THE GREAT EXHIBITION: To gamle gubber i dress, en hel del peniser og «Fuckosophy» så langt øyet kan se

Anmeldelse – Anja Vranic

Sex, raser, religion og sosiale klasser er blant temaene som duoen Gilbert & George tar opp i sitt over 50 år gamle samarbeid. Men med både kroppslige og verbale nakenheter og groteske sannheter, klarer duoen å sjokkere?

Utvalgte verk fra Gilbert & Georges hipsterskjeggsamling på Astrup Fearnley-museet. Foto: Anja Vranic / PRESSET.

I 2017 feiret Gilbert & George 50 år som verdens mest kjente og lengst løpende duo. To år etter og frem til 5. januar 2020 kan utstillingen THE GREAT EXHIBITION, som er en samling av utvalgte verk fra 1971 til 2016, oppleves på Astrup Fearnley-museet i Oslo. Fra en fargeglad anmelder som er over gjennomsnittet flittig i sin bruk av ordet «fuck» og frydes av å sette spørsmålstegn ved enhver sosial norm: den anbefales.

Suvenirer fra årets utstilling på Astrup Fearnley-museet. Foto: Anja Vranic / PRESSET.

Starten på en lang reise
Italienske Gilbert Prousch og britiske George Passmore møttes da de studerte på Saint Martin’s School of Art i London i 1967. Det tok ikke lang tid fra første møte til duoen ble uatskillelige, og siden har de holdt sammen både som en kunstnerduo og som et par. Duoen er så sammensveiset at Jonathan Jones skriver i The Guardian at noe uventet skjedde en halvtime inn i intervjuet han hadde med dem, nemlig at Gilbert & George var uenige.

Da duoen startet opp i London på 60-tallet distanserte de seg fra datidens trender og i stedet begynte på en særegen reise som utfordret både kunstneriske og sosiale normer. Astrup Fearnley-museet skriver i utstillingens brosjyre at de ignorerte alle forestillinger om «god smak». Selv mener de at det 20. århundre har vært forbannet med uforståelig kunst og de vil at kunsten deres skal kunne leses forbi barrieren av kunnskap. Kunsten skal altså kunne snakke direkte til seeren om hennes eget liv – ikke forutsette kunnskap om kunst for å kunne forstås.

Menneskelige skulptører og en fryktløs, provoserende verden
Det første vi ser av THE GREAT EXHIBITION er Gilbert & Georges tekstlige introduksjon. Med tittelen «Vi er bare menneskelige skulptører», kan vi tolke det som at de skildrer hvordan de (eller vi som mennesker) essensielt simulerer det å være menneske gjennom daglige handlinger, som å spise, lese, gå tur og tenke. «We are only human sculptors in that we [are] … philosophising a lot, criticising never, whistling tunefully, dying very slowly, laughing nervously, greeting politely and waiting till the day breaks.»

Gilbert & Georges (provoserende?) verk som knytter religion og seksualitet i form av ordspill. Foto: Anja Vranic / PRESSET.

Med denne introduksjonen blir vi ledet inn i en fargerik men dyster verden som utfordrer sosiale normer, der Gilbert & George fremstår som både subjekt og objekt. Vi blir møtt med kunstnerduoen fremstilt med lange skjegg – en kommentar på både hipsterbølgen og islamistene – og religiøse fremstillinger, som Jesus på korset med «God loves fucking! Enjoy» som tilhørende tekst. De knytter seksualitet til sosiale, religiøse normer og spør om Jesus faktisk var heteroseksuell. Videre kan vi se verk fra 90-tallet som viser til AIDS-epidemien, der nakenhet og kroppslige væsker står sentralt, kanskje for å avmystifisere og blotte den skambelagte kulturen som medfulgte virusets spredning i den vestlige verden.

Et annet verk viser burka-kledde skikkelser og en bombe med teksten «Bethnal Green», der det ble gjort et forsøk på et bombeangrep i 2005. Deretter kan vi se unge menn i et hav av kristne kors, nakne Gilbert & George omgitt av ansiktene til unge, svarte menn, og Gilbert & George med fetisjmasker og tilhørende tekstlige utsnitt som «fuck the vicar», «piss on a priest» og «snog in the synagogue». For hva er moderne kunst hvis ikke religiøs og seksuell tematikk blir utfordret? Til slutt er utstillingen prydet med Gilbert & George’s «Fuckosophy»: et tekstverk med 5.000 utsagn som inneholder ordet «fuck». Ikke minst – og kanskje det største forsøket på å drive kunstens sjokkverdi – peniser, rumpehull og avføring er det ikke mangel på.

Verkene “Shit Faith” og “Buggery Faith” som - i fine fargekombinasjoner - taler for seg selv. Foto: Anja Vranic / PRESSET.

Altfor forutsigbart?
For de som kjenner til Gilbert & Georges varemerke, nemlig digitale bildebrikker satt sammen ved hjelp av et rutenett, er møtet med THE GREAT EXHIBITION ikke særlig forbausende i sin fysiske presentasjon. Dog deres visuelle fremstilling har evolvert gjennom tidene, er det mer enn de digitale bildebrikkene som vedvarer: Gilbert & George selv er avbildet kledd i sine karakteristiske dresser, eller «responsibility suits», som de kaller dem. Disse har vært en del av deres ikonografi fra starten av og gir duoen et meget gjenkjennelig uttrykk. Evening Standard skriver at Gilbert & Georges jubileumsutstilling i 2017 på White Cube Gallery i London essensielt bare er en gjenganger av duoens varemerke av digitale bildebrikker, og at den derfor er repetitiv og forutsigbar. Anmelder Ben Luke går så langt som å hevde at deres siste verk, selv om de prøver å sjokkere, rett og slett er kjedelige.

Men er forutsigbarhet så ille? I en artikkel i positivepsychologynews.com skriver daværende masterstudent i psykologi Aren Cohen at vi ikke alltid er ute etter å utvide og bygge videre, men kan være på søken etter en forsikring om forutsigbarhet. Forutsigbarhet kan gi en følelse av behagelighet og komfort, og vi føler oss betrygget når vi kan forvente utfallet av noe som kommer til å skje.

Gilbert & George ikledd sine “responsibility suits” i offentligheten i kontrast til den mer komiske presentasjonen av deres indre liv. Foto: Anja Vranic / PRESSET.

En solid kommentar
I 2019 er det kanskje ikke lenger like mye som sjokkerer som da Gilbert & George startet sin reise som fryktløse kunstnere. Samtidskunst er ofte en kommentar på samtidens sosiale normer, en gjensidig gi-og-ta-prosess mellom kunstneren og seeren, og ment å veilede seeren inn på nye tankespor. Ifølge Gilbert & George selv er ikke kunsten deres ferdig før seeren har fullført den. I sin helhet er THE GREAT EXHIBITION en solid kommentar på den vestlige kulturens samspill med religioner, sosiale klasser og seksualitetens mange sider, selv om den har en noenlunde aura av forutsigbarhet.

I utstillingens brosjyre skriver Astrup Fearnley-museet at duoens kunst er fryktløs og rett på sak, og derfor har den «maktet å overrumple publikum». Selv om anmeldelsen i Evening Standard gikk langt i å påstå at duoens siste verk er kjedelige, vil jeg heller ikke gå så langt som å si at jeg har blitt «overrumplet». Mye av innholdet ser vi også andre steder, som i Bjarne Melgaards utforskning av seksualitet og sykdom, ofte fremstilt i de både elskede og hatede maleriene prydet med ståpikker.

Men jeg må nok innrømme at 70 år gamle peniser og rumpehull ikke akkurat er hverdagskost, så kanskje jeg ble litt overrumplet av THE GREAT EXHIBITION allikevel?