Kommentar – Katrine Dybdahl

En mangel på positive dialektrepresentasjoner i mediene kan skape et glasstak for de som ikke snakker «godkjente» målformer. For at vi skal ivareta likheten mellom folk i landet vårt og unngå store gap mellom sosiale klasser, er det viktig at vi forstår mekanismene som hindrer forskjeller og stigmatisering. En slik mekanisme er dialektmangfoldet på TV og i andre medier.

– Hvorfor prater du ikke bokmål? spør en østlending til en vestlending på Dplay-programmet Ex on the Beach.

Det er kanskje ikke overraskende med kunnskapsmangler hos reality-deltakere, men akkurat dette kompetansehullet er noe jeg kjenner igjen fra mitt eget liv. Selv har jeg opplevd å bli komplimentert på hvor flink jeg er til å ‘snakke norsk’ når jeg legger om fra min nord-norske dialekt til en standardisert østlandsdialekt.

Språk og klasseskiller

I Storbritannia er sammenhengen mellom dialekt og klassestatus et etablert faktum. Der er det ikke uvanlig å endre på egen talemåte dersom man ønsker å øke sin sosiale status.

I musikalen My Fair Lady (1956) strever lingvisten og overklassemannen Henry Higgins med å forvandle blomsterselgeren Eliza Doolittle fra en fattig dame med Cockney-aksent til en respektabel (i overklassens øyne) ung kvinne. Språket står i sentrum av forvandlingen. Resultatet er såpass vellykket at ingen i det øvre klassesjiktet kan tvile på om hun fortjener å omgås dem.

Etter forvandlingen står Eliza Doolittle midt i en identitetskrise. Forvandlingen har kostet henne den plassen hun en gang hadde, uten å tilegne henne en ny plass i samfunnet. Svanen kan ikke vende tilbake til en tilværelse som passer den stygge andungen.

Svaret på Doolittles eksistensielle spørsmål er å bli sammen med Higgins, mannen som mener at hennes tidligere talemåte forklarer hvorfor hun levde et liv i fattigdom. Om det bare var slik at alle dialekter ble respektert på lik linje, kunne kanskje Eliza Doolittle oppnådd enhver kvinnes mål om å bli kjæreste med en velstående og nedlatende mann mye tidligere i livet. Samfunnet trenger jo ikke salgspersoner uansett.

Musikalen som skal være en hjertevarmende romantisk fortelling, ender opp med å ligne mer på en skrekkfilm for de av oss med «mindre raffinerte» dialekter.

Ulike dialekter representerer ulike karakteristikker

For det handler ikke bare om å få flest mulig dialekter representert på skjermen. Karakteren til den som har dialekten har også mye å si. Er dette en person seerne kan stole på? Er det noen vi burde le av, eller kanskje frykte?

I et intervju med avisa iFinnmark sier dialektforsker Ann-Kristin Molde at negative dialektrepresentasjoner kan skade et barns selvbilde.

Da jeg var 8 år gammel ble barnefilmen Istid 2 utgitt i Norge. De tre hovedrollene ble dubbet av Otto Jespersen, Dagfinn Lyngbø og Sven Nordin. I 2006 hadde jeg ingen kjennskap til disse tre navnene, det var først og fremst dialektene som gjorde inntrykk på meg.

Den seriøse, stolte og likevel sympatiske mammuten Manny snakket en standardisert østlandsdialekt. Det samme gjorde Diego, den sterke, modige sabeltanntigeren som i den første istidfilmen vendte ryggen mot flokken sin for å redde et menneskebarn. Sid, et klengete dovendyr man alltids kunne le av (merk: av, ikke med) snakket annerledes. En dialekt jeg ikke var kjent med da, men som jeg nå gjenkjenner som bergenserdialekta.

Alle de tre karakterene hadde gode og dårlige sider, men mens filmen tillot Manny og Diego å konfrontere sine svakheter forble Sid en klumsete, naiv tullekopp. Stemmen som gjorde det største inntrykket på meg tilhørte skurken, den sultne og nord-norske Gribben med et ønske om mammutkjøtt til middag.

Ann-Kristin Molde forteller at latterlige, dumme karakterer ofte snakker trøndersk. Voldsomme og engasjerte skikkelser er bergensere, mens de seriøse karakterene ofte er østlendinger. I tillegg er østlandsdialekten overrepresentert.

Filmen Istid 2 byr på flere ulike dialekter. Likevel representerer de hver sin stereotype. Opphavsrett: 20th Century Fox. Foto: IMDb.

Tatt ansvar for dialektmangfold

Siden 2007 har NRK Super vært NRKs offisielle barnekanal, og selv om mediebildet har endret seg siden den gang produserer kanalen fremdeles relevante programmer som Supernytt. Dette er et program ni av ti barn i aldersgruppa 9-12 år ser nyheter på, ifølge Medietilsynet. I tillegg har NRK egne retningslinjer for dialektbruk i programmene sine. NRK skriver:

– NRK har vært med på å gi norske dialekter høyere status. Det er ikke lenge siden mange opplevde at de måtte legge vekk dialekten sin om de flyttet til et annet sted i landet eller skulle snakke i formelle sammenhenger. Slik er det fortsatt i mange andre land med dialekter. I dag er toleransen for dialektbruk svært høy i Norge, og vi vet at NRK har spilt en viktig rolle når det gjelder å gjøre dialektbruk til noe positivt. Det er vi stolte av!

Alle barna leker på østlandsk

Likevel finnes det forskning som tyder på en forskjell mellom barn som vokser opp på Østlandet, og barn fra andre deler av landet. Førsteamanuensis ved UiS, Trude Hoel har forsket på lek og språkbruk hos norske barn. Hun kan fortelle om et fenomen som jeg har kjennskap til fra min egen barndom: Barn på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bruker østlandsdialekta som en rekvisitt i leken. Barna legger om dialekten for å markere at leken har begynt.

Hoel mener at Barne-TV er en mulig forklaring på hvorfor barn fra andre landsdeler har hentet østlandsdialekta. Hun forteller at det er positivt når barn legger om til en annen målform i lek. Det viser språklig styrke.

Likevel er det verdt å merke seg at mangelfulle dialektrepresentasjoner ikke bare påvirker de som ikke representeres. Østlendinger kan få en fattigere dialektforståelse dersom de ikke eksponeres for andre dialekter i barndommen. La oss vende tilbake til Ex on the Beach-deltakeren som ønsket å vite hvorfor vestlendinger ikke «prater bokmål». Videre i sendingen forklarer deltakeren at hun rett og slett ikke forstår hva folk med andre dialekter sier.

Det å forstå andre norske dialekter er en nyttig egenskap. En egenskap som kan utvikles hos barn i alle deler av landet, så lenge dialektmangfoldet representeres i mediene.

Om det som er verdt å beskytte: Dialektmangfold i mediene