– We need cli-fi because we need to think about the future

Intervju - Anders W. Letnes 

Leyda under foredraget "What is cli-fi, and why do we need it?”. Foto: Aylin Thorjussen / PRESSET.

Dette sa Julia Leyda under helgas filmseminar «Apokalypse – nå igjen?». PRESSET. intervjuet cli-fi-eksperten om vår tids sjanger. Hvordan påvirker den oss? Er den farlig? Kan den redde verden?

PRESSET. har skrevet om cli-fi tidligere, men nå går vi hakket dypere. I helga var vi på Filmseminaret 2019 på Vega Scene, arrangert av Norsk Filmklubbforbund. Temaet denne gangen var «Apokalypse – nå igjen?». Julia Leyda, førsteamanuensis i filmvitenskap ved NTNU, åpnet ballet med et foredrag om cli-fi. Etterpå snakket PRESSET. med Leyda om sjangeren. Hva er nå cli-fi igjen? Hvordan påvirker sjangeren oss? Er den farlig? Eller kan den redde verden?

Hvorfor er cli-fi så viktig?

Leyda åpner foredraget med å sitere Red Mars-forfatteren Kim Stanley Robinson. «We decide what to do based on the stories we tell ourselves, so we very much need to be telling stories about our responses to climate change». Leyda liker sitatet fordi det ikke definerer sjangeren, men snakker om bruken av den. Hun er nemlig interessert i cli-fi´s sosiale funksjon.

PRESSET.: Hvorfor trenger vi cli-fi?

Leyda sier hun står ved Robinson-sitatet, og legger til:

– I think we need cli-fi because we need to think about the future. And fiction is one of the workshops where we can play with our imagination and kind of game out how it might go. It´s just as important as science to imagine, and to build fictions, to create ideas about our future.

Les også: Apokalyptisk fascinasjon

Hva er cli-fi?

– In some ways, cli-fi is a useful response to a new situation, sier Leyda under foredraget.

Klimakrisen har blitt mer og mer alvorlig, i et raskere tempo enn mange forventet. En vanlig reaksjon på en sånn situasjon er, ifølge Leyda, forandringer i språket. Derfor ser vi begrep som “ecomedia” eller “petrofiction” rundt oss. Slike begreper vil ikke nødvendigvis overleve, men viser at vi trenger dem nå. At det er et behov for å snakke om og navngi den typen fiksjon som skapes i dag.

I vår forrige artikkel støttet vi oss på det Leyda kaller en «lite bred definisjon av cli-fi». Sjangeren er nemlig ikke nødvendigvis bare fiksjon som handler om klimaforandringer direkte, men inkluderer også fiksjon hvor koblingen er mindre eksplisitt. Dette kan gjelde fiksjon som har å gjøre med klimaforandringer på et eller annet vis, også indirekte. Leyda peker på flere slike: som bakgrunn, som kontekst, som premiss, eller til og med som en mulig eller tenkt kontekst.  

– For example, the film The Road, in which there has been some apocalyptic event. The film doesn´t tell you what it was, but the fact that we watch it now, in the situation we´re in, means that it´s possible to interpret it as the aftermath of climatic disaster. 

Det er litt som undertegnede tenkte rundt Blade Runner (1982), som foregår i et (vanligvis solfylt) Los Angeles hvor det alltid regner, og hvor hele verden tilsynelatende har bosatt seg. Ingen sier noe om hvorfor. I Blade Runner 2049 (2017) er klimaforandringene tydelige: ingenting vokser lenger. De 35 årene mellom har hatt mye å si for hva filmskaperne valgte å fokusere på. 

Samtidig handler det kanskje ikke bare om skaperne. Det handler om publikum også. Kanskje klimaet i Blade Runner er resultatet av atomkrig, slik som i romanen den er basert på? En i salen nevner The Matrix (1999). Leyda mener eksemplet viser kategoriens «slipperiness». 

– We want to think about not only the films that are obvious, but also the borderline films that in some ways have an affinity with cli-fi, even when they don´t mark it directly. 

At man tenker på slike «borderline cases» i denne sammenhengen, mener Leyda er viktig. Det viser hvordan publikum tenker på klimaforandringer, og tar med dette inn i filmene. For selv om det ikke finnes der, så finnes det i hodene våre, og da er det lett å trekke slike linjer.  

– That´s part of why I think cli-fi is really interesting, because it sort of taps into those anxieties that maybe not everyone is thinking about on the surface. But still we bring them with us.

Lukten av kaffe

Cli-fi ble til på 2000-tallet, sier Leyda. Vår tids sjanger, med andre ord. Riktignok har det vært forløpere, som Dune (1965) av Frank Herbert, men det er først på 2000-tallet av man virkelig kan snakke om en gruppe filmer og bøker med denne tematikken. De første var post-apokalyptiske, dystopiske eller katastrofefilmer. The Day After Tomorrow (2004) er et viktig eksempel fra denne perioden.

Leyda nevner også flere romaner, blant annet norske Maja Lunde og Bård Isdahl. Hun trekker frem Barbara Kingsolvers Flight Behavior (2012), som var blant de første til å bli kalt cli-fi. Handlingen foregår i landlige strøk i Tennessee – ikke på en annen planet eller 500 år inn i fremtiden – men har karakterer som påvirkes av klimaforandringer i hverdagen sin. Ifølge Leyda får cli-fi en større «bredde» enn sci-fi gjennom sin realisme og sine settinger fra nåtiden.

– There´s an obvious reason for that. Because part of the motivation for producing cli-fi is to make people think about our lives today, not to think about it as a future problem, but as a current problem.

En karakter i QEDA (2017) minnes lukten av kaffe. Foto: Aylin Thorjussen / PRESSET.

Leyda trekker også – ikke overraskende på et filmseminar – frem flere filmer. Take Shelter (2011), Snowpiercer (2013), Annihilation (2018). Flere er kjente for oss i salen, mens andre er fremmede. Leyda nevner en ingen har sett, nemlig danske QEDA (2017). Filmen foregår i en fremtid hvor havnivået har steget, og København er oversvømt. Filmen viser hvordan cli-fi knytter følelsene våre til hverdagslige ting vi må klare oss uten.

– So, it´s not only the presence of all this water, but it is the absence of things like coffee.

En karakter snakker om og minnes lukten av kaffe. Vi overlever selvsagt uten, sier Leyda, men for noen kan dette bildet gjøre like stort inntrykk som et København under vann. Det handler om de små tingene vi kommer til å miste, sier Leyda. Nettopp dette fortsetter som en rød tråd gjennom foredraget.

– That is one of the defining aspects of cli-fi, that it can convey to the audience some of the actual effects.

The Day After Tomorrow og effekten av cli-fi

Et problem med cli-fi, er at vi bare ser de store filmene, ikke de små, sier Leyda under foredraget. Etterpå spør PRESSET. henne om hvorfor. Hun mener det er knyttet til hvordan det står til med små filmer generelt, ikke spesifikt cli-fi.

– This is a bigger problem in cinema, I think, where the spectacle and the big budgets tend to get noticed more.

Noe som naturlig leder oss tilbake til The Day After Tomorrow. Under foredraget viste Leyda et «video essay» om katastrofefilmen. Hun sa hun var enig i noe av det som ble sagt, men ikke alt.  

PRESSET.: Hva var du uenig i?

– I think his points were good about the fact that that´s an important film, and that it set the genre, in a sense, for the first generation of cli-fi. What I found less convincing was the way he cited the studies of the audience.

Etter filmen ble det nemlig gjort mange studier på dens påvirkningskraft. Leyda kaller dem «mangelfulle». Publikum ble intervjuet to ganger, først en måned etter filmen, så et år senere.

– Almost no effect. So, you know, a movie cannot change you as a person. Really – it just can´t. It can change the way you think, maybe. For a little while, or for a long while. It can stay in your memory for a long time. But it´s not going to change society. I´m sorry. But it can contribute.

PRESSET.: Kan slike filmer føre til apati?

– Sure. And that’s the thing when we try to decide how a movie affects us – it´s guess work.

Leyda påpeker hvordan spørreundersøkelser bare måler hva man tenker i øyeblikket. De viser ikke hele livet ditt, og hvordan det virkelig påvirker deg i det lange løp.

– There have been speculative articles about especially that film, worrying that people see how exaggerated it is, and think: «It´s not really that bad, so I don´t have to worry about it. That´s not going to happen, so we´re okay».

På den andre siden har du folk som ser katastrofene, tror de kommer til å skje, og tenker: «we´re screwed, so just give up». Mange har derfor spekulert i om cli-fi faktisk er farlig, sier Leyda. Altså at sjangeren kan få folk til å gi opp, eller skape bekymring.

– Again, his (video-essayisten, red.anm.) argument is that people should worry. That is also contested in this conversation, where worry isn´t necessarily productive, either. It can be, but it can also cause people to avoid the whole topic, because they don´t want to be worried, right?

– So that´s one of the challenges that are inherent in this topic: ways to affect audiences, in my opinion anyway, so that it won´t have these negative effects. So it won´t cause depression, or anxiety, or shutting down, but where it can get us to have conversations, it can get us to think and it can get us to imagine possible futures that could be better.

Romanene har også prøvd å gjøre dette, sier hun. De prøver å forestille seg en fremtid som ikke bare er elendighet. Mennesker som lever i en annerledes verden, men som allikevel overlever og finner noe glede, noe som er givende og har et slags rettferdig samfunn.

Julia Leyda, førsteamanuensis i filmvitenskap ved NTNU. Hun forsker blant annet på cli-fi. Foto: Aylin Thorjussen / PRESSET.

Cli-fi 2.0

Som nevnt startet sjangeren med katastrofefilmer. Den neste generasjonen kaller Leyda for «cli-fi 2.0». Et typisk trekk er kanskje nettopp at de vil unngå at folk gir opp.

– We´re going to have to move forward beyond the spectacle, and the pain, and the grief, and try to activate those emotions and channel them in some useful way.

Leyda nevner hvordan det ble holdt en begravelse for en isbre på Island. Hun mener dette viser hvordan man kan dytte en kollektiv sorg i en aktivistisk retning. I First Reformed (2017), filmen som ble vist etter foredraget, sliter karakterene med å gjøre sorgen sin til noe produktivt.  

Dessuten utfordrer First Reformed klisjeene mange mener cli-fi bruker for mye. Istedenfor den typiske mannlige helten, er Ernst Toller (Ethan Hawke) mer en slags anti-helt. Filmens fremtidsvisjon, eller nåtidsvisjon, viser en verden hvor vi ikke nødvendigvis bare vil redde kloden for «våre barn», men også for folk vi ikke kjenner. Faktisk stiller filmen spørsmål ved om det i det hele tatt er riktig å bringe et barn inn i verden vi lever i.  

Leyda nevner flere klisjeer ved cli-fi: den typiske Cassandra-figuren (en som sier hva som kommer til å skje uten å bli trodd), og katastrofetroper (trenger en happy ending). Dessuten er noen filmer innen cli-fi rett og slett ikke så gode. Etter foredraget spør en i salen hvordan man kan forbedre sjangeren.

Leyda svarer at man må gå forbi den enkle katastrofeformelen. Mindre «spectacle». Andre typer fortellinger. Igjen bruker hun QEDA som eksempel. 

– I think a film that can bring home those small details, to give us something tangible and small, I guess, to focus on, makes it more real. Those, I think, are going to be more effective and more pleasurable and interesting intellectually.

Så må cli-fi være realistisk?

PRESSET.: Mye god cli-fi er realistisk, men trenger den å være det?

– If it´s trying to have a realist aesthetic, then I think it should try to use the facts that we have, not go completely crazy.

De beste eksemplene på cli-fi nå for tiden, ifølge Leyda, inneholder en fremtid, nær fremtid eller til og med nåtid som er sannsynlig. Hun nevner København igjen – byen kommer til å få mer vann om vi ikke endrer retning.

– But I don´t think it should be limited just to facts proven by science. Especially the more distant future stories need to be creative.

Leyda nevner romanen New York 2140 (2017) av Kim Stanley Robinson. Litt som QEDA handler den om en oversvømt by, men New York istedenfor København. Siden romanen foregår så langt inn i fremtiden må Robinson selvsagt finne opp mye. Leyda synes også denne typen cli-fi er nyttig, fordi den tvinger oss til å forestille oss en slik fremtid.  

– We won´t be alive anymore, but there will still be humans, and they will still be trying to live in whatever is left. So, what he does in that novel is to try to put us there, and see what it’s like, and see what possibilities there are for a society.

Cli-fi er altså en sjanger som rommer mange ulike fortellinger, både om fremtiden og nåtiden. Et fellestrekk er riktignok at forfatterne og filmskaperne prøver å vise oss hva vi kommer til å miste om vi ikke gjør noe snarest, enten det er bybildet vi er vant til, eller lukten av kaffe.

Les også: Apokalyptisk fascinasjon