I internettalderens kommunikasjonssamfunn er det veldig vanlig å snakke om at alt går så fort, for fort vil noen si. Medier og kommunikasjonsteknologi gjennomsyrer samfunnet og er i rask utvikling som synes å alltid øke. Hva betyr det da å sakke ned?

*Svalbard minutt for minutt* presenterer noe nytt og anerledes, og det på en saktere måte enn mye annet medieinnhold der ute.
Opphavsrett: NRK / Foto: NRK

Det finnes i dag flere ting hverdagen vår som faktisk går fortere enn før: Et godt eksempel på dette er TikTok med sine korte snutter i en evig avhengighetsskapende strøm, som også har spredt seg til Instagram og Facebook. Klipperytmen i filmer har økt ganske drastisk gjennom tidene, shots er kortere og klippene hyppigere. Dette tilskrives ofte økende innflytelse fra reklamer og musikkvideoer, som opererer med en annen rytme og fart ettersom de er kortere filmformater og forholder seg mindre til gjennomgående narrativ. Både reklame og musikkvideoer er to TV-orienterte former, så det er interessant å merke seg at såkalt “sakte-TV” også er nettopp dette.

Sakte-TV

I kontrast til den konstant økende farten på visuell media står sakte-TV som en underlig suksess og en tydelig motstand. I tillegg til å operere på en annen tid og rytme enn mye mainstream media, er det ofte naturen som vises på sakte-tv. I Minutt for Minutt sendingene til NRK følger vi blant annet Bergensbanen og Hurtigruten, og her er det naturen som det ferdes gjennom som er fokuset. Ettersom naturopplevelser ofte assosieres med fred, ro, skjønnhet og en litt annerledes og mer saktegående tid, er dette en god kombinasjon som kler sakte-TV som form. I filmhistorien trekkes det en linje fra 50- og 60-talls regissører som japanske Yasujiro Ozu med sine lavmælte plot og statiske klipp av tomme rom som filmatiske pusterom, og franske Robert Bresson, til russiske Andrej Tarkovskij med sine lange takes og det som kalles “slow cinema”. Denne løse sjangeren er kanskje ytterst eksemplifisert i den 7 timer lange svart-hvitt filmen Sátántangó (1994).

“The Slow Movement”

“Slow Cinema” og sakte-TV/“Slow TV” grupperes også sammen med “Slow Food” (som startet med en protest mot McDonald’s åpning ved Spansketrappen i Roma), “Slow Gaming” (i spill som Firewatch (2016) der du er skogvokter, med et fokus på å vandre gjennom natur), “Slow Travel”(tenk tog i stedet for fly) og “Slow Fashion” i fellesbetegnelsen “The Slow Movement”. Dette er en løs samlebetegnelse på motstand gjennom å sakke ned, ofte orientert rundt bærekraftighet og klimakrisen. Kan denne bevegelsen påvirke hvordan vi ser på tid, og dermed natur og økologi?

Ta tida i bruk?

Det er et poeng innen miljøhumaniora at tid, eller “det temporale”, er en viktig faktor for menneskets relasjon til naturen, og at dette kan bidra til å endre våre destruktive væremåter. Innen vårt syn på tid finnes det også narrativer. Flere av disse narrativene er hegemoniske, og hører til det tett sammenknyttede sen-kapitalistiske samfunnet: Ideer om det ideelt skal gå fort for eksempel når det gjelder leveranser av varer for å oppfylle konsumerlystene våre, og ideer om konstant økende effektivitet, at tid er noe man skal erobre og bruke minst mulig av i produktivitetens navn.

Det er ikke nødvendigvis selvsagt at disse narrativene rundt tid skal være dominerende, og det kan være at det vil være nødvendig å ta stilling til dem på en annen måte for å kjempe mot klimakrisa. Noen såkalte “kontra-narrativer” mot disse kan være: Et mer syklisk syn på tid, gjennom for eksempel livsløpet til produkter, sesongbasert mat og “slow food” (mindre masseprodusert forurensende varer involvert). Kortere arbeidsdager, som igjen vil gi mer tid til å reise saktere (“slow travel”, altså klimavennlig transport), leve saktere og dermed mer klimavennlig samt potensielt også minske overproduksjon.

Kanskje er det mulig at det å stirre på Hurtigruta i timesvis og dermed redde verden? Kanskje er “Kjede Seg” det nye “Kjempe For Klima”? I en verden der alt går fortere, er det i det minste motstand i å sakke ned.

Sakte-TV og "The Slow Movement"