Artikkel - Linnea J. Aasrum

I det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Journalism blir det nevnt at høyrepopulismen er journalistikkens største utfordrer i vår tid. Høyrepopulister får innpass i mediene av journalister som ukritisk skriver om dem uten å tenke på konsekvensene. Dette er problematisk av flere årsaker.

“The Rise of Populism”

Det har siden 1990-tallet vært snakk om “The Rise of Populism” som et globalt fenomen. Høyrepopulisme, en form for populisme, anses som en konservativ ideologi som er skeptisk til nåværende styreformer, organisasjoner som EU, og har en utbredt innvandringsrestriktiv holdning. Flere politiske partier med denne ideologien har blitt stemt frem i front av befolkningen, og deres tanker og ideer har utvidet sin påvirkningskraft.

Vi har observert en økt oppslutning for blant annet Sverigedemokratene i Sverige, Front Nasjonal i Frankrike, Independent Party i Storbritannia og Dansk Folkeparti. Noen vil også anse republikanerne med Donald Trump i spissen som en representant for høyrepopulismen.

Oppslutningen til disse partiene og deres politiske ideologi har blitt godt dekket i mediene, som har som oppgave å dekke saker som også viser at det pågår en motvilje ovenfor de eksisterende maktelitene. Dette er grunnleggende i journalistikken. Allikevel har det oppstått en debatt om hvordan mediene velger å dekke saker med høyrepopulistisk innhold.

Trump, Listhaug og Brexit på rodeo

Journalistisk dramaturgi omhandler å fremme en konflikt ved å provosere aktører, for deretter å vente på et motsvar slik at det oppstår en debatt. Dramaturgien har imidlertid fått kritikk for å ikke være like passende i alle saker.

Den intense medieoppmerksomheten rundt høyrepopulistiske politikere og bevegelser har gjort at deres uttalelser har fått økt oppmerksomhet og oppslutning. Det er imidlertid viktig å påpeke at medienes dekning av saker med høyrepopulistisk innhold ikke ene og alene er årsaken til økt oppslutning. Samfunnsendringer spiller en viktigere rolle her. Det essensielle jeg prøver å trekke frem her er hvordan medias rolle på mange måter har vært instrumentell i å føre høyrepopulismen frem i lyset. Det er dette som trekkes frem når det vektlegges at høyrepopulismen er journalistikkens største utfordrer i vår tid.

Forsker ved Universitetet i Erfurt, Kai Hafez er en av dem som mener at mediene ukritisk vier plass til personer som Donald Trump og på denne måten, både bevisst og ubevisst sprer høyrepopulistiske meninger. Han er fast bestemt på at journalister må bli flinkere til å skille mellom underholdning og substans når de dekker saker for å unngå at høyrepopulister får for stor oppmerksomhet i mediene. Det betyr ikke at høyrevridde uttalelser ikke skal få innpass i mediene, tvert imot. Medias rolle er jo som nevnt å dekke mangfoldet av ytringer og meninger. Hafez er selv tydelig på dette og mener det viktigste er å ikke fremlegge høyrepopulistiske politikere og talsmenn som underholdning og show, men snarere bryte ned deres standpunkter og på denne måten avsløre det faktiske innholdet i politikken de står for.

I mediene er Trump en underholdningens mann, en fyr med oransje selvbruning og en flittig brukt Twitter-konto. Det er slik han er fremstilt, men i politikken anses han som farlig av mange. I starten av sin periode som president i 2016 fremmet han ønsket om å bygge en mur på grensa mellom USA og Mexico for å holde uønskede immigranter ute. Han lovet det amerikanske folk at Mexico skulle betale for muren. Mediene brukte dette som en hovedsak i flere uker, og de kom med stadige oppdateringer på planene for hvordan muren skulle bygges. Et tillegg i planene om å ramme inn USA for å holde uvelkomne ute skjedde da han innførte innreiseforbud for muslimer fra en rekke land. Han sendte med dette et budskap til verden som mange oppfattet som innvandringskritisk, og som har gjort at han av flere anses som en talsmann for høyrepopulismen.

Vi har vært vitne til lignende saker her til lands også. Fremskrittspartiet har blitt trukket frem som et eksempel på et norsk parti med høyrepopulistiske trekk, selv om de ikke anser seg selv som høyrepopulistisk. Et eksempel er Sylvi Listhaugs involvering i innvandringsdebatten som oppsto i forbindelse med flyktningskrisen i 2014/2015. Listhaug brukte Facebook som en plattform for å ytre sin mening om at Norge ikke burde ta inn båtflyktninger. Hun fikk også mange reaksjoner når hun la ut et bilde på Facebook med teksten “Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”. Listhaugs uttalelser utviklet seg til en thriller i media hvor spenningstoppen ble nådd når flere politikere truet med å felle regjeringen hvis Listhaug selv ikke valgte å gå av. Utallige saker ble skrevet for å provosere oss lesere til å danne oss en mening slik at det skulle oppstå en debatt. Det var alle mot Listhaug.

Mediedekningen av Brexit ble mildt sagt også fremstilt som en rodeo av mediene. Statsministere som fløy ut og inn av Downing Street med hodeløse politikere på slep som ikke visste hvilken side de sto på. Det hele utspilte seg ganske kaotisk, spesielt i mediene. Flere forsider ble dekket av frekke kommentarer og uthenging av politikere. “Britains worst PM (since the last one)” ble det skrevet når statsminister Boris Johnsen ikke klarte å tilfredsstille Brexit-tilhengerne. Ukritisk ble det skrevet om sinte demonstranter i gatene som var lei av EU-samarbeidet og som nå ville ut. Politikerne med statsministeren(e) i fronten fikk skyllebøtta.

Journalistikkens største utfordrer?

For populistenes del får de en mulighet til å ytre seg og spre sitt budskap gjennom de redaksjonelle mediene, men også sosiale medier slik Listhaug gjorde, og som Trump fortsatt gjør. At høyrepopulismen anses som journalistikkens største utfordrer er allikevel ikke nødvendigvis sant. Slik forskeren Hafez påpeker så er det viktig å skille mellom underholdning og substans i saker med høyrepopulistiske trekk. Eksempelet med Trump og Brexit viser imidlertid at fokuset på den høyrepopulistiske politikkens substans blir nedprioritert og fokuset på underholdning har blitt for stort. Det er det som potensielt kan villede folk og skape feilreaksjoner. Noe de redaksjonelle mediene imidlertid ikke har mulighet til å styre i like stor grad er trafikken på sosiale medier.

Trump og Listhaugs anvender begge Twitter og Facebook som strategiske og kommunikative plattformer. Facebook har lenge vært kritisk til å gripe inn og stemple utalelser på sin plattform, da de ikke ønsker å være portvoktere for det politiske ordskiftet. Twitter har valgt å markere noen av Trumps innlegg som villede, noe som kan bidra til at skillet mellom underholdning, villed informasjon og politisk substans blir tydeligere.