Kortflix - applaus til kortfilmen

Feature artikkel - Marie H. Steinkjer

Foto: Fredrikke Muri Schrøder

Det er fortsatt en god stund til filmvisningen starter. Likevel er det flere som har satt seg på de små bordene som er delvis spredt i det intime lokalet. Veggene er kalde og hvite, men det varmes fra de brune og røde tonene fra gulvet. Selv om det er duket for film, er folk i snakk. Noen alene i par, mens andre i større grupper. Det er fyrt i peisen, og stearinlysene er tent. Vi fant oss et bord nærme filmlerret. Fem kortfilmer skal i kveld innta scenen på Caféteateret.

Kortflix er en arena for norsk og utenlandsk kortfilm. Filmene er der for å bli sett, lyttet til og ikke minst for å nytes. Nye kortfilmer blir vist siste tirsdag hver måned. Et tilbud som er gratis, og som ønsker alle velkommen med en kurv popcorn og rose på bordet. Hvem som helst kan sende inn, og kan få sjansen til å vise fram egen film.

Kaféen begynner å fylles opp. Stemningen er avslappet og varm av kultur, og en nostalgi setter seg i meg. Kanskje det er det gamle lokalet fra 1896 som gjør det. Uansett så har jeg aldri fått en slik følelse i kinosalene til Nordisk Film.

Foto: Fredrikke Muri Schrøder

Det er fire personer som står bak opplevelsen av kortfilm på lerretet. Marianne Langhelle (66), Guillermo John Magno (27), Camilla Dahl Johannessen (26) og Knut Ambjørn Eriksen (27).  

- Hvorfor kortfilm og hvorfor Kortflix?

-  Vi brenner for å skape en arena med et publikum som ikke nødvendigvis trenger å være spesielt interessert i kortfilm. Folk går jo på kino for å se gode filmer, og det er mange gode kortfilmer også. Kortfilmer er ikke bare for spesielt interesserte.

Dette forklarte Camilla D. Johannessen entusiastisk i vårt møte med henne og kollegaene en halvtime før dørene åpnet. Dem tilbudte kaffe som jeg først takket pent nei til, og en sofa å sitte i. Jeg angret meg fort på avslaget til kaffe - heldigvis spurte dem på nytt.

- Det er kort, det er enkelt. Det er masse du kan gjøre. Det er mange kortfilmer som kun blir vist én gang på festival for eksempel, også ser man det aldri igjen. Eller så er det mange underdogs som ikke får vist seg frem. Derfor er det viktig for oss å være en arena for folk som lager film og elsker film, sier Guillermo fra sofaen ovenfor meg.

Camilla fortsatte. 

- Det at det er kort, gjør at filmskaperne fokuserer på kjernen og forsterker det budskapet dem vil fortelle.

«Kortfilm er som et konsentrert snop.»

Klokka er 19:30 og lysene dempes enda mer. Etter en introduksjon til kortfilmene, og ønsket om god fornøyelse, blir vi på tur og rekke introdusert for kortfilmene. Flere av menneskene som har vært med på produksjonen er tilstede i rommet.

Vi er fortsatt på café men det blir like stille som i en kinosal. Kaffekoppen er erstattet med kald øl. Camilla forklarte kortfilm som et konsentrert snop. Nå skjønner jeg hva hun mente.

Fra kortfilmen «Blå» av Ingrid Marie Røine. Foto: Fredrikke Muri Schrøder

Arrangementets navn kan for mange konnoteres med strømmetjenesten Netflix, men opplegget er langt ifra det samme. Her gjelder det å følge med fra start til slutt. All informasjon man får på den korte tiden disse filmene blir vist, er betydelige for inntrykket man vil sitte igjen med. Noen ganger kan det føles for risikabelt å ta en slurk eller å bevege hånden ned i popcornet. Misforstå meg rett, det er en fin ting.  

- Man får så mye forskjellig. Det er ikke som å dra på kino og se en film, og sitte igjen med ett inntrykk. Man kommer hit og sitter igjen med mange inntrykk, og det er mange som ønsker å sitte igjen og snakke om disse inntrykkene, sa Knut Ambjørn Eriksen til meg tidligere.

Tre kortfilmer er nå over, og det er 10 minutters pause før de to resterende skal vises. Det er mange inntrykk på kort tid som skal fordøye. Ølen min er fortsatt full.

Ingrid Marie Røine er regissør for kortfilmen «BLÅ». Filmen har vært vist på NFFTY i Seattle – verdens største filmfestival for unge regissører. Nå skal den endelig vises i Oslo. "BLÅ er et portrett av hvordan det kan påvirke et par når den ene har fått en sjelden sykdom som ikke kan kureres.", står det på Kortflix sin Facebook-side. 

Applausen er sterk når Ingrid Maries film er over og rulletekst går opp.

Lyset er tilbake, og Kortflix-visningen er over for denne gang. Væsken i glasset mitt har på et magisk vis forsvunnet og popcorn-skålen er så å si tom. Praten fra menneskene er tilbake. Peisen varmer fortsatt.

Jeg ser Ingrid Marie omringet av en gjeng. Det er ikke bare jeg som ønsker noen ord med regi-studenten.

- Hva tenker du om arenaen Kortflix skaper? 

- Jeg liker det veldig godt. Godt sted å komme med laber stemning, samtidig som det er et koselig visningsarena. Det er intimt og mange kjenner hverandre. Det er representanter fra ulike skoler, og det er veldig gøy, sier Ingrid Marie.

- Men er det kortfilm du vil drive med?

- Nei, eller skal ikke si det for sikkert men de fleste vil jo lage spillefilm eller TV-serie, men det krever mye. Det er lange prosesser. «BLÅ» brukte vi et år på, fra start av manus til filmen var ferdig. Lange prosesser og masse som skal jobbes med.

- Kan kortfilm kanskje ses på som en øvingsarena?

-  Joda, absolutt. Men så tar man prosjektet seriøst og prøver å få flest mulig til å se på, og det er måten å vise seg litt frem – kanskje en måte å få en inngangsbillett inn i produksjonsselskaper. Så ja, det er en øvingsarena kan man si.

Kortflix er en fin arena for talenter som ønsker å dele arbeidet med andre. I tillegg kan jeg som en uerfaren filmentusiast si at det er fint å sitte og bare nyte andres kreativitet. Det er gode temaer som blir tatt opp audiovisuelt. Som en kommende medieviter, gjør dette meg glad. Norsk filmindustri må gjøre seg klare for flere gode talenter. Å ha en arena som ivaretar gamle og nye kortfilmer er viktig, og gir mye tilbake film- og kulturlivet.