I den drømmende, franske filmen Den fabelaktige Amélie fra Montemartre har regissøren lagt et hovedfokus og mye omtanke på de estetiske virkemidlene. Filmen er så enkel, men får meg likevel til å føle mye. De særegne fargetonene og lyssettingen som danser over lerretet er det som baner vei for resten av handlingen. Men hvordan bidrar egentlig disse elementene til å forsterke følelsene, og derav publikums opplevelse?

“I like noticing details that no one elses sees.”

— Amélie

Handling

Den fabelaktige Amélie fra Montmartre er regissert av Jean-Pierre Jeunet og handler om den 23 år gamle Amélie. Hennes barndom er preget av ensomhet og mangel på kjærlighet, og hun må derfor ta i bruk sin egen fantasi for å underholde seg selv. Tidlig i filmen blir det inneforstått at Amélie er en introvert person som trives alene. Hun er omringet av karikerte mennesker, både naboer, kolleger og stamkunder på kaféen hun jobber i. Alle karakterene i filmen blir introdusert med hva de liker og ikke liker, og det blir klart at dette er en detaljfokusert film som gjenspeiles i Amélies oppfatning av livet og dens små gleder. En dag finner hun en boks bak en flis på badet sitt som skal forandre hennes motivasjon for senere handlinger. Fra å vandre i sin egen fantasiverden vil hun nå hjelpe andre mennesker med å bli lykkelige; men tør hun å hjelpe seg selv?

Fargebruk

Mise-en-scene betyr “putting into the scene”, og uttrykket tas i bruk for å beskrive kontrollen regissøren har over hva som kommer til synet i en scene, noe regissør Jeunet har i aller høyeste grad. De gule, grønne og røde tonene som preger mesteparten av filmen er ingen tilfeldighet. Gulskjæret er det mest framtredende, og gjør seg synlig i de aller fleste scener.

Sammen med det gule dukker både grønn og rød opp som sterke kontrastfarger. Når lyshetsverdiene er de samme i en scene, så kommer automatisk den røde fargen mer til synet, enn fargen grønn som vil være mindre fremtredende. Filmen om Amélie er inspirert av den brasilianske kunstneren Juarez Machado, som også baserte mange av sine verker på fargene gult, grønt og rødt.

De blå elementene

I tillegg til de tre gjennomgående fargene, har regissøren derimot tatt et kunstnerisk valg og lagt inn blåe elementer i åtte scener av filmen. Dette kalles for monokromatisk fargedesign; regissøren har fokusert på en farge (i dette tilfelle tre) der det er lagt inn glimt av en annen kontrastfarge. Øynene mine ble ufrivillig dratt mot objektene som var knæsj blått. En av grunnene til at Jeunet har valgt nettopp blå som kontrastfarge kan være at det er komplementærfargen til fargene han har benyttet i filmen. Rødt har komplementærfargen lyseblå, oransje har mellomblå og gult har mørkeblå. Ved å putte inn blå som kontrastfarge fremhever dette objektet i scenen.

Et av våre første møter med et blått objekt er i en scene der Amélie forestiller seg at de sender begravelsen hennes på TV, lignende som de gjorde med prinsesse Diana. Som man kan se på bilde står det en blå lampe til venstre for henne, i sterk kontrast til de mørkerøde veggene rundt. Fargen blå kan ifølge store norske leksikon være et symbol på sorg, som passer godt inn i scenen fordi hun gråter. Det er åpenbart at Amélie lengter etter noe, og med kunnskap om hennes ensomme barndom kan publikum tenke seg til at det er kjærlighet.

I filmen møter Amélie en mann ved navn Nino som samler på bilder som er glemt igjen under fotobokser. Han limer dem inn i en stor utklippsbok, men mister den i jakten på en mann. Nettopp denne mannen er å finne i hele tolv bilder i utklippsboken, noe som forundrer Nino. Amélie finner utklippsboken og blir fascinert av både den og Nino; hun har også annerledes interesser og hobbyer, blant annet å kaste fiskesprett eller å dyppe fingrene i en sekk med linser. Når hun finner en savnet-annonse for utklippsboken med jobbstedet hans, drar hun for å levere tilbake boken. Denne scenen er et nytt eksempel på et blått element.

Amélie står å prater med Ninos kollega og finner ut av merkelige interesser han har. I bakgrunnen er det blå, glinsende gardiner som står sterkt frem mens Amélie fryder seg over den rare kunnskapen hun får om Nino. I en senere scene står Nino med de samme gardinene i bakgrunnen og spør spørsmål om Amélie. Han er nysgjerrig på hvem hun er og vil vite hvordan hun ser ut. Begge situasjonene handler om nysgjerrigheten overfor hverandre. Blåfargen i scenen kan understreke at det er denne kjærligheten og tilhørigheten Amélie har savnet, som er en viktig del av plottet.

Den blå lampen står i sterk kontrast til den røde bakgrunnen. Opphavsrett: UGC / Screenmusings

Amélie ønsker å hjelpe mennesker og vil hjelpe sin nabo i underetasjen. Naboen er en dame som mistet mannen sin i krigen, som før den tid sendte henne masse kjærlighetsbrev. Amélie finner en avisartikkel der det står at det var funnet 40 år gammel post i et gammelt flykrasj, så hun bestemmer seg for å forfalske et kjærlighetsbrev til naboen slik at hun skal bli glad. I scenen der Amélie klipper og limer sammen et brev står det en sterk blå lampe til høyre for henne mens hun jobber. Senere står det en lignende lampe ved siden av henne (som i scenen der hun forestiller seg sin egen begravelse), der hun igjen forestiller seg at TV-programmet handler om henne. På TV spør de om Amélie skal ta en risk og møte Nino, eller om hun skal leve livet sitt som en introvert jente. I begge scenene kommer tematikken kjærlighet opp; hun føler det er håpløst å få kontakt med Nino. Derfor lager hun kjærlighetsbrev til naboen sin slik at i hvert fall hun kan føle på glede og håp – men hun tar fortsatt ikke hensyn til sine egne behov.

De glødende elementene

I filmen er det ikke bare blå elementer som dukker opp, men også glødende, visuelle effekter. Amélie bor i et strøk der alle kjenner alle – også de som jobber hos den lokale grønnsakshandleren. Naboen hennes er butikksjef og behandler sin assistent svært dårlig, noe Amélie åpenbart misliker. En dag ser hun at han har glemt nøkkelen sin i låsen til inngangsdøren, hvorpå hun bestemmer seg for å ta en kopi av denne nøkkelen. Når hun setter tilbake nøkkelen i døren igjen og snur seg for å gå, ser man i de mørke omgivelsene at den nye kopien av nøkkelen gløder i lommen hennes. Dette bidrar til å fremheve at nøkkelen er viktig, og kommer til å ha en betydning i noen av de kommende scenene.

Amélies forhold til Nino blir godt demonstrert med den glødende effekten. Når Amélie ser han for andre gang og hun tror han ser på henne, panorerer kameraet fra ansiktet til Amélie ned mot brystet hennes. Gjennom klærne ser man at hjertet hennes gløder og dunker hardt. I en scene senere ber Amélie Nino om å komme til det stedet hun jobber. Hun har etterlatt et bilde av seg selv i zorro-kostyme, og når han spør henne om det er henne på bildet tør hun ikke å innrømme at det. Når han til slutt velger å gå, blir Amélie lei seg og hun blir gjort om til en glødende vanndam.

Denne scenen viser hvordan Amélie har lyst til å smelte sammen på bakken fordi hun ikke tør å prate med Nino, som symboliserer hennes lengsel etter han. Den visuelle effekten blir brukt for å tydeliggjøre hvordan Amélie føler det på innsiden.

Belysning

Mørkere belysning er en gjentakende effekt når det kommer til scener der noen observerer noen andre. En av de første åpningsfilmene sitter hun i en kinosal og forteller direkte til kameraet at hun liker å studere folk når de ser på film. Hun slukker også lysene i leiligheten sin for å studere sin naboen sin gjennom kikkert, og bilde blir mørklagt igjen.

Som beskrevet tidligere tar Amélie kopi av nøkkelen til naboen sin, butikksjefen. Litt senere i filmen velger Amélie å ta seg inn i leiligheten for å hevne seg på den stygge oppførselen hans. Når hun låser seg inn blir belysningen med en gang mye mørkere. Som man også kan se blir fargene generelt mye mørkere i scenen. Den andre gangen hun tar seg inn i leiligheten til butikksjefen blir denne typen belysning gjentatt. Dette virkemiddelet kan ha vært tatt i bruk for å understreke at Amélie gjør noe som er galt, selv om hun gjør det med gode intensjoner. Akkurat som når hun spionerer på naboen sin. Her kan man også se at de mørke fargene er med på å støtte opp under historieutviklingen – hun gjør noe som ikke er helt etisk riktig og fargene og belysningen blir mer dyster og mørk.

Er er noen eksempler på den mørke og den vanlige belysningen. Opphavsrett: UGC / IMDb & RTE

Fortolkning

Amélie er en film full av detaljer og følelser, der de estetiske hjelpemidlene bidrar til å understreke dette. De blå objektene symboliserer Amélies lengsel etter kjærlighet, men hun har én hindring; hennes usikkerhet og sjenanse. De opptrer i scener som er ekstra viktige for hvordan publikum forstår plottet. I scenene eksemplifisert over har alle scenene med blå objekter til felles at Amélie veldig gjerne vil og prøver å bryte ut av komfortsonen, men ikke alltid lykkes. Det symboliserer hennes jakt på noe som mangler, som publikum etterhvert skjønner er kjærlighet. Scenene med den glødende nøkkelen og den mørklagte scenen der Amélie låser seg inn hos butikksjefen viser derimot hvordan hun på noen områder har turt å bryte ut av komfortsonen.

I barndommen var Amélie et ensomt barn med mangel på kjærlighet fra faren sin, så når hun blir voksen er det dette hun ønsker i livet. Nino kommer inn i livet hennes og Amélie forsøker flere ganger å utfordre seg selv og bli kjent med han. I alle forsøkene kommer det enten lysendring, fargekontrast eller glødende elementer frem. Jakten på kjærlighet og et ønske fra en innadvendt jente om å tre ut av komfortsonen er et gjennomgående tema i alle effektene, og er grunnen til at regissøren har benyttet seg av dem. Alle de kunstneriske og visuelle effektene bidrar til å understreke viktigheten av det som skjer i scenen, som både forsterker hva Amélie føler samt min opplevelse hver eneste gang jeg ser den.

Estetiske virkemidler i Amélie