Selvsensur er ytringsfrihetens største fiende
Artikkel - Fanny F. Overgaard
Gérard Biard på Øverland-foredraget, 21 januar. Foto: Human-Etisk Forbund
Hver dag legger demokratiske prinsipper til rette for totalitære diktater. I et demokrati er ikke den største fienden for ytringsfrihet sensur, men selvsensur, sier redaktør for Charlie Hebdo, Gérard Biard i foredraget han holder i Oslo 21 januar.
Sist jeg skrev om Oslobesøket til Gérard Biard var fokuset hovedsakelig rundt intervjuet jeg hadde med ham. Dog dreide jo selve besøket seg om foredraget han holdt, og som alle i salen kom for å høre. Talen ble skrevet ned og ligger på Human-Etisk Forbund sine sider, og jeg regner med at mange har lest den der. Men siden denne månedens utgave handler om sensur - hvorfor ikke gripe muligheten til å sette litt ekstra lys på noe av det han sa om sensur denne dagen? Jeg har plukket ut deler jeg mener er viktige å reflektere over i samfunnet vi lever i i dag.
Vei dine ord med forsiktighet
Vi har alle hørt argumentet om at Internett og globaliseringen av informasjon gjør det mulig for en i Kabul å få med seg det som blir sagt her i Oslo i dag. Det betyr at ting man sier kan bli tolket som et personlig angrep av hvem som helst. På grunn av dette må vi veie våre ord med forsiktighet, og alltid ha i bakhodet at det vi sier kan sjokkere noen. Hvem vet, sier Biard, kanskje noen på Mars blir krenket, nå som Elon Musk vil kolonisere det. Alle i salen ler. Vi må alltid ta hensyn til følelsene til de som tilfeldigvis eller ved et uhell skulle lese, se eller høre oss.
Et slikt argument gjør det vanskelig å praktisere journalisme, sier Biard. Han kommer med flere eksempler, men jeg synes dette stakk seg ut: Hvis vi skriver at Putin er en kaldblodig morder, kan det være moren hans blir lei seg. Hvis journalister måtte tatt et slikt hensyn til alle på hele planeten før de skrev noe ville det ikke vært mye igjen å lese i avisene. Biard mener at vi må slutte å gjemme oss bak den såkalte “respekten”; det å ikke skulle krenke noen. For hvis vi virkelig respekterer noen satser vi på hans intelligens, og ikke på hans dumhet.
Biard eksemplifiserer videre med å snakke om gruppen “muslimer”. At hvis vi virkelig respekterer muslimer innebærer dette å ikke anse dem som en stamme av tilbakestående mennesker som ikke er i stand til å forstå en satirisk tegning. Selvfølgelig finnes det idioter blant dem, akkurat som alle andre grupper i samfunnet. Hvilke grupper har ikke sine idioter? Hvis man slutter å publisere kun basert på disse få idiotene, så kan man like gjerne lukke dørene.
Fjerner politiske tegneserier
Biard forteller at The New York Times valgte å permanent fjerne politiske tegneserier fra dens internasjonale utgave fra juli 2019.
“To justify this radical decision, the editorial board gave the following reason, let’s say pretext: a controversy triggered by the publication of a cartoon about Trump and Netanyahu, signed by the Portuguese cartoonist Antonio Moreira Antunes, a cartoon which was considered anti-Semitic. Pretext, because with this decision, the management of The New York Times has made it clear that the problem was not anti-Semitism, but press cartoons. The New York Times doesn't want any more trouble. And press cartoons, caricatures, satire – because they rarely make the political leaders and public figures they attack laugh, because they increasingly trigger eruptive reactions within groups that proclaim themselves the exclusive defenders of a cause or an entire community – these things are trouble.”
Biard er ikke overrasket over The New York Times beslutning, da de allerede nektet å publisere Muhammad-tegningene til Jylland Posten. De var ikke alene om dette, da majoriteten av andre aviser også valgte å ikke publisere dem. Den samme beslutningen ble gjort med den første utgaven Charlie Hebdo publiserte i januar 2015 etter terrorangrepet. Forsiden portretterte profeten Muhammad som holdt et skilt med tittelen “All is forgiven”.
The New York Times hevdet å gjøre dette i “anstendig journalistikks” navn. Ingen ville uttale det stygge ordet “sensur”. Hvis de tok denne beslutningen var det rett og slett fordi de ikke ville fornærme eller såre noens følelser, og da spesielt de undertrykte.
Sensur betyr “ingen skade”. Den ønsker ikke å forby, men å beskytte. Å beskytte moralitet, fedrelandet, hellige verdier, anstendighet, god smak, institusjoner, unge, minoriteter, ofre, sarte øyne, sarte ører... Omfanget av dens beskyttende mantel er uendelig.
“Once upon a time the pride of the press was to unleash passions. Now, it’s greatest ambition is to avoid stirring up trouble.”
Gamle Deichmanske bibliotek. Foto: Fanny F. Overgaard
Selvsensur og cancel culture
Situasjonen er ganske paradoksal. I Vest-Europa har ytringsfrihet og pressefrihet aldri hatt så mange lover som beskytter dem. På tross av det er de truet av individuelle eller grupper av individuelle, i navn av ofte noble kamper, som antirasisme, feminisme, LGBT-rettigheter, beskyttelse av minoriteter osv. De er stort sett aktivister, velorganiserte, som lobbyer på sosiale nettverk, på universiteter og i media. De produserer en puritansk refleksjon – absolutt godt mot absolutt ondt – som ikke nødvendigvis er dominerende, men som anses som sådan av mange redaksjoner. De foretrekker å være på den sikre siden når det kommer til å ikke krenke, i stedet for å møte trollangrep, oppfordringer til boikott eller til og med å påføre en enkel kontrovers. Biard mener at denne selvsensuren ikke har røtter i respekt for loven, men heller i frykten for å bli konfrontert med offentlig kritikk.
Problemet med disse selverklærte sensur-gruppene/individene er at de ikke krever noen lover. Fordi lover, i demokratiet, genererer debatt, mens disse avviser debatt. De foretrekker vilkårlighet og trusler fremfor domstolens legitimitet. De krever kansellering, tilbaketrekning, resignasjon, sletting, stillhet, konformisme, omskriving og selvfornektelse.
Biard mener dette er en svært skadelig form for sensur der en selverklært populær jury uttaler dommer uten en forutgående rettssak. Der er en rekke grupper med noen ganger motstridende motivasjoner og ufattelige impulser er dommerne. Å tråkke feil kan skje når som helst og når man minst venter det. Denne typen mekanismer er designet for å generere frykt for å uttrykke seg fritt, og de finner vanligvis sted i totalitære regimer. I demokratiet må borgere bli ansett som voksne og ansvarlige, ikke som barn som skal omskoleres og straffes.
Diktet som fornærmet
Biard ønsker å gi oss et eksempel på det han beskriver som en vridd måte å fremme forsvaret av menneskerettigheten på. Han forteller en historie som tok sted for cirka et år siden i Toronto, og som involverte en lærer ved navn Nadine Couvreux. Hun fikk sine franske studenter til å arbeide med et dikt av Jacques Prévert. Diktet hadde tittelen ”Pour toi mon amour”, som på engelsk betyr ”For you my love”. Det er et kort og vakkert dikt, sier Biard.
For You my love
I went to the birdmarket
And I bought birds
For you
My love
I went to the flowermarket
And I bought flowers
For you
My love
I went to the scrap metalmarket
And I bought chains
Heavy chains
For you
My love
And then I went to the slavemarket
And I searched for you
But I didn't find you
My love.
Den samme kvelden ble læreren informert om at en ung jente i klassen hennes erklærte seg ”sjokkert” for å ha blitt tvunget til å studere et dikt som var “rasistisk” og som “glorifiserte slaveri”. Hun sendte inn en klage til skolestyret.
Enhver som gikk på barneskolen i noen år ville forstå at dette diktet handler om underkastelsen som en mann krever av sin elsker, sier Biard. Den handler ikke om slavehandelen. Så da kan vi anta at verken Nadine Couvreuxs overordnede eller Toronto District School Board-medlemmer hadde gått på barneskolen. Læreren ble suspendert og deretter sanksjonert av et disiplinærråd. Det ble bestemt at, fra nå av, ville dette diktet ikke lenger bli studert på noen skoler i Toronto distriktet. Og i fremtiden vil kanskje Jacques Préverts navn bli kansellert fra alle kanadiske skolebøker...
Biard avslutter foredraget sitt sterkt og til ettertanke:
Når det gjelder demokrati, er det mer enn noen annen en skjør og komplisert idé, som krever innsats, mye energi og besluttsomhet. Ikke bare for å få det til å utvikle seg, men også for å forhindre at det går tilbake eller forsvinner. Fordi tilbakegang gir aldri opp. Og noen ganger jobber den undercover.