Cannes’ norske stjerneskudd og Triers uventede triologi

Artikkel - Lars Olav T. Mørk

Denne kinosommeren har ikke vært like preget av store filmer og spennende trailere som tidligere somre takket være koronapandemien. Utsatte filmer, begrensninger av produksjoner, festivaler og billettsalg, og presset fra strømmetjenester har gjort tilværelsen vanskelig for kinoer. Men det er filmer å glede seg til nå.

Den famøse Oslo-triologien har nådd sin ende med Triers siste produksjon.
Opphavsrett: Produksjon 4 1/2 & Motlys AS & Oslo Pictures / Foto: IMDB

Til tross for pandemien kunne filmfestivalen i Cannes 2021 utspille seg til utsatt dato i sommer i stedet for å avlyses, og det fikk vi høre i norske medier da Joachim Triers Verdens verste menneske (2021) konkurrerte om Gullpalmen, og hovedrolleinnhaver Renate Reinsve vant prisen for beste kvinnelige skuespiller.

Verdens verste menneske er Triers femte spillefilm, og siste installasjon i Oslo-triologien – nok en gang skrevet av Trier og Eskil Vogt. Oslo-triologien var ikke ment å til å bli en triologi i utgangspunktet, men heller to helt forskjellige filmer, fortalte Trier i et intervju med VG.

– Det handler om store spørsmål gjennom små fortellinger: Eksistens, det å føle seg utenfor. Så jeg skjønte at det var noe felles, og at jeg ikke skulle skamme meg så mye for det.

Nå med kinopremieren for Verdens verste menneske kommende denne høsten, er det en gyllen mulighet til å besøke de forrige installasjonene i Triers Oslo-triologi om igjen, eller for første gang, ettersom de har mer til felles enn bare å være spilt inn i Oslo.

Den første filmen, og Triers spillefilmdebut, er Reprise (2006). Filmen begynner med to unge gutter som sammen sender bøkene sine i posten i håp om å få dem utgitt. Mens Erik (Espen Klouman Høiner) raskt blir avfeid og ansett talentløs, får Phillip (Anders Danielsen Lie) en sterk start på karrieren før han blir mentalt syk, og etter et anfall blir han innlagt på psykiatrisk avdeling. Filmen følger ettermælet av hendelsene, seks måneder senere. I tillegg til hovedtemaet om utenforskap, er historien preget av intime bilder og dialog, særegne skildringer av mennesker og miljøer, en elskverdig og komisk forteller, og motiver og temaer rundt dualiteter, forventninger, maskulin sårbarhet, og destruktive sykluser, som fortsatt bærer relevans.

Oslo, 31. August (2011) inneholder en del av de samme motivene, og selvfølgelig hovedtema om utenforskap, men er mer fokusert på et par av dem; destruktive spiraler og forventninger. I Oslo, 31. August følger vi Anders (Anders Danielsen Lie) i én dag etter han har fullført rehabiliteringsprogrammet for sin narkotikaavhengighet og skal tilbake i samfunnet. Mens Anders utforsker sine nye og gamle prospekter for å gjøre det bedre denne gangen, er han stadig i konflikt med forventningene han møter fra seg selv og andre som eksnarkoman. Filmens nærhet til Anders forsterkes gjennom det håndholdte kamera og nære utsnitt, og hvordan både vi og ham selv er fremmede til menneskene han kjente før avhengigheten sin. Lies skuespill briljerer virkelig i rollen som den konfliktfylte eksnarkomanen, og filmen introduserer en innsiktsfull historie.

Trier har vist en utrolig evne til å skape empatiske og intime filmer med Reprise og Oslo, 31. August, av historiene skrevet sammen med Vogt, og jeg er spent på Verdens verste menneske og hva den har å bidra med til Oslo-triologien. Ut ifra hva som allerede er omtalt i pressen, tror jeg vi kan forvente en personlig, nær, god film i løpet av høsten, og noe å se fram til.