Det var i den tid jeg gikk omkring og tekstet i Kristiania…sorry Hamsun, men slik har det blitt! Dagens digitaliserte samfunn tilbyr push-varsel om nyheter rett i hånda, kunstig intelligens som kuraterer filmtips eller disser Spotify-listen din, og et drøss av hjerter på ditt nyeste innlegg. Men hvordan havna vi her? Det er heldigvis ikke for meg å spekulere i, men jeg har samlet et knippe filmer som setter nettopp teknologiens mange muligheter, og tidvis iboende ensomhet, på agendaen.

her (2013)

Tenk at denne herligheten av en film fyller 10 år! Det er bare å gratulere regissør Spike Jonze, for filmens retrofuturistiske uttrykk og bruk av innovativ KI-teknologi har gitt her et tidløst preg.

With a little help from *my AI*. Skjermdump: Snapchat

I fremtidens Los Angeles, følger vi den nyskilte forfatteren Theodore (Joaquin Phoenix) som har skapt sitt levebrød av å skrive rørende, personlige brev for de som ikke har tid eller interesse av å gjøre det. Selv om filmen til tider kan føles stillestående, er scenografien så flytende og vakker at det hele veies opp for. Jonze fanger Theodores ensomhet på mesterlig vis underveis i filmen, enten det er ved å blottlegge hans kleine forsøk på litt menneskelig kontakt i chatforumer under navnet BigGuy4by4, eller når han utvikler et noe uvanlig forhold til sitt nyinnkjøpte operativsystem Samantha (Scarlett Johansson) - et system designet for å tilfredsstille alle hans behov som enslig og alene. Den unike og underlige kjærlighetsfortellingen om mann og maskin, gjør her til en film som må oppleves fremfor å forstås. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig i Snapchats My AI. Med sine fremtidsrettede, eksistensielle spørsmål og grove, grå høytlivsbukser, kan her definitivt kategoriseres som en tankevekkende film.

Ready Player One (2018)

Da Hollywood-legenden Steven Spielbergs filmatisering av Ernest Clines dystopiske sci-fi roman Ready Player One først traff kinosalene i 2018 ble den raskt kåret til en popkulturell rapsody av høyt kaliber. Med sine referanser til de klassiske Atari-spillene og gamle rockeslagere plasserer Spielberg foreldet populærkultur i fremtidens 2045 når han tar oss med inn i det virituelle universet Oasis.

I en virkelighet så grå at de fleste velger å leve bak store VR-briller i det utopiske universet Oasis, møter vi den unge spilleren Wade (Tye Sheridan) fra søppeldynga The Stacks, kjent under gamertaggen Parzival. Ved spillskaperen James Hallidays (Mark Rylance) bortgang avsløres det at han har skjult tre nøkler i spillet som vil gi finneren tilgang på hele formuen hans og kontrollen over Oasis. Fem år senere har de fleste gitt opp, men en håndfull spillere fortsetter letingen. Som seer suges man inn i et fascinerende spillunivers proppet av visuelle inntrykk og uante teknologiske muligheter. Man følger Wade/Parzival, Samantha/Art3mis (Olivia Cooke) og spillgruppa High-Five i jakten på de beryktede nøklene, og gledes over hvordan de jobber sammen for å løse mysteriet. I mylderet av slående, visuelle bilder og nostalgisk glede, kan man ikke annet enn å undre seg over hvordan fremtiden vil se ut. Det futuristiske bilde Spielberg maler av den virtuelle spillverdenen Oasis versus det tungt teknologiavhengige samfunnet i 2045, kan minne om vår egen samtid hvor digital underholdning har blitt essensiell for å koble av i en hektisk hverdag, og for noen tilbyr det nok også en virkelighetsflukt.

The Social Network (2010)

La oss spole et tiår tilbake. Da pokekrig fremdeles var blodig alvor, og ens største ønske var å bli nevnt under noens “Hvis du blir tagget beskriver jeg deg med tre ord<3”. Selv om David Fincher trolig ikke hadde disse barndomsminnene som referansepunkt da han skapte The Social Network i 2010, kan det biografiske dramaet regnes som et velformet portrett av mannen bak plattformen som skulle endre vårt digitale liv for alltid.

Okay, men hvor meta er ikke dette? Skjermdump: Facebook

Finchers biodrama portretterer det unge dataprogrammeringsgeniet Mark Zuckerberg (Jesse Eisenberg), og skildrer et elitistiske Harvard-miljø hvor forløperen til Facebook ble til. Filmen dekker også vekselsvis den voksende rivaliseringen mellom Zuckerberg og hans forretningspartnere i form av advokatmøter grunnet søksmål, og forteller en historie om innovative ideer, motstridende interesser og svikefulle venner. Selv om Finchers tolkning trolig ikke er basert på rene faktaopplysninger, er The Social Network en underholdende film med et sterkt manus og regi. Som seer kan man ikke annet enn å finne det en smule ironisk at Zuckerberg med sin lynende intelligens, men noe manglende sosiale antenner, er mannen bak det som skulle bli verdens største sosiale medieplattform. Det blir forøvrig ikke feil å nevne at Zuckerberg har ført Facebook inn i det store metaverset, med vekslende hell, etter å ha introdusert en satsning på virtuell virkelighet ved navnebyttet Meta for bedriften i 2021. Men hvem vet, hopper vi ti år frem i tid er kanskje Fincher igjen aktuell med biodramaet om The Metaverse?

Hvis du enda ikke har fått nok av tech-inspirert underholdning, har jeg samlet noen honourable mentions (så slipper du å få en AI til å gjøre det). Den prisvinnende Black Mirror episoden San Junipero (2016) av Owen Harris, Steven Soderberghs “pandemithriller”Kimi (2022) og sci-fi dramaet Ex Machina (2014) av Alex Garland er noen nyere, nevneverdige bidrag. Enda ikke fått nok? Da foreslår jeg å gå tilbake i tid til søstrene Wachowskis kultfavoritt The Matrix fra 1999, Michel Gordons søte sci-fi drama Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004) eller Steven Spielbergs gripende krim Minority Report (2002).

Teknologiens fremmarsj på filmlerretet