Gi den mannen en pris?

Kommentar – Anders W. Letnes 

Nobelprisen i litteratur skal snart deles ut. Haruki Murakami har hatt gode odds i en årrekke. Burde han vinne?

Foto: Jezael Melgoza / Unsplash

Haruki Murakami, Japans mest leste forfatter, har vært et verdensfenomen i flere årtier. Stilen er blitt kalt surrealistisk, postmoderne og magisk realisme. Hans romaner handler ofte om mennesker i en meningsløs tilværelse som blir utsatt for en rekke absurde hendelser, og som kanskje lærer noe om sin egen eksistens på veien.

Som Kafka gjorde før ham, portretterer Murakami det moderne mennesket med en god dose humor og svært lite selvhøytidelighet. På mesterlig vis setter Murakami ord på noe med måten vi lever på. Noe vi umiddelbart kjenner oss igjen i, men kanskje ikke kan sette ord på selv. Heldigvis har vi Murakami til å gjøre det for oss.

Noe med dette gjenkjennelige har alltid truffet meg når det kommer til Murakami. Han er utvilsomt min yndlingsforfatter. Per dags dato har jeg lest nesten alt han har skrevet – kun novellesamlingen Menn Uten Kvinner gjenstår. Nesten hvert år topper navnet hans listene over forfattere som mest sannsynlig vinner Nobelprisen i litteratur. Allikevel får han den aldri.

Egentlig bør vel prisen som uteblir gi ham høyere odds. Ifølge Kristianstadsbladet.se har han i år 9 til 1 på Unibet, mens poeten Anne Carson er storfavoritt med 5 til 1. Nå sitter ikke Unibet på fasit, men skal man tro dem er det fortsatt stor sannsynlighet for at Murakami får prisen, mens eksempelvis George R.R. Martin har en odds på 251 til 1.

Mange spør seg hvorfor Murakami ikke har vunnet enda. Mange har også spurt forfatteren selv hvordan han tar det. Vil han i det hele tatt ha prisen? “No, I don’t want prizes. That means you’re finished”, sa han til The New Yorker. Skal man ta ham på ordet, er det altså ikke så viktig for ham.

Allikevel er det noe som skurrer. Hvordan kan en forfatter som er så godt likt, både av kritikere og publikum, ikke vinne prisen? Er det nettopp fordi han er så populær? Mange av vinnerne før ham har også vært veldig populære da de mottok den.

Jeg har også lurt mye på dette. Det eneste jeg kan komme fram til, er at Murakami er for repetitiv. Kanskje er dette en av grunnene til at han er så populær. Kanskje er det derfor jeg også liker ham så godt. Han har selvsagt ikke skrevet samme roman 14 ganger. Så like er de ikke, men du vet allikevel hva du går til med Murakami. Det er noe lunt og hjemmekoselig ved bøkene hans. Men kanskje må ha man vise større repertoar for å vinne Nobelprisen?

Spesielt med den nyeste romanen, Drapet på kommandanten, følte jeg at Murakami gikk ned stier han hadde gått før. Premisset var utsøkt, men for første gang kjedet jeg meg med en Murakami-roman. Denne gangen følte jeg ingen tilknytning til noen av karakterene. Han skriver bedre om den kunstneriske prosessen i Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Hva forsvarer sideantallet på nesten 700?

Kanskje jeg finner mer interessant neste gang. Men uansett om jeg liker boka eller ikke, så er det i alle fall klart at den ligner på tidligere Murakami-romaner. Hovedpersonen som er alene, ikke helt tilfreds med tilværelsen, men som ikke klager heller. Kommandanten minner om Colonel Sanders fra Kafka på Stranden. Hovedpersonens bosituasjon gir assosiasjoner til Norwegian Wood. Brønnen minner oss om Trekkoppfuglen. Er det med vilje, eller begynner han å gjenta seg selv?

Hvis Kommandanten er et varsel om hva som kommer, er det i mine øyne et dårlig tegn. Og hvis mangelen på variasjon er årsaken til at Murakami ikke har vunnet, ser det mørkt ut. For uansett om man liker Kommandanten eller ikke, blir neste bok neppe vidt forskjellig fra resten.