Latskap eller politikk?
Kommentar – Emma M. N. Glimstad
Jeg opplever at folk ofte ikke forstår at det er et mangfold innenfor “feministklanen”. Når jeg ikke orker å barbere leggene mine hver dag, blir jeg stemplet som sinna feminist.
Foto: Katarzyna Grabowska / Unsplash
Hvorfor skrive om dette nå?
For litt siden fikk jeg høre at jeg blir oppfattet som en sinna feminist fordi jeg ikke alltid gidder å barbere håret på leggene mine. Jeg følte meg totalt misforstått, og ganske irritert på det at jeg ble anklaget for å være noe jeg heller vil distansere meg fra, enn å representere.
Misforstå meg rett, det er ikke det at jeg er imot feminisme i seg selv, men jeg oppfatter at folk ikke tar meg på alvor når jeg setter feminist-merkelappen på meg selv. Derfor er det desto mer frustrerende når folk kaller meg sint feminist, som om man kan sette likhetstegn mellom hår på leggene og “sinnafeminisme”.
Dette ser man også på reaksjonene til blant annet Debatten-sendingen på NRK mellom feministen Ulrikke Falch og bloggeren Kristine Ullebø, og Falchs egen serie “F-ordet”. Det er tydelig at denne “sinnafeminismen” gjør det mindre attraktivt å kalle seg selv feminist: Sinnafeminisme og feminisme blir oppfattet som det samme, og representerer noe folk generelt ikke vil være en del av.
Misforståelser og stereotypier
Det er åpenbart at det er nødvendig å jobbe aktivt mot den skeive kjønnsbalansen, og for å bekjempe kjønnsnormer og kjønnsroller. Det er det få som nekter for, uavhengig av om de kaller seg feminister eller ikke. Problemet ligger heller ikke i det faktum at folk simpelthen velger å ikke kalle seg feminister. Det jeg kritiserer, derimot, er hvordan enkelte ikke forstår at det er nyanser i hva folk mener i “feministklanen”.
Om det er sinnafeministene som har satt standarden i mediebildet for andre feminister, eller om det er ikke-feminister som ikke forstår at feminister mener forskjellige ting, gir jeg egentlig blanke i. Det jeg irriterer meg over, er ganske enkelt det at man umiddelbart blir kvalifisert til å være sinna feminist når man ikke gidder å barbere leggene sine hver dag.
Latskap eller politikk?
For meg har det å sporadisk barbere leggene mine alltid vært latskap, og aldri politikk. For det første er det slitsomt og tar unødvendig lang tid å barbere hver dag. For det andre: hvorfor henger folk seg sånn opp i akkurat det? Jeg har selv opplevd at enkelte har flyttet seg fysisk lenger vekk fra meg da de så at jeg hadde hår på leggene. Man kan vel kanskje konkludere med at det er en kombinasjon av latskap og politikk, rett og slett fordi at folks reaksjoner på latskapen fører til at det blir politisk.
Ja, hår på leggene kan bety at du er en sinna feminist som vil at alle menn skal brenne i helvete. Men hår på leggene kan like gjerne være et tegn på latskap, og at man elsker følelsen av vinden som røsker deg i legghårene.
Uansett er det spesielt irriterende å bli beskyldt for å være sinna feminist, når det aldri har vært et politisk budskap. Og er det én ting som gjør meg til en sinna feminist, er det når folk anklager meg for å være det.
Hva mener du om saken? Legg gjerne igjen en kommentar under!