Kommentar - Hege B. Hansen

Alle disse meldingene som kommer og går, men som likevel ikke resulterer i stort... Foto og illustrasjon: Hege Bellika Hansen

Uten forelesninger, fest og noe særlig spennende fritidsaktiviteter møter jeg - som alle andre single studenter - sjelden på nye folk å flørte med. Dermed har skjermtiden på diverse datingapper gått betraktelig opp i jakten på en romantisk relasjon av noe slag. Likevel, føler jeg ikke at jeg får noe mer ut av dem. Hvorfor?

En skulle kanskje tro at økningen i skjermtid på datingapper ville resultert i et forrykende digitalt kjærlighetsliv. Men jeg kan ikke si meg enig i en slik påstand. Allerede før koronapandemien inntraff for fullt ett år tilbake, var jeg godt kjent med diverse datingapper og storforbruker av dem – gjerne i helgene. Den gang da fungerte de som et slags mellomledd mellom – eller fortsettelse av – kjærlighetslivet mitt i den virkelige verden.

Noen ganger introduserte appene meg for folk jeg aldri ville møtt utenom. Andre ganger derimot, fikk jeg “reconnectet” med gamle flammer og kjente fjes fra fest og forelesninger. I alle tilfellene gikk det aldri særlig lang tid før jeg møtte på noen av dem, så tiden brukt på appen totalt var i grunn ikke så mye. Men det siste året har pipen fått en annen lyd.

Selvsagt kan min egen mangelfulle innsats og demotivasjon ha noe å si for de lunkne innboksene mine. Som en permittert student har det vært vanskelig å føle på entusiasme, når hele hverdagen min har vært tilbragt ved den samme skjeve trepulten, på det samme blå soverommet, i den samme gamle leiligheten, i den samme uforanderlige bydelen, i ett helt år. Dagene før korona var i kontrast fylt med ting å prate om og ting gjøre! Hver helg bar med seg et håp om uante muligheter og interessante fremmede man ikke hadde møtt enda. Nå derimot er hver dag forutsigbar, den tilbringes med de samme vennene i en hybel eller over Zoom, og vi snakker stort sett om det samme. At chatsamtalene jeg har med fremmede ikke er særlig spennende er kanskje ikke så rart. Men jeg skal ikke dyppe tåen for mye i selvmedlidenhet. Fordi er det mulig at problemet sitter hos appene og ikke oss?

I motsetning til det optimistiske ordtaket «det finnes flere fisker i havet» er det faktisk motvirkende når det kommer til digital dating. Det viser seg at det høye antallet potensielle partnere som blir presentert for oss på datingapper gjør oss mindre fornøyde med de vi velger – og ofte kommer vi til å ombestemme oss innen én uke, og velge en annen en. Personlig kjenner jeg meg selv igjen, og kombinert med karantene har ikke vanen om å anta at jeg kan finne en bedre person så fort samtalen dør litt ut blitt bedre. Dessuten utvikler man fort altfor idealiserte bilder av potensielle partnere gjennom så lite som profilen deres og et søk på Instagram. Er du også skyldig i dette? Studier viser at det er en vanlig felle å falle i.

Ny dag, ny match… Men kan den faktisk resultere i noe? Foto og illustrasjon: Hege Bellika Hansen

Samtidig som det skal litt til for å skaffe oppmerksomheten min skal det likevel ingenting til for at inntrykket mitt av en person blir et unødvendig og urealistisk godt et, med andre ord. Og når vi først møtes etter flere uker med “snapping” og diskutering om smittevernsvennlige dater, er ofte resultatet at bildet jeg hadde av personen og kjemien vår ikke stemte i det hele tatt. Noen ganger ser faktisk personen totalt forskjellig ut, andre ganger finner vi ikke tonen, eller så merker man at det bare ikke stemmer.

Et år inn i det digitale datinglivet har jeg kanskje ingen gode grunner til å fortsette å bruke appene, men jeg kommer nok ikke til å slette dem, enda. Pandemien er langt i fra over, og mulighetene til å møte kule kiser på bar eller gjennom venner er ikke i syne. Tinder, Happn og GoodOnes får duge inntil videre. Det er dog fint at jeg kan skylde noe på datingappene, mens jeg nok en kveld swiper meningsløst og beveger meg fra samtale til samtale.

Når det skal sies, har jeg også møtt interessante mennesker takket være datingapper. Noen har jeg fortsatt flørtende kontakt med over sosiale medier som venner av et slag, mens andre er slettet fra de fleste plattformer etter at de har knust hjertet mitt. Til opplysning så kan du få kjærlighetssorg over en hovedsakelig digital relasjon – og det gjør ikke noe mindre vondt! Men det viser at det kanskje er håp likevel: om man kan bli knust kan man vel også bli forelsket?

Nødrop fra en singel lady: Er det min feil eller datingappene?