Artikkel - Jenny Førland

“Oslo” hadde premiere på Det Norske Teatret 11. januar 2019, og hadde stor suksess tidligere år i London og på Broadway. Foto: Eirik Malmo / Det Norske Teatret

Osloavtalen – fredsavtalen i 1993 mellom Israel og PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjon) – er et tema de fleste går gjennom i skolegangen, men for mange gikk dette gå rett i glemmeboka. Nå kan du friske det hele opp på Det Norske Teatret.

Fredsforhandlingene ble satt i gang av norske politikere som Terje Rød-Larsen og Jan Egeland, og det hele bak ryggen på amerikanerne. Det ble opprettet en hemmelig norsk bakkanal for hvor israelerne og palestinerne kunne forhandle om en eventuell fred. Situasjonen på Gaza og både i Palestina og Israel var kritisk på dette punktet, og her i Norge tok man opp initiativet igjen for å starte disse fredsforhandlingene. Ved å gjøre det hemmelig, var sjansene muligens større for at man endelig fikk det igjennom.

Dersom du er en av de hvor Osloavtalen slett ikke gikk deg hus forbi, vet du og kanskje at denne avtalen ikke nødvendigvis ga noe særlig fred mellom Palestina og Israel, og man i dag er tilbake på samme punkt. Men er det egentlig sant, hvor sitter vi egentlig nå?

For de av oss som ikke hadde noen minneverdig skoletime om dette på skolen, sitter det hele ganske langt inne. Jeg har nå forklart kortversjonen – egentlig har jeg forklart kortversjonen av kortversjonen, for den kan du se på Det Norske Teatret fremover denne våren. «Oslo» skrevet at J.T. Rogers vant Tony-pris i 2017 for Best Play på Broadway, og fra og med 11. januar i år kunne man se stykket i den norske hovedstaden. Det er spesifisert nøye at forestillingen ikke er et dokumentarteater, men er oppdiktet basert på virkelige hendelser og personer. Men til tross for dette får man et visst innblikk i hva som faktisk skjedde i Oslo året 1993.

«Eneste Osloavtalen har gitt oss, er et godt teaterstykke» blir det sagt, og mange mener kanskje at avtalen til og med har forverret situasjonen. Noen sier også at hele avtalen var en fiasko. På en annen side, finnes det mange grunner for at Osloavtalen var en bragd, den viktigste var at ved å gjennomføre denne avtalen, gikk vi et steg i riktig retning. Man kan ikke forutse hva som vil skje senere. Å forsøke å styre en konflikt i en bedre retning, kan vel ikke være feil? Men da avtalen ble gjort, stoppet det der også. Man kom ikke frem til en fredsløsning senere, så avtalen ble etterhvert avskaffet.

En annen positiv ting ved denne avtalen er at PLO har blitt anerkjent av den senere israelske regjering. PLO er frigjøringsorganisasjonen til Palestina, som bygger på grunnlaget at alle «palestinske arabere har legitim rett til sitt hjemland». Og avtalen har gjort at det krever mer betenkning ved å sende ut militære styrker, og fremmet en del moderate frontfigurer som fungerer som gode forbilder for andre.

Det er trist at avtalen ikke holdt helt ut, og den har kanskje ikke gjort store endringer. Å finne en fredsløsning har tatt for lang tid, og Palestina og Israel-konflikten er en hard nøtt. Men avtalen i Oslo har gått opp spor for en mulig fredsløsning senere, og åpnet for kommunikasjon mellom de Palestina og Israel. Så den har gitt oss litt mer enn bare et godt teaterstykke.