Intervju - Selma E. Lang-Ree

I midten av oktober fikk jeg besøke Willibald Storn i hans atelier på Kampen, bak det rosa huset. Her jobber Storn hver dag. Veggene er dekket av bilder, bøker, tegninger, avisutklipp, fulle hyller og rekvisitter. Mellom disse veggene snakket vi om livet, politikk og kjærlighet, og ikke minst om kunst og inspirasjon.

Willibald Storn - 85 år gammel, blind på det ene øyet og i ferd med å miste synet på det andre, men lager fortsatt kunst hver dag. Foto: Karoline Gregersen Herlofsen

Provokatøren Willibald Storn

Willibald Storn har vært kunstner i Norge siden 60-tallet og har siden den tid stått bak en rekke nyskapende og tidvis provoserende utstillinger. Etter installasjonen Coca-Donald samfunn - ikke ta meg (1969) ønsket VG å landsforvise Storn. Denne utstillingen var en åpen kritikk av det amerikanske forbrukersamfunnet, og regnes som en av de første kunstinstallasjonene i Norge. Her hadde Storn stilt ut søppel, som del av sin kritikk, og det stinket i hele rommet. Den harde kritikken stoppet derimot ikke Willibald. Som 85 år gammel og halv-blind produserer han fortsatt kunst i mengder. I disse dager er verkene hans å finne på Kunsthall Oslo, med utstillingen Mens vi faller. Her finnes utvalgte verk fra 1989 til 2021. Dette er den første store retrospektive utstillingen med Willibald Storn, altså den største utstillingen hittil som viser utvalgte verk fra store deler av kusntnerskapet hans. Her har en kurator gjort utvalg blant hundrevis av verk.

Storn har vært i media siden 60-tallet. Kunsten hans er politisk, samfunnskritisk og aktuell. Han drives av sitt “røde hjerte”. Media er også motiv i mange av verkene hans. Han lager collager av avis- og magasinutklipp, og bruker aviser og magasiner som materialer når han maler. Han er en ikonisk skikkelse innen den moderne, norske kunsthistorien og allikevel er det altfor få fra vår generasjon som kjenner navnet hans.

Starten

Vi startet med begynnelsen. Willibald Storn ble kunstner av tilfeldigheter.

det er frihetens rakett

Han vokste opp i Østerrike, men stakk av da han var 20 år gammel og lei. Han hadde tilfeldigvis lest om båter og sjøen, og fant seg en båt han kunne arbeide på. Han dro til sjøs og endte til slutt i Norge, hvor han møtte en jente som skulle på kunsthåndverkskolen.

- Jeg er født før krigen, det var nazitid også var det krig og bombing – mye drit, men hvis jeg tenker tilbake så var det veldig vakkert. Det var jo grusomt, men i kirken så spilte de jo Bach. Plutselig fikk jeg forløsning, jeg greide ikke det østeriske, du vet alle vi østeriske er perverse. På grunn av at den katolske kirken hadde så grep på alt.

Storn snakker gebrokkent norsk, og mumler. Det virker som at han har så mye på hjertet og så mye han vil si, at han snubler over ordene sine. Han kommer på noe nytt å si halvveis i nesten hver setning. Da han begynte å snakke om oppveksten sin og Østerrike, hentet han frem en brosjyre om byen han er fra. Den lå på arbeidsbenken bak han. Vi sitter midt i rommet, på krakker som vi måtte lete frem fra krokene i atelieret. Det er sprutet maling på alt her inne. Alt som ikke er ferdigstilte verk.

Jeg ble til på grunn av at jeg har et ståsted i dette katolske, dette østeriske, og på grunn av tilfeldighetene.

Politikk, kjønn, forelskelse og livet

Man trenger ikke være ekspert på Willibald Storn for å vite at verkene hans ofte er fargerike og politiske.

- Det er jo så grusom tematikk ofte, men samtidig vakkert og fargerikt. For å si det slik; jeg har et rødt hjerte.

Motivene i maleriene hans er ofte nakne mennesker. Det er erotikk, det er kjærlighet, det er forelskelse.

- Kampen mellom kjønn er veldig interessant. Alle, eller de fleste mennesker, har en drøm om å møte den store kjærligheten, og det går som regel ikke sånn. Det krever veldig mye. Denne kjærligheten. Det å bli kjent med hverandre, det å dele følelsen, det å dele ideer, dele en fremtid, det er jo veldig rart.

- Det er også en ganske krevende kamp. Det å være forelsket er litt galskap.

- At jeg kan benytte meg av alt dette her, midt i hverdagen, i drømmene mine, alle mine nederlag (...) Alt dette inspirerer meg.

Willibald fører hånden til pannen og fortsetter.

- Jeg trenger ikke lenger inspirasjon. Jeg har levd så lenge at jeg har så mye i meg at det koker over. Det ligger der, jeg er så heldig, som er 85 år gammel, og jeg er ikke noe svak i hodet. Jeg tror at jeg er oppegående enda.

Ved arbeidsbenken i atelieret, med hånden på pannen - han tenker. Foto: Karoline Gregersen Herlofsen

Liker å male på aviser

Jeg tilbragte tre timer på Kunsthall Oslo da jeg var på åpningen av Mens vi faller. Jeg kunne ikke forlate rommet, det var så mye der som dro meg tilbake. Verkene som overrasket meg mest var malt på avissider. Revet ut av aviser på fransk, tysk, norsk og engelsk. Da jeg spurte Willibald om hvorfor han har brukt avissider på denne måten ble jeg overrasket over at det var av mer praktiske årsaker enn symbolske. Samtidig som dette er en av mange ting som skiller Storn fra andre kunstnere.

- Jeg liker å lime avissider sammen og male på dem, det koster ikke fem øre. Du er så frigjort. I denne prosessen så lærer du ganske mye. Du har ikke en hemning over dette, og veldig mange ting har du hemning for. Et lerret koster veldig mye og det er forpliktende, plutselig drar du på deg en rolle som kunstner.

- Ikke minst så har jeg det jævlig gøy. Da jeg jobber så har jeg ingen vokter på ryggen som sier at sånn skal du være. Jeg stoler litt på tilfeldigheter også, jeg gjør det. De har bragt meg ut til verden og gitt meg et enormt rikt liv.

- Og vet du hvordan de oppstår? Hvis du jobber veldig mye

Ikke minst så har jeg det jævlig gøy.

Skaper kunst for seg selv

Det er fremdeles ikke alt som er tilfeldig i verkene til Willibald Storn. De menneskelige motivene er ofte akkompagnert av tall og tekst, tilsynelatende kryptiske og uforståelige koder, men det er alltid en baktanke, en historie. Det spiller ingen rolle for Storn om det ikke er noen som forstår alt.

- Jeg gir iblant mine bilder litt for mye symbolikk. Jeg vet det. Men det er meg.

- Jeg lager den jo stort sett for meg. Jeg lager det ikke for andre i det hele tatt, jeg tenker ikke på det en gang. Siden 1970 har jeg kun arbeidet og levd av de tingene jeg gjør.

Siden 1985 har det hengt ni kunstverk av Willibald Storn i Stornhallen på Universitet i Tromsø. Til tross for at de - tredve år senere - oppdaget at det ene maleriet hang opp ned, er dette en av få ganger Storn har gjort kommisjoner og laget kunst for andre enn seg selv. Han har også gjort veggmalerier på blant annet rikshospitalet, og fredprisdiplomene fra 2015, 2016 og 2017.

- Ellers har jeg bestandig laget det jeg har lyst til. Jeg har ikke tenkt på noe annet. Det kan du ikke, vet du.

- Du vet enkelte kunstnere holder veldig stram linje, de fordyper seg i det og det, og det er forsåvidt greit, men det er ikke meg.

Willibald lager skulpturer, malerier, tegninger, lyrikk, collager og grafikk. Kunstnerskapet hans bærer preg av at han nettopp ikke har noen hemninger, og at det er noe han morer seg med. Bak meg ligger det bøker på bøker med foto, det er så mye her inne at jeg ikke registrerte det før han pekte de ut for meg.

- Det er foto alt det som ligger her (herregud) ja, herregud ja, det er foto for millioner.

Har du noengang sett en haug med foto til millioner? Ikke jeg heller. Foto: Selma E. Lang-Ree

En kunstnersjel

Før vi startet intervjuet sa Willibald noe til meg om at drømmen om å bli kunster er fin, men det er veldig få som faktisk klarer det. Kunsten hans har satt han i sentrum av en rekke mediestormer og gjort han til objekt for mye kritikk, men han kunne ikke ikke vært kunstner av den grunn.

- Den som har kunstnersjel han kommer frem. Har du en kunstnersjel i deg har du det behovet. De som blir kunstnere vet at det ikke blir et rikt liv, og det blir en utrolig vanskelig kamp. Det er mye lettere å bli tannlege.

- Men jeg kan godt si, det er for mange kunstnere. Estetikken er veldig lett, det vakre, å lage et landskap eller et eller annet. Men det faller psykologisk veldig fort ned fra veggen.

Kunst for Willibald skal fortelle en historie. Han fortalte meg at han anser tegning som en del av poesien, og kom flere ganger tilbake til dette om at kunst som bare er estetisk, som bare skal behage øyet, ikke er noe for han. Han fortalte om hvordan det er å stå i kritikk, og hvor krevende det er å være kunstner, hvor mye jobb det er. Til tross for dette mener han at hvis man er født til å bli kunstner, hvis man har noe å fortelle og formidle, så må man gjøre det. Det må frem.

- Jeg tror at jeg trengte alltid å bli kunstner, jeg stod jo (i Østerrike) og så på de som maler. Og så traff jeg denne kvinnen og begynte på kunsthåndverkskolen så visste jeg veldig raskt at dette er meg.

Jeg trengte alltid å bli kunstner

Det går til helvete

Willibald Storn leser i aftenposten og blir forskrekket, han har ingen håp for fremtiden. Når han blir spurt om hvordan det går, så svarer han at det går til helvete. Derfor sier han at han ikke har noen råd til ungdommen, og unge kunstnere. Han sier han ikke kan gi råd, men sier allikevel dette:

- Det eneste rådet er rett og slett at det eneste som er viktig er at du har en historie å fortelle. Du må bruke ditt liv, og andre sitt. Alt henger sammen.

Som ung og kunstinteressert er det en fryd å snakke med Willibald Storn. Uansett hva han forteller om, så merker man lidenskapen bak det. Det er umulig å ikke la seg bli inspirert. Jeg skjønner nå hvordan kunsten hans virkelig er han. Han har noe å formidle som er verdt å høre på. Han har kunstnersjel, og en bank av inspirasjon som han har opparbeidet gjennom hele livet, for han har virkelig levd. Det er kanskje sant som han sier, at det finnes for mange kunstnere, men det vil alltid være plass til flere som Storn.

Willibald sier han ikke har noen håp for fremtiden og ikke kan gi råd til dagens ungdom, men jeg forlater allikevel atelieret hans med et smil om munnen og stjerner i øya. Dette gir meg håp.

Du må ha levd livet.

Willibald Storn - En kunstner i mediestorm