"Joy of Missing Out" - en behagelig ettersmak av et tamt år
Artikkel - Lars Olav T. Mørk
Det er endelig gjenåpnet i Norge, og køene utenfor Oslos utesteder er opptil flere kvartaler lange. Vi kan endelig dra ut og ha det gøy igjen uten å måtte ta hensyn til så-så mange meter avstand og munnbind. Men allikevel er det noen som ikke blir med ut – fordi de har funnet noe annet.
Et velkjent syn for de fleste av oss i 2020. Foto: Patrick Perkins / Unsplash
Det har gått en liten stund siden Norge gjenåpnet nå, og til tross for noen relativt få nye tilfeller av koronasmitte føles det ellers som hverdagen er tilbake på plass. Men 2020 har satt sine spor; det har vært debatt om hjemmekontor fortsatt kan være relevant for arbeidsplasser, universiteter og høyskoler utforsker muligheter til bedre digitale studier, og kultur- og utelivet har fortsatt ikke helt stablet seg på beina – men for noen har ett år i nærmest isolasjon gitt en nyfunnet glede.
Et nytt perspektiv
«Fear of Missing Out», på folkemunne bedre kjent som «FoMo», sin motpart har spredt seg etter koronaåret – «Joy of Missing Out» (eller «JoMO»). JoMO handler om å være til stede og komfortabel med hvor man er – å la være å dvele på hva man «burde» gjøre eller om man gjør et «feil» valg. Etter et år i isolasjon, omringet av sine egne fire vegger, har noen kanskje funnet en ny glede for aktivitetene vi har fylt året med, til den grad det er å foretrekke over hvordan ting kan ha vært før, eller man kan ha endelig erkjent hvor tilfreds man kanskje er med det man har, uten å alltid tvile på om det kan være noe bedre tilgjengelig.
For de som ikke har nødvendigvis følt så mye på FoMO høres JoMO kanskje fjernt ut, eller kan minne om hvordan hverdagen allerede er. Men det er sikkert også andre som føler enda mer på FoMO enn før. Etter å ha vært forhindret i å kunne dra ut som det passer en, følge spontane impulser uten å måtte tenke seg om først, og en generell mangel på muligheter og frihet til å utforske dem, er det forståelig man blir utålmodig og føler man har noe å ta igjen. Men ikke dvel på det.
En ny hverdag
2020 har gjort meg mye vondt, men også dette perspektivet. Så jeg skal i hvert fall selv prøve framover å la være å måle aktivitetene mine opp mot hverandre, og det håper jeg andre også kan. Det virker lett å se for seg at hverdagen er sterkere preget av både JoMO og FoMO etter covid, og selv om den ene en lidelse av angst, tror jeg det i utgangspunktet er en god ting – at vi er mer bevisste på hva vi ønsker oss fra hverdagen og gjør noe for å ta tak i det.