“Flere steder alltid” i kjent Vaular-stil

Anmeldelse – Emma M. N. Glimstad

Lars Vaular gikk nylig gjennom et samlivsbrudd, og lovte at han ikke skulle si noe før han hadde noe å si. Det har han nå, og resultatet ble et knallsterkt album: “Flere steder alltid”.

Foto: Vidar Nordli-Mathisen / Unsplash

Enkelte anmeldere har tidligere sagt at de ikke helt forstår braksuksessen bak den ikke helt åpenbare stjernefaktoren til Lars Vaular, som heller ser ut som “et vandrende performance-show enn noen typisk rapper”. Jeg mener derimot at Vaulars suksess er nettop på grunn av showet han setter opp hver gang publikum hører fra han – en tilsynelatende vanlig bergenser de fleste kan kjenne seg igjen i, og som aldri svikter når det kommer til kreativitet og råskap.

Og dette showet setter han opp på nytt med sitt nye album “Flere steder alltid”. Han blander hverdagsmennesket med rap og artistiske påfunn (som da han dukket opp i brudekjole på Øya i 2017), og som resultat serverer han publikum noe få har sett hos andre enn Lars Vaular.

Leken eksperimentering

I det nyeste albumet hans “Flere steder alltid” leker Vaular med sin vanlige rap og “poet-hiphop”, og blander det sammen med pling-plong-lyder fra sjangre som techno, house og et hint av pop. Resultatet er et eksperimentelt lydlandskap som fenger helt fra start.

Det gjør enkelte av låtene deilig dansbare, som “Våken” og “Kroppsspråk”, andre kanskje mer forvirrende dersom man ikke faller like lett for særheten ved Lars Vaular. Men det at denne mixingen kanskje ikke fenger så godt hos enkelte, betyr ikke at låtene ikke er groovy og at det samlede albumet og showet han setter opp ikke funker.

Det er ikke bare instrumentalen som er eksperimenterende. Språket er også tydelig lekent, med nesten uforståelige metaforer som “I hjørnet av en doven hagefest, bak plaststoler med haltende bein.” Og samtidig som at det er lekent, er teksten sårbar og åpen, uten å være pompøs. Dette gjør kanskje at publikum føler at de kommer enda nærmere artisten. “Uansett ka eg gjør så ender eg i ubalanse,” sier bergenseren, men det er definitivt en balansegang mellom det lekne og det mer alvorlige som funker fjell, og som kler hverdagsmennesket Lars Vaular godt.

Kjent, men likevel litt ukjent

Men leken befinner seg kanskje allerede litt i Vaular-land? Som alltid er han “syk når det kommer til bars, mann,” og med en leken og eksperimentell mixing av sjangre, skaper Lars Vaular noe helt eget. Noe så liknende og så unikt, skal man lete lenge etter hos andre artister. Men kan det hende at Vaular har lekt den samme leken før? De samme pling-plong-lydene og mixingen av sjangre er også til stede i albumene vi har hørt tidligere.

Det er godt mulig at det nyeste albumet til Lars Vaular ikke er 100 % nytenkende, men personlig så synes jeg det er noe helt nytt med sårbarheten hos artisten i “Flere steder alltid”. Derfor anbefaler jeg på det sterkeste å sjekke ut det kanskje mest personlige albumet til artisten så langt. For dette er definitivt noe helt eget - i kjent, men likevel litt ukjent Vaular-stil.