Digital identitetskrise: Kollapsen mellom privat og offentlig identitet
Essay - Sindre Brennhagen
Skillet mellom en privat og offentlig identitet kollapser i lys av teknologiens løfte om uinnskrenket tilgjengelighet, og distinksjonen mellom en offline- og en online-identitet er tilnærmet utvisket. Dette har faretruende konsekvenser for vår selvforståelse og selvfølelse.
I takt med en stadig økonomisering av samtlige aspekter ved tilværelsen, at alt man foretar seg skal gi avkastning eller i en viss forstand akkumulere kapital (monetær, sosial og kulturell), står vi overfor et nytt og sektorovergripende problem som griper inn i kjernen av vår selvforståelse; hvordan vi oppfatter oss selv, hvem vi fundamentalt sett er.
Der vi tidligere kunne snakke om et visst skille mellom en privat-personlig identitet kontra en offentlig identitet, uavhengig av hvor skarp distinksjonen måtte være, flyter disse nå over i hverandre og tåkelegger eventuelle skillelinjer. En av grunnene er det evinnelige kravet om tilgjengelighet; vi er forventet å alltid være kontaktbare (les: påloggede), alltid være i stand til å besvare hver minste lille henvendelse.
Enten det gjelder på arbeidsplassen, eller andre mer uformelle arenaer (f.eks. kjærlighetens slagmarker), gjelder det samme grunnprinsippet: Man skal fremstå som den beste mulige versjonen av en selv, optimalisert og maksimert til enhver tid. Sagt annerledes: Man skal til enhver tid markedsføre seg selv, lik et attraktivt salgsobjekt; noe ens publikum skal ønske å investere i, enten det er tid, følelser eller penger.
Holdningskampanjer til tross, en økende bevissthet omkring bilderetusjering o.l. får ikke bukt med det underliggende problemet. De tar riktignok tak i noen av de negative sidene, men de forblir på overflaten (i betydning fokusert på det rent ytre), og når ikke inn til problemstillingens kjerne.
I takt med utvidelsen av teknologiens domene, kan man argumentere for at skillet mellom den private og offentlige identitet i dag heller har karakter av å være et skille mellom en offline versus online identitet. Det sosialfilosofiske poeng er: Den gjennomdigitaliserte livsførsel vi på få år er blitt vant til truer med å utradere skillet mellom hvem vi er på ulike arenaer, til ulike tider, til fordel for én ensrettet og likedan online-identitet.[i] Dette har potensielt faretruende konsekvenser for vår (indre) selvforståelse – vår betraktning av oss selv, individuelt som kollektivt.
På arbeidsmarkedet: Det enterprenante selv
På arbeidsmarkedet skal man ligne et attraktivt salgsobjekt, et instrument, en ressurs; et mekanisk tannhjul i effektivitetsmaskineriets tjeneste.
Foto: Bill Oxford / Unsplash
Sosiologene taler om «det enterprenante selvet», et selv som kontinuerlig skal oppfinne og markedsføre seg selv, lik en handelsvare.[ii] Tenk på det nåværende arbeidsmarkedet, og hvilke typiske suksessoppskrifter man blir innlært til å følge, for å fremstå på best mulig måte for potensielle arbeidsgivere: Man skal fremstå som en attraktiv «ressurs» (merk det instrumentaliserende språket), med en hemningsløs arbeidskapasitet så vel som omstillingsevne. Man skal ligne et plastisk og formbart objekt, uten særegenheter (idiosynkrasier) annet enn de som gjør at man får gjort mest mulig fortest mulig. Man skal stille uthvilt, polert og udelt positiv til samtlige arbeidsoppgaver man gis, uavhengig av når og hvordan disse utdeles. Mennesket, en person av kjøtt, blod og tanker, skal ligne en maskin som følger et forhåndsprogrammert og standardisert oppsett. Man skal ligne en selvtilstrekkelig og ubønnhørlig finjustert algoritme som produserer det samme og beste sluttresultatet.
Dette gjelder selv på arbeidsplasser som fremstiller seg som annerledestenkende, ukonvensjonelle og innovative. Her er presentasjonen, og det sosiale statushierarkiet, kanskje enda viktigere: Her skal man ikke være atter et tannhjul, en mekanisme i effektiviseringens tjeneste, men snarere vekke interesse og fange oppmerksomhet. Man skal således være et skinnende blikkfangsobjekt i utstillingsvinduet vi kaller arbeidsmarkedet. Å alltid skulle fremstå på denne måten er personlig veldig ensomt, et slitsomt stykke arbeid, og ikke minst en psykologisk utfordring av verste sort.[iii]
Det forkrøplede autonomiidealet
Forhenværende generasjoner led under en forhåndsbestemthet – enten det var fra familietradisjonen, religionen eller storsamfunnet for øvrig – som hemmet deres frihet til å velge selv; hvor man arbeidet, hvem man var og hva man ble. I vår samtid er det derimot den totale antitesen som gir grobunn for vanskeligheter, nemlig en mangel på bestemthet, på faste rammer, på gitte betingelser.
Enten vi kaller det «generasjon prestasjon», «selvrealiseringens tidsalder» eller «opsjonssamfunnet» er sentimentet det samme: Med uendelige mange valgmuligheter, finnes det i prinsippet ingen (ytre) hindringer for hva man velger. Man er etterlatt til en selv, med en uinnskrenket frihet, hvorpå ethvert nederlag antas å stamme fra din individuelle prestasjon, altså at det er noe galt med deg. Troper som «ansvar for eget liv/egen helse/egen læring» er opphøyet til doktriner, og alt som smaker av sårbarhet og avhengighet betraktes som en individuell tilkortkommenhet, at man hverken er selvtilstrekkelig eller frigjort.[iv]
Det er dette forkrøplede autonomiidealet som ligger bak det jeg ovenfor kalte «det enterprenante selv». Særlig på arbeidsmarkedet kommer dette til syne: Man skal ikke bare kommodifisere seg selv, men man skal samtidig være pådriveren (selgeren) som står for reklameringen. I tillegg er det jo vitterlig du som er objektet, som må sørge for at alt går som det skal, at man innfrir lovnadene (salgsløftene) en har blitt ansatt (kjøpt) på bakgrunn av.
Man skal altså kunne «objektgjøre seg selv og kunne lede seg selv, optimere seg selv, disiplinere seg selv, realisere seg selv, administrere seg selv, være selvdeterminert og å kunne markedsføre de delene av selvet som har edge eller stikker seg frekt nok ut […]».[v] Som den tyske sosialpsykologen Erich Fromm skrev om denne selvpåførte tingliggjøringen: «Hans kropp, sinn og sjel er hans kapital, og hans arbeid i livet er å investere den gunstig, å gjøre seg rentabel».[vi]
Teknologien som pådriver for skillets kollaps
Å innfri disse altoverstyrende kravene er ikke kun en trøttende, utmattende og lammende affære, det er i tillegg også (potensielt) uendelig. For, det stopper ikke når den sedvanlige arbeidsdag er over, når oppgavene er utført og loggført. Det er en kjensgjerning at med økt tilgjengelighet, med muligheten til å kontaktes uansett tid på døgnet, blir inngripen i det som tidligere var ens fritid, privatlivet, en helt reell konsekvens. Slik faller den tydelige distinksjonen mellom hva man gjør (i arbeidslivet) og hvem man er (innerst inne, på privaten) når man i teorien kan jobbe til enhver tid, så lenge man er digitalt tilgjengelig. Privatsfæren blir ikke et fristed, en arena for avslapning, restitusjon og rekreasjonelle aktiviteter som uttrykker noe dypere om hvem man er og føler seg som.
Tidligere rådet en markant forskjell mellom den privat og den offentlige identitet, hvem du var på jobb kontra i hjemmet. Dette skillet var opprettholdt av et sett ontologiske begrensninger: Mellom gitte klokkeslett (tid) befant man seg på arbeidsplassen, et annet fysisk sted (rom), og utspilte en annen rolle (ansatt) enn den man hadde hjemme (familiefar, f.eks.). Når det igjen var dags for å vende tilbake til den lune privatsfæren, tok man av seg denne «hatten» (rollen som arbeidstaker) simultant med at klokken viste et spesifikt tidspunkt og man forlot arbeidsstedet. Med teknologiens gjennomgripende påloggingsmuligheter, hvor man i teorien alltid er tilstede (uavhengig av spatiotemporalitet), bortfaller denne tydelige distinksjonen.
Det enterprenante selv gjøres synonymt det ditt faktiske selv, din personlige identitet. Slik utviskes skillet mellom en privat identitet (en offline-identitet) og offentlig identitet (en online-identitet; når man arbeider, inntjener penger til livets opphold, fremtrer mer eller mindre «profesjonelt» sågar). Det er hevet over enhver tvil at tilsløringen mellom disse to dominerende aspektene ved ens liv og selvforståelse – rettere sagt: online-identitetens fullstendige overtakelse – ikke ville vært mulig til den grad vi nå observerer uten den altomfattende, altoverstyrende teknologien vi er omgitt.
Offline versus online[vii]
Det enterprenante selv er ikke begrenset til å kun gjelde arbeidsmarkedet, men gjør seg også gjeldende på andre områder hvor konkurranse og statusjag er særlig fremtredende. Enhver med nogenlunde grei fartstid i sosiale medier, enten det er bildedelingstjenester eller datingapper, vil forhåpentligvis nikke tilsluttende til påstanden om at majoriteten forsøker å fremstille seg selv på en entydig positiv måte – enten man søker å fremstå attraktiv ved å spille på visse lem og kroppslige attributter, eller at man søker å virke sjarmerende ved å velvillig dele uheldige (men humoristiske) bilder av seg selv.
Kan kollapsen mellom en offline- og online-identitet resultere i nye patologier, eller (som foreslått) ulike typer perfeksjoneringsfatigue?
Foto: Ben Sweet / Unsplash
Det er den samme forskjønningsprosessen, en analog tingliggjøring, som forekommer på disse arenaene. Ens identitet blir ensbetydende med de visuelle karakteristikkene man fremhever; merkene, antrekkene, fargene, bakgrunnene, effektene og stilene man forfekter. Identitet blir synonymt med hvilke produkter man omgir seg med, hva man konsumerer: «Jeg er fan av serie X, kler meg i/som Y, kjører en Z, hører på W». Slik overtar formen for innholdet. Sagt annerledes: Oppskriften (den billedlige presentasjonen) overtar for substansen eller budskapet som presumptivt ligger til grunn.
Ens posisjon i føydalhierarkiet som sosiale medier avføder, er utelukkende begrunnet i de visuelle virkemidlene man bruker, og ikke nødvendigvis noe man har oppnådd som følger av en iherdig innsats, eller fortjent på andre måter. Med andre ord: Det er en tillagt (eller selvattribuert) status, og ikke en ervervet (eller opparbeidet) status. Det er symbolene man omgir seg med som definerer ens persona.
Det krever tid, innsats, og en utførlig mengde digital flid for å opprettholde et slikt image. Det tåler ikke interfererende elementer, enten det er uflatterende kameravinkler eller videopptak som destruerer eventuelle forhåndsoppfatninger som publikummet skulle ha gjort seg om avbildedes høyde, stemme eller fakter.
Men, denne konstruerte illusjonen lar seg ikke videreføre for alltid. Det kommer en tid der vedkommende enten må ut i den fysiske verden, eller blir tilfeldig (og ublitt) påtruffet av andre. Det presserende spørsmål blir derfor: Hva skjer når et nøye selektert og kunstferdig utformet glansbilde av en online-identitet møter virkeligheten, når man logger av, eller – Gud forby – påtreffer ens digitale kumpaner i den faktiske verden?
Perfeksjoneringfatigue
Kollapsen mellom en privat og offentlig identitet, og – i forlengelse av den – kollapsen mellom en offline- og en online-identitet, byr på nye vidtfavnende og verdensomspennende problemer uten umiddelbar botemiddel. Der man tidligere viste sinnafingeren til retusjerte reklameplakater på kjøpesentrene, er det i grunn ikke mulig å regulere hvilke inntrykk man bombarberes med på det vide, vederstyggelige internett. Vi har ikke kontroll over de ytre omgivelsene, det som dukker opp på skjermen, og hvilke påvirkninger det mot formodning har på oss.
Særlig for den yngre garde, de som nå vokser opp, kan det gi altomfattende negative utslag. Når det aller første en blir eksponert for – lærer seg å gjenkjenne, eller sågar bli trygg på – er en polert virkelighet, kan det ha faretruende konsekvenser. Man risikerer at en nitid kontrollert digital fremstilling vil oppfattes som den faktiske virkelighet, det vanlige. Dette vil følgelig diktere hva de anser som normalt, hva de forstår som ordinært (jf. shifting baseline syndrome).
Det skaper ikke bare urealistiske forventninger, men svarer overhodet ikke til det vi finner i oss selv og våre vante omgivelser; enten det gjelder vårt utseende, våre interesser, våre kunnskaper og ferdigheter, eller våre personlige opplevelser av f.eks. kjærlighet og sorg. Og når dette tilsynelatende (men skjønnmalte) gjennomsnittet ikke samsvarer med vårt hverdagsliv, kan man fort tenke at det er noe feilaktig eller grunnleggende galt med en selv.
Derfor skjer det som ofte skjer, når de ytre omgivelser er kjennetegnet av usikkerhet og uforutsigbarhet, nemlig at man retter blikket innover, imot seg selv. Sagt annerledes: Man internaliserer problemet, og tolker det som individuelle tilkortkommenheter; noe man selv kan ta kontroll over med bruk av overdreven disiplin, tvang og å «arbeide med seg selv», slik selvhjelpslitteraturens favoritteufemisme lyder. Det blir en perfeksjoneringsfatigue.
Der psykologer, sosiologer og filosofer tidligere har påpekt at et fetisjistisk samfunnsfokus (og press) på selvrealisering samt «ansvar for eget ve og vel» kan munne ut i visse psykopatologier á la spiseforstyrrelser, depresjon- og angstlidelser,[viii] vil ikke disse akkurat avta i omfang når vi har å gjøre med en teknologi som i sitt vesen er ekspanderende i både kvantitet og kvalitet. Jeg frykter at det vil gi opphav til mange nye og særs intrikate sykdommer – nevroser og tilstander som utvikler seg så snydens hurtig at hverken tradisjonelle kliniske eller alternativ-eksperimentelle behandlingsformer evner å holde tritt.
Det lanseres applikasjoner, tjenester og plattformer til enhver tid – hver og en av dem programmert av en gjeng Silicon Valley-brainiacs med bakgrunn innen psykologisk avhengighetsskapende salgsteknikker og reklameringstriks. Det tar opp mot flere tiår å adekvat registrere kjennetegn, diagnostisere forløp av nyoppståtte (mentale) lidelser, samt utarbeide en behandlingsmetode. Allerede da er det teknologiske nivået som kanskje fremprovoserte lidelsen i første instans for lengst forbigått, foreldet.
Varsellampene blinker med blodrøde lys
Er denne tiltakende tendensen så unngåelig, så umulig å få has på, som jeg virker å anta? Forhåpentligvis ikke. Men drastiske tiltak må iverksettes snarest, for tekno-kapital-toget durer videre på en strekning brolagt med intensjoner om å utvide sin virksomhet og maksimere profittuttakningen, hvilket innebærer intet annet enn å få flere til å bruke tjenestene mer og hyppigere.
Den gjennomdigitaliserte livsførsel truer med å utradere skillet mellom hvem vi er på ulike arenaer, til ulike tider, til fordel for én ensrettet og likedan online-identitet.
Foto: ThisisEngineering RAENG / Unsplash
Et mulig forebyggende tiltak er å begrense tilgangen på slike tjenester for de aller yngste, i skolen og i hjemmet. Men det vil unektelig arte seg supervanskelig – om ikke umulig – å etterleve og opprettholde i praksis, spesielt når tilgangen i prinsippet er allestedsnærværende. Det råder nok også en betydelig andel teknologioptimister i den jevne befolkning som tvert vil avvise samtlige av mine argumenter som ren gammelmannssutring. I tillegg er det betydelige kapitalkrefter, hvis innflytelse er politisk og økonomisk (merkelig hvordan disse virker å være uløselig tilknyttet hverandre, eller hva?), som har stor interesse av at den teknologiske utvikling ikke bare fortsetter i sitt vante spor, men også oppskaleres og akselereres.
Det er (atter en) varslet krise, denne gangen en indre (psykologisk) krise. Den tærer på fibret av vår identitet, våre relasjoner, vår tilhørighet i og med verden omkring oss; følelsen av å ha en plass i et sosialt nettverk som ikke utelukkende er basert på et kunstferdig glansbilde av nøye utvalgte (overfladiske) symboler. Enten det gjelder i yrkeslivet eller på mer uformelle områder, forsvinner fristedene som tidligere var unntatt (digital) offentlighet. Utviskingen av privatsfæren – muligheten av å ikke skulle være tilgjengelig, perfeksjonert og optimalisert – virker å være her for å bli, men det trenger ikke nødvendigvis være slik. Logg av for faen.
Rettere sagt: Krev av dine omgivelser at du skal få være utilgjengelig en stund.
Litteratur
Vetlesen, Arne Johan. 2009. Frihetens forvandling: Essays og artikler 2002 – 2008. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Vetlesen, Arne Johan & Rasmus Wiig. 2018. Hva skal vi svare våre barn? Oslo: Dreyers forlag.
Noter:
[i] Her bruker jeg «online-identitet» ikke bare i den bokstavelige betydningen av å være «online», altså logget på en digital og interaktiv tjeneste, men også i overført (og metaforisk) forstand – å være «pålogget» på den måten man kan sies å være årvåken, på hugget, parat. Jeg gjør altså et terminologisk poeng ut av man ikke kun forventes å være digitalt kontaktbar, men også at man forventes å til enhver tid utvise en uinnskrenket arbeidsevne, en energi og uavkortet kapasitet.
[ii] Vetlesen & Wiig 2018, 28.
[iii] Ibid., 30.
[iv] Vetlesen 2009, 36-41.
[v] Vetlesen & Wiig 2018, 30.
[vi] Fromm sitert i Vetlesen & Wiig 2018, 31.
[vii] Jeg har hentet dette begrepsparet fra Alice Marwicks bok Status Update, som Vetlesen & Wiig selv bruker i deres bok.
[viii] For å nevne en blandet bukett av titler jeg hadde tilgjengelig i herværende skrivestund, se eksempelvis disse: Rasmus Wiigs Opsjonssamfunnet og dets patologiske utviklingstendenser (2002), Linn Stalsbergs Det er nok nå: Hvordan nyliberalismen ødelegger menneske og natur (2019), David Skrbinas The Metaphysics of Technology (2015), Lars Løvlies artikkel «Utdanningsreformens paradokser» (1997), eller Arne Johan Vetlesens og Jan-Olav Henriksens Moralens sjanser i markedets tidsalder (2004).