Artikkel – Anders W. Letnes

Temanummeret for mars er dedikert til mediemotstand. Trine Syvertsen ved IMK har skrevet boka om emnet – bokstavelig talt. Media Resistance (2017) er kort, gratis og uhyre interessant. I dette temanummeret bruker vi egne definisjoner. Men hva er «mediemotstand» for Syvertsen?

Mediemotstand?

Begrepet dekker en rekke negative handlinger og holdninger mot mediene. Mediemotstandere godtar ikke måten mediene opererer på og utvikler seg, skriver Syvertsen (s. 9). Det er «motstand» som er hovedbegrepet, men man kan også bruke skepsis, protest, avstand og kritikk.

Et viktig poeng i boka er at mediemotstandere ofte fremstilles som irrasjonelle, bakstreverske, moralistiske eller simple. Syvertsen mener tvert imot at motstand slett ikke er simpelt. At motstand er like komplekst som aksept. Nettopp derfor er det viktig å studere mediemotstand – det er viktig å forstå mediemotstanderne. Samtidig sier det noe om mediene, og dessuten om hva som står på spill i dagens medielandskap (s. 130).

Dyptsittende verdier motiverer mediemotstand

Med andre ord inneholder boka en kritikk av hvordan andre har fremstilt mediemotstandere. For Syvertsen blir folk mediemotstandere på grunn av dyptsittende verdier. Ut fra disse ser man på mediene som noe som ødelegger eller motarbeider. Slik blir mediemotstand en slags søken etter svar på hva som er galt med samfunnet. Motstand og aksept er basert på de samme verdiene, poengterer Syvertsen (s. 8-9).

Hvilke verdier er det snakk om? I boka opererer Syvertsen med seks verdier som motiverer mediemotstand: moral, kultur, opplysning, demokrati, samfunn og helse (s. 120). Er alle verdiene like viktige i dag som før? La oss ta en titt på hva Syvertsen sier!

Mange mediemotstandere har argumentert for at medier ødelegger moralen. Slike argumenter går igjen, men er mindre viktige nå for tiden. Syvertsen vektlegger at slike argumenter kan være fullstendig rasjonelle, selv om de går på kontra med hva resten av samfunnet mener (s. 120-121).

Andre har fryktet at mediene skal ødelegge kulturen. Masse- og populærkultur, som TV, fikk hard medfart før. I det siste har det riktignok blitt vanligere å forsvare massekulturen. Syvertsen knytter dette opp mot at det nå er så enkelt å laste opp ting på egenhånd, og at eldre massekultur dermed blir noe løftet opp (s. 121-122).

Mye mediemotstand har skjedd i opplysningens navn. Populærlitteratur, radio og TV har alle blitt kritisert for å skape «passivitet». Med sosiale medier, derimot, er det motsatt. Man er heller «hyperaktiv», og sosiale medier får skylden for dårlig konsentrasjon (s. 122).

Opphavsrett (bok): Trine Syvertsen / Opphavsrett (illustrasjon): Melisa Hasan / Foto: Palgrave Macmillan

Andre har fryktet at mediene skal undergrave demokratiet. Her var det mange som håpet at internett skulle lede til mer demokrati, men disse ble dessverre skuffet. Metaforer som «filterboble», «ekkokammer», «falske nyheter» og lignende viser at slike bekymringer fortsatt er relevante (s. 123).

Noen verdier er ikke like viktige lenger. Mediemotstand basert på verdien samfunn, derimot, er nå blitt den aller viktigste. Tidlig på 1900-tallet mente man at massemediene ødela bånd mellom personer, og dessuten skapte ustabile samfunn (s. 123-124). Nå går det mer på at man vil bevare en offentlig samtale, og at man ikke vil at medier skal gjennomsyre offentlige og private sfærer fullstendig. Mange bruker gamle medier, f.eks. bøker, som medisin. Hun poenger at denne motstanden ikke handler like mye om å rette pekefingeren mot andres mediebruk, men at alle trenger litt motstand i livene sine for at mediene ikke skal invadere oss helt (s. 124).

Den siste verdien er helse. Tidlige massemedier fikk kritikk for å ødelegge helsen: dårlig syn, mentale lidelser og lignende. Syvertsen mener at sånt virker overdrevet nå, men at med økt mediebruk får slike argumenter mer tyngde (s. 124-125).

Hvilke metoder har mediemotstanderne brukt?

Selv om mediemotstanden holder stand, så har motstanderne funnet få effektive metoder for å faktisk stoppe mediene. På 1800 og 1900-tallet brukte man kontroll og sensur – både i USA og Europa (s. 125-126).

Med kringkasting og TV ble mediemotstanden i USA og Europa ulik. I Europa skulle statseide kringkastere løfte moral, kultur og opplysning, mens i USA tok det kommersielle over, og slikt var ikke så viktig (s. 126).

Nå er metodene like igjen. Motstand mot sosiale medier ligner TV-motstand: Sterke advarsler. Noe massemotstand mot sosiale medier finnes, men den viktigste metoden er å starte eller være med i den offentlige samtalen rundt problemene ved media. Det er også vanlig å oppfordre til selv-regulering, f. eks. digital detox (s. 126).

Hvorfor holder mediemotstanden stand?

Syvertsen trekker frem tre årsaker til at mediemotstanden holder stand:

Mediemotstand er fleksibelt. Hva man protesterer mot kan endre seg, men verdiene som ligger bak forblir (s. 128).
Mediemotstand kan knyttes til fortellinger om håp og forfall, som det å «dumme ned» og «sannhetens fall», men kan også være knyttet til nostalgi. Håp er også viktig: at vi kan forbedre oss ved å fri oss fra mediene (s. 128-129).
Mediemotstand er heller ikke avhengig av bevis. Bevisene er også få: vitenskapen har ikke gitt de bekymrede rett.

Med andre ord er flere grunner til at mediemotstanden overlever. Slike motstandere er riktignok ikke irrasjonelle, bakstreverske, moralistiske eller simple, ifølge Syvertsen. Istedenfor må man se på slik motstand som alt annet enn simpelt, og heller basert på verdier som motstanderne har til felles med de som aksepterer.

Ønsker du å lese mer? Boka er open access, og tilgjengelig i blant annet DUO.

Kilder

Syvertsen, T. (2017). Media Resistance: Protest, Dislike, Abstention. Cham: Palgrave
Macmillan. DOI 10.1007/978-3-319-46499-2

Trine Syvertsen: Mediemotstand