Vil det mannlige blikket aldri være passé så lenge menn regisserer filmer?
Kommentar - Hege B. Hansen
Foto: Pixabay
Jeg er vel neppe den eneste som er drittlei unaturlige pupper, urettferdig dårlig dialog og åpenbart kjønnsmotiverte prisutdelinger.
De siste årene har mine (som mange andres) øyne åpnet opp for det mannlige blikkets innflytelse og forekomst i film og mediebransjen generelt. Idoliserte barndomsfilmer så vel som anerkjente moderne dramaer er alle proppfulle av seksualisering av kvinner og objektifisering av kvinnekroppen. Som var til stor overraskelse, en del år etter at jeg så filmene for første gang. Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet fortelle at før #MeToo-skandalen la jeg ikke i nærheten av like ofte merke til den undergravende og fornærmende måten kvinner portretteres på storskjerm. Dog, heldigvis har filmbransjen fått en fiende i kvinner sultne på de mulighetene som altfor lenge har vært robbet fra dem til fordel for gutteklubben grei. Franchises rebootes med kvinnelige hovedrolleinnehavere, skjørtekantene har blitt lengre og kvinner nomineres langt oftere til prisutdelinger enn før.
Men tingen er, dette er langt ifra en frivillig progresjon fra menn i filmbransjen sin side. Så hvordan har det skjedd da? Menn ble erstattet med kvinner på alle plan. Et klart eksempel på dette er fremstillingen av karakteren Harley Quinn. Hun er en av de kjente karakterene fra tegneserieuniverset DC og kanskje mest kjent som skurken Jokeren sin kjæreste. Dermed har hun jevnlig fungert som en støttekarakter før hun i 2020 fikk sin egen film, Birds of Prey . Det i en bølge av et økende kvinnefokus i filmbransjen. Og forskjellen i hennes portrettering er skremmende ulik avhengig av før og etter #MeToo.
Fra seksualisert sidekick til selvstendig superhelt
Harley Quinn blir i første film introdusert som Jokeren sin kjæreste. De møttes da Harley jobbet som psykiater i fengselet Jokeren var innsatt ved, og på ironisk vis klarte Jokeren å hjernevaske Harley. Etter det punktet fremsto Harley som en kvinnelig karakter som avhenger mer av sin kjæreste enn han gjør av henne. Hun er ikke nødvendigvis en klassisk damsel in distress, men hun innehar likevel en del av de samme elementene. Likevel har hun bøttevis av tæl, og havner derfor på lag med for det meste tøffe menn. Kunne det vært et godt utgangspunkt for en herjende sterk kvinnelig figur som går gjennom en interessant og verdig karakterutvikling? Det kunne nok det, men resultatet er snarere at hun fremstår som en dum blondine blant sterke, handlekraftige og noe gale menn. Et særdeles godt eksempel er stridsantrekkene til karakterene. De andre er ikledd fulle rustninger av varierende sort, eller i alle fall fullt kledde. Hun derimot er ikledd en croppet t-skjorte, low waist hotpants, nettingstrømper og høye heler - noe alle på basen stopper opp for å skue. Ordentlig fit for fight, med andre ord.
Opphavsrett: Warner Bros. Pictures / Foto: SF Studios
I hennes egen film derimot, hvor hun heller ikke er avhengig av en romantisk relasjon - snarere det motsatte faktisk, er antrekkene noe litt annet. Hotpants er byttet ut med bukser, overalls eller vanlige olashortser, og på en generell basis bærer antrekkene hennes og handlingen preg av logisk selvbestemmelse som normalt sett ilegges mannlige actionkarakterer. Og det takket være filmens kvinnelige ensemble og produksjonsteam. Regissøren Cathy Yan fanger på mesterlig vis ikke bare én, men flere sterke kvinnelige karakterer, på deres egne premisser. Hvilket er forfriskende. Alt i fra filmteknikk, til lydspor, til manus, støtter opp under den vittige og selvstendige tankegangen til en karakter som oftere enn ikke er totalt blottet for det.
Noe Yan har vært tydelig på at har vært en av de viktigste aspektene ved måten filmen er laget, og karakteren utformet.
Er eneste løsning å kaste menn ut av filmbransjen?
Det er kanskje et absurd “øye for et øye”-forslag, men vil det mannlige blikket aldri være passé så lenge menn regisserer filmer? Heldigvis ikke. For det finnes menn bevisste på kvinnelig seksualisering i Hollywood. Et godt eksempel er filmskaperen Guillermo del Toro som står bak kjente filmer som The Shape of Water, Pacific Rim og Crimson Peak. I hans filmer blir kvinner gjennomgående portrettert som sterke og selvstendige på lik linje med sine mannlige kolleger. I noen tilfeller også mer. Dette er noe del Toro har vært verbal om, og har et åpenbart fokus på, akkurat som skuespilleren Tom Hiddleston som spiller i sistnevnte film fra 2015. Og gjennom en særdeles bevisst avgjørelse, endte de opp med å velge å avkle mannen fremfor kvinnen i sex-scenen mellom hovedrollene i den gotiske thrilleren. Det burde også nevnes at det er langt ifra den eneste bevisste avgjørelsen som ble gjort i produksjonen av Crimson Peak i ønske om å rette opp i skremmende statistikk, eksempelvis som at kvinner er tre ganger mer sannsynlige til å avkles i en Hollywood-film.
Apropos skremmende statistikk er det også verdt å nevne at nærmere 80% av regissører er menn, og gjennom Oscar-utdelingens 93 år lange historie har kun to kvinner vunnet prisen for beste regissør. En av de var i år. Åpenbart er det ikke kontroversielt å hevde at kvinnelige regissører sjeldent får anerkjennelse fra den mannlig dominerte bransjen de befinner seg i. Bransjen later likevel til å gå i en mer kjønnsbalansert og likestilt retning i form av hva slags filmer som blir produsert, hvordan de produseres og av hvem. Veien videre avhenger dog av en bevisst forandring, fra begge kjønn. Det mannlige blikket er verken medfødt eller absolutt. Det er et valg. Og det er en god ting, for det betyr at kvinnefokuset som har preget filmbransjen de siste årene ikke trenger å være en fase. Men hvorvidt det mannlige blikket vil utryddes med det første er jeg ei sikker på.