På det lille trekantede loftet til SALT har Vilde Moberg og Maiken Schjøll Frisch spilt ut livslang kjærlighet i løpet av 1,5 time, siden april i år. Min eneste kritikk er at jeg kunne ønske salen så annerledes ut.

Et stykke om skeive, av skeive, for alle

Da jeg ankom SALT, litt forsinket, tulla jeg med hun som scannet billetten min om at jeg skjønte hvor jeg skulle basert på klientellet. Foran meg var en lang rekke jenter med nøkler i karabinkroker festet til buksa, Doc Martens og oppbretta buksekanter. Jeg, karabinkroken min og mammas gamle cowboyboots sklei rett inn.

Ronja og Oda i sengen der det hele foregår
Foto: Ulvar Gansum

På scenen står det bare en seng, og der ligger Oda og Ronja etter en natt på byen. Oda våkner i panikk når hun ser en dame ved siden av henne. Hun trodde hun var hetero. På denne lille scenen, ved hjelp av en seng, et sidebord, to krus og et par gensere, forteller disse to damene en historie om kjærlighet. En historie om å finne seg selv. En historie om skeiv identitet og påfølgende identitetskrise. En historie som får deg til å le, gråte og som varmer hjertet.

Oda og Ronja tar oss med på en reise gjennom livslang kjærlighet. Det er en historie vi har hørt før, men alle de andre gangene har det vært mellom mann og kvinne. Denne tilsynelatende lille forskjellen er jo selve poenget. For selv om det er som de sier, det er ikke jentesex – det er sex, det er ikke lesbisk kjærlighet – det er kjærlighet, så er det ikke alle som ser det sånn. Ikke i stykket og ikke i virkeligheten. Når oda i et kort øyeblikk snakker om å gå fra Ronja klarer hun ikke la vær å spørre «Skal du ligge med en mann nå?». Når de holder hender på gata blir de stirret på av fremmede. En mann like ved ber for dem. De blir spytta på. Eller er det sikkel?

Humor og meta gjort riktig

Selv om stykket tar opp alvorlige problemer og reelle vansker ved å være skeiv i dag, er det gjennomskåret av humor og meta – gjort riktig. Skuespillerne løper opp og ned langs trappa i midtgangen, de ser oss i øya, de bruker oss som statister og de gjør det så. Bra. Det er også flere godt timet og akkurat passe teite morsomheter gjennom det hele. Plutselig er de to kjærestene mødre, og barnets første ord er «happy pride».

Stykket er velskrevet og underholdende. Jeg ble sugd inn i handlingen og overrasket over at det var slutt så fort. Vilde og Maiken spiller godt og realistisk. Vi tror på det de sier, og vi skjønner hva de føler. Som nevnt foregår hele oppsetningen og alle skift på scenen. Dette gjøres overraskende smertefritt og glatt. Det er ikke lett å vise publikum at det plutselig har gått 50 år uten å skulle endre noe særlig på kostymet, men de mestrer det allikevel. De klarer også å spille ut dialog med karakterer som ikke er med i stykket. Som vi ikke hører svare, men forstår allikevel.

Jeg kunne ønske salen så annerledes ut.

Jeg kunne ønske det var flere menn, og tilsynelatende flere heterofile mennesker blant publikum. Jeg kunne ønske historier som denne var obligatorisk pensum på barneskolen. Jeg kunne ønske verden var litt mer imøtekommende, og at det ikke var relaterbart å høre om fremmede mennesker som ber for paret og spytter på dem dersom de kysser eller holder hender på gata.

Derfor er det et viktig poeng at karakterene er jenter begge to. De gir en stemme til alle de usikre, tvilende skeive menneskene som sitter hjemme akkurat nå og spør seg selv «Er jeg lesbisk? Jeg er da ikke lesbisk? Jeg ser ikke lesbisk ut?». Alle som vurderer å ringe moren sin i dag og si at de ikke er hetero, men som legger ned mobilen i dag igjen. Oda og Ronja tenker det de fleste andre skeive har tenkt selv, i alle fall de jeg kjenner. De føler det vi føler. Derfor er det flere som bør se dette stykket. Flere som ikke relaterer, flere som trenger å skjønne hvor skummelt det er å kysse den du elsker på gata og samtidig være redd for at noen skal spytte på dere. Eller verre.

Forhåpentligvis blir det dermed som de sier, at i 2075 er de ferdige med å be for oss.

Varme hjerter av “Varm melk med honning”