Mellom 20 og 30 norske kinofilmer premierer i Norge hvert år. Dette i tillegg til kortfilmer, serier og andre filmprosjekter. Hvem er det vi ser på skjermen i disse filmene, og hvem er det som får sine filmprosjekter realisert? 14. september samlet filmskapere, akademikere, og inkluderingsrådgivere seg på Cinemateket for å diskutere i hvilken grad man ser mangfold i den norske filmbransjen – og på hvilke områder man enda har en vei å gå.

Cinemateket. Foto: Selma E. Lang-Ree / PRESSET.

Mangfold og inkludering

Dagen på Cinemateket begynner med en introduksjon av Kjersti Mo, direktør i NFI, og en presentasjon av NFIs handlingsplan for mangfold 2019-2023. For å kunne snakke om inkludering, er det viktig å forstå hva som menes med begrepet. ‘Mangfold’ som begrep refererer til ulikhetene som finnes mellom mennesker. Når man snakker om mangfold som verdi handler det ofte om retten til å være seg selv, uten å møte diskriminering. ‘Inkludering’ innebærer at man former samfunnet på en måte som er tilpasset en mangfoldig gruppe mennesker. Når det gjelder filmbransjen, vil det si at man skal kunne jobbe innen film uavhengig av egen bakgrunn, og at ulike perspektiver skal bli verdsatt, heller enn oversett. Inkludering handler ikke bare om likestilling mellom kjønnene, selv om det fremdeles er en viktig sak å fremme. Det handler også om diversitet med henhold til faktorer som etnisitet, alder, legning, kjønnsuttrykk, sosial bakgrunn, og funksjonsevne. «Talenter finnes over alt», sies det fra scenen.

I tillegg snakker man om representativitet. Man ønsker at filmene som gis ut i Norge skal representere et mangfoldig publikum. Det er viktig med inkludering ikke bare med henhold til hvem som får jobbe i filmbransjen, men også hvilke rollefigurer som brukes i filmer, hvem man ser på skjermen og hvilke historier som blir fortalt. Hver film trenger ikke representere alle, men ideelt sett skal alle kunne finne noe de føler seg representert av, blant de filmene som gis ut. «Representation matters», sier Fatih Abay, Mangfolds- og Inkluderingsansvarlig i European Film Academy. Han uttrykker at det ikke er nok å inkludere én person for mangfoldets skyld – inkludering må være med som en verdi både når folk ansettes, når beslutninger blir tatt, og i produksjon av filmene. Å inkludere historier fra forskjellige grupper i samfunnet er viktig, og å representere disse gruppene på en god måte, i stedet for å lene seg på antakelser og stereotypier.

Filmens univers skal ha noe å tilby for alle. Foto: Krists Luhaers/ Unsplash

Tenke, fort og langsomt

Etter en lunsjpause er publikum igjen klare i salen, denne gangen for et foredrag av Sabrina Vitting-Seerup, PhD ved Københavns Universitet. Vitting-Seerup forteller på et mer generelt grunnlag om hvordan mangfold representeres på filmskjermen. Hvorfor er det slik at man ekskluderer enkelte grupper eller individer, selv når man har som mål å inkludere? Vitting-Seerup poengterer at ikke alle tiltak for inkludering fungerer i praksis – de kan til og med fungere mot sin hensikt. Det er ikke alltid at diskriminering skjer som en bevisst eller eksplisitt handling.

Et eksempel fra populærvitenskapens litteraturverden brukes for å illustrere dette: Daniel Kahnemans bestselgende bok Tenke, fort og langsomt. I boka beskriver Kahneman at menneskers tankeprosesser opererer ut fra to forskjellige systemer. I System 1 tenker man fort, uten å anstrenge seg eller bevisst reflektere over egne tanker. Vitting-Seerup nevner det å dra til jobben som et eksempel på en situasjon der man gjerne benytter seg av System 1. Ofte husker man lite av denne turen i etterkant, fordi hjernen har vært på autopilot. I System 2 tenker man grundigere og mer bevisst. Man reflekterer og prøver å komme frem til noe fornuftig. Samtidig krever denne måten å tenke på mer energi, og ingen orker å tenke på denne måten hele tiden.

Det er når System 1 tar over i møte med nye mennesker og idéer, at diskriminering og forskjellsbehandling kan skje, uten at man selv mener å diskriminere. System 1 baserer seg på informasjon man allerede har tilegnet seg, gjennom vaner, tidligere erfaringer, eller liknende. Ut fra dette systemet kan det derfor forekomme diskriminering basert på normer, vaner, og «common sense». Antakelsene man automatisk former er ikke alltid riktige. Da er det viktig å være selvbevisst, og få kontroll over egne fordommer. «We have to reprogram our brains, because the norms change so slowly», sier Vitting-Seerup.

Hvorfor skal vi bry oss om mangfold?

Temadagen om inkludering avsluttes med en panelsamtale der norske filmskapere og produsenter diskuterer hva som skal til for å oppnå mer inkludering i norsk film og filmkultur. Flere av dem forteller at de selv har sett, i løpet av sin egen karriere, at folk bryr seg mer om mangfold nå enn de gjorde før, og at mangfold i film forventes i større grad enn før. Noen nevner at publikum nå reagerer på fravær av etnisk mangfold i en film, i motsetning til før da etnisk mangfold heller var unntaket enn normen. Samtalen om inkludering har også utviklet seg fra å hovedsakelig dreie seg om kjønnsbalanse i filmbransjen til å også omfatte andre underrepresenterte grupper.

Samtidig nevnes det at kinogåere nok oftest velger hva de ser basert på hva de finner underholdende, ikke på grunnlag av å ville lære. De vil slappe av og bli underholdt, ikke oppleve å få sine fordommer utfordret. Hvordan skal man da få folk til å bry seg om mangfoldighet? Én filmskaper svarer at mange sannsynligvis bryr seg om mangfoldighet allerede, og at det å ha inkludering som en verdi også vil være til fordel for publikum. Man får et bredere utvalg å velge fra, og blir presentert med nye typer fortellinger på skjermen. På denne måten kan altså større mangfold gi bedre underholdning, og publikum oppfordres til å tenke på mangfold som en berikelse snarere enn en plikt.

Når det åpnes for spørsmål fra salen, tar flere seg til orde for at inkludering er viktig for dem personlig, enten de selv er tilknyttet filmbransjen, eller som tilskuere. En i publikum beskriver at han grunnet sin innvandrerbakgrunn har følt seg presset til å bare lage filmer om det å være flyktning og innvandrer. Selv vil han heller lage filmer basert på egne interesser, med action- og thriller-handling à la John Wick. Dette understreker hva Fatih Abay snakket om tidligere: at inkludering må skje på en gjennomtenkt måte, slik at en person med minoritetsbakgrunn ikke tvinges inn i en rolle som talsperson for en hel gruppe, men får muligheten til å utfolde seg kreativt når de f.eks. skriver et manus, på lik linje med andre manusforfattere.

For NHI som organisasjon kommer viktigheten av mangfold tydelig til uttrykk i deres handlingsplan: «Norsk filmkultur må vere i stand til å omstille og fornye seg etter som samfunnet vi er ein del av endrar seg. […] NFI vil arbeide for å inkludere nye stemmer og bryte vante mønster, fordi vi meiner det vil heve kvaliteten på, auke relevansen til og styrke berekrafta i norsk film i framtida.»

Hvordan oppnår vi mer inkludering i norsk film?