Jeg scrollet på TikTok her om kvelden, og kom over en video som fikk meg til å sprekke av nostalgi. Snutten besto av fotografier tatt rundt omkring i Oslo. Bildene var ikke bare litt fine heller; de var latterlig fine. Pianospillet i bakgrunnen var også en del av puslespillet, med akkurat passe dystre toner. Det fikk meg til å tenke på hvor slem og ensom byen kunne føles til tider, men at den samtidig også var snill og fin. Jeg trykket meg inn på profilen til Tommy Kojen, og spurte om han ville snakke om fotografi, kjærligheten for Oslo og hvordan byen så ut gjennom hans linse.

Utsikt fra balkongen. Foto: Tommy Kojen.

Vigelandsparken på sommeren, Majorstuen. Foto: Tommy Kojen.

Landets lekeplass

Jeg husker da jeg var yngre og hørte alle historiene om hovedstaden. Det virket så spennende og utenom det vanlige, som om hver dag var en opplevelse eller et eventyr. Det var en helt annen verden enn der jeg var fra. En mulighetens by, fult av fascinerende mennesker og steder.

Etterhvert ble jeg gammel nok til å ta toget inn alene med venner, og vi vandret opp turistfylte Karl Johan i våre fineste antrekk. Vi kunne godt være forvirra turister, men ikke eff om vi skulle se ut som en. Vi handlet på klesbutikker som vi ikke hadde på Ski Storsenter og spiste hamburger på Fridays. Egon var også greit hvis vi trengte forandring. Oslo var jo stort og skummelt, så vi turte ikke å begi oss lenger ut enn dette. Men den lille smakebiten av Karl Johans gate og Fridays gjorde meg sulten på mer.

En sommerkveld på dronningens gate. Foto: Tommy Kojen.

Den morsomme (må le litt) sammensetningen av farger på Stortinget t-banestasjon. Foto: Tommy Kojen.

Min gåtur i byen

En dag ble jeg voksen og skjønte fort hva de voksne mente da de sa at man skulle nyte å være barn så lenge man kunne. Å være voksen føles litt ut som å alltid måtte rekke et møte. Du må kjappe deg fra det ene til det andre, selv om du føler deg dårlig eller ikke har noe særlig lyst. Du må gjøre mange ting du ikke har lyst til når du er voksen. Ironisk nok har du også friheten til å gjøre akkurat hva du vil. Jeg måtte jo ikke bare rekke noe hele tiden. Jeg hadde også valget å senke farten.

Jeg begynte smått å gå turer bare for å gå turer. Jeg skulle ikke noe spesielt sted, så det handlet ikke om destinasjonen. Det var meg og Oslo, hånd i hånd på en spasertur nedover gatene. Vi skulle bli kjent, prate litt og se om vi matchet på et dypere nivå. Jeg likte å se de gamle byggene fra 1800-tallet som så ut som kunstverk. Eller å finne kjente adresser jeg hadde hørt om før, og se hvordan de hang sammen med resten av byen. Jeg likte å se på alle menneskene jeg gikk forbi, kjæresteparene som kranglet og de rare klesstilene. En gang så jeg for eksempel en kvinne i en dalmatinerprint-kåpe som gikk tur med dalmatineren sin. Og jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har sett folk gå forbi meg gråtende, der jeg vurderer om jeg skulle gått bort og si noe, men likevel aldri gjør det. Eller det vemodige ved å lese navnene på snublesteinene som lyser i firkanter av gull på bakken. Jeg så for meg hvordan disse menneskene en gang vandret i de gatene jeg nå vandret i. Og at de bodde i leilighetene vi nå bor i. Akkurat som at noen skal bo i min leilighet når jeg har takket for meg. Livets sirkel i en betongby.

Tommy Kojens gåtur i byen

Kojen forteller selv at han går på slike turer i byen. Han drar dog aldri uten kameraet sitt, fordi byen er for fin til å ikke fotograferes. Med en sans for gamle kameraer og nostalgi er det vanskelig å ikke føle noe når du ser bildene hans. Han deler dessuten bildene broderlig på både Instagram og TikTok.

– Jeg bruker mange forskjellige kameraer, men felles for alle er at de er analoge og bruker film. Jeg velger å ta bilder på film fordi hele prosessen er spennende. Jeg føler virkelig at jeg fryser et øyeblikk i tiden når jeg sitter igjen med et fysisk negativ av motivet. Samtidig er den nostalgiske looken og følelsen en viktig grunn til at jeg bruker akkurat de kameraene, sier Kojen.

Han tar helst bilder av bybildets motiver, og da så klart det han selv anser som vakkert. Bildene er dog mye mer enn bare et pent motiv. Han dras mot en ro og en stillhet – de små øyeblikkene om du vil. Den dagligdagse hverdagen bærer som regel ikke preg av dramatiske eller store hendelser. Den defineres heller av de tusener av små ting som skjer rundt oss til en hver tid. Det er øyeblikkene man stille tar innover seg i noen sekunder, før de plutselig er over, som utgjør en stor del av livet. Kojen fanger opp nettopp disse øyeblikkene i bildene sine. Han formidler en historie om Oslo, men også om menneskene i den. For hva ville vel byen vært uten oss? Bildene er den perfekte hyllest til Oslo, etter min mening.

Med Kojens uunngåelige fokus på Oslo som by og vår utgave som jeg selv tolker i form “en hyllest til byen”, var jeg interessert i å høre om personen bak linsen.

Enda en balkongutsikt. Foto: Tommy Kojen.

Hvilket av bildene dine liker du ekstra godt hvis du måtte velge?

– Det er vanskelig å velge et spesifikt bilde, men kanskje et jeg nylig tok da jeg var ute og gikk på Rodeløkka Kolonihage. Motivet minnet det meg om å være på hytta om sommeren, og den roen jeg opplever der. Selv om jeg ikke har noen spesifikk tilknytning til akkurat dette stedet, ga det meg skikkelige nostalgiske følelser og tok meg tilbake til minner på hytta. Samtidig reflekterer det hva jeg ønsker å få frem i fotografiene mine; det er rolig og avslappende, og selvfølgelig dette elementet av nostalgi. Det er nok derfor det må være et av mine absolutte favoritter jeg har tatt i Oslo.

Hva liker du med å fotografere nettopp Oslo?

– Jeg liker veldig godt hvor stor variasjon det er her. Det er så mange forskjellige motiver og backdrops. Man finner hyggelige, trange gater med gamle trehus, moderne høyhus som gir en storby-følelse og pen natur i marka, sier Kojen.

T-banen på Carl Berner. Foto: Tommy Kojen.

“Å ta bilder er en fin måte å bli kjent med byen på,” sa du. Har du funnet noen skjulte perler?

– Jeg har vel ikke funnet så mye skjulte perler, men én gate jeg ender opp å gå om igjen og om igjen er Maridalsveien på Sagene. Den synes jeg er veldig pen!

Jeg kom jo over TikToken din for en stund tilbake, og fikk med én gang en ekstremt nostalgisk følelse av å se på dem!

– Jeg er en ganske nostalgisk person selv, så det er nok naturlig at det gjenspeiles i bildene jeg tar, tror jeg. I tillegg er det nok også en effekt av at jeg fotograferer på film og bruker eldre utstyr.

Hva er motivasjonen bak å lage videoene du lager på TikTok?

– Motivasjonen min er vel litt at jeg håper andre også føler på den roen jeg får av å fotografere. Jeg tenker bildene og videoene jeg lager er viktig dersom noen ser dem og de får noe ut av dem.

Du begynner jo å bygge deg opp ei litta fanskare på TikTok. Har du noen plan videre der?

– Jeg har vel egentlig ikke noen spesifikk plan for TikTok. Jeg kommer til å fortsette å poste bilder og videoer som gir meg ro, også gir det forhåpentligvis noen av de som får den opp i feeden sin noe ut av de 10 sekundene videoene varer.

Dette er enten en crime scene fra en film, eller et sted kjærestepar parkerte bilene sine på 60-tallet for å kline. Anyways, dette er på Ekeberg! Foto: Tommy Kojen.

Når startet du å fotografere, og hva liker du med det?

– Jeg begynte å fotografere i 2019 da jeg kjøpte mitt første analoge kamera. Jeg liker hvordan det får meg til å se meg mer rundt og ta inn omgivelsene mine på en helt annen måte enn jeg gjorde før jeg begynte å fotografere.

Hva vil du si er din “fotostil”? Hva er din “greie”?

– I den grad jeg har en “fotostil” vil jeg kanskje beskrive den som avslappende og behagelig. Jeg dokumenterer stort sett rolige scener og øyeblikk. Jeg ser også bildene som en dokumentasjon av omgivelsene jeg bruker tiden min i, så kanskje jeg kan se tilbake på dem om noen år og tenke tilbake på hvordan denne tiden var.

Forelskelse og fotografi