hear me out! Jeg leste nylig en artikkel om en kvinne som begynte å date en KI gjennom Replika. Igjen, intensjonen var aldri å forelske seg, og hun er fullt klar over at det ikke er et “ekte” forhold (eller rettere sagt et ekteskap, da de også har “giftet seg” virtuelt). Amerikaneren Rossana Ramos forteller i artikkelen at det å ha en partner som ikke er selvbevisst, men som kan holde henne med selskap, har hjulpet henne å komme over tidligere voldelige forhold og bli klar for et potensielt nytt forhold i den virkelige verden.

Å lese om mennesker som bruker KI til å håndtere vanskelige og traumatiske situasjoner får meg til å tenke litt mindre dømmende på konseptet. Kan ikke KI på denne måten være inkluderende? Ramos bruker sin virtuelle kjæreste til å komme seg gjennom traumer. For mange er tilbud rundt psykisk helse altfor dyrt. Kan KI være et, om ikke fullverdig, men velfungerende alternativ på et slikt tilbud? Her har vi forsåvidt et gigantisk rødt flagg med tanke på at KI er kjent for å komme med feilinformasjon til tider, noe som gjør denne typen bruk risikabel. Men å derimot bruke det som et verktøy for å lufte vanskelige tanker man ikke tørr å fortelle til et virkelig menneske, gjør kanskje at en KI-kjæreste ikke bare er dumt. KI kan dog aldri erstatte viktigheten av å ha gode, ekte mennesker rundt seg, men for folk som er ensomme og ikke har noen å vende seg til; er ikke KI da bedre enn ingenting?

Jeg har mange spørsmål. Ikke like mange svar. Temaet om fremtidens dating og kunstig intelligens’ plass i det hele er svært spennende. Hvordan dating, intimitet, sex og kjærlighet kommer til å se ut om 10, 20 eller 50 år vil kun tiden vise. Vi får vente og se - life imitates art, og alt det der.

Moderne dating, ensomhet og KI