Teater på lerret eller på scenen

Artikkel - Jenny Førland

Flere og flere filmatiseringer av teaterstykker kommer på lerretet. Vi har Les Miserables, En Folkefiende, Romeo and Juliet og mange flere. Hva vil dette si for de av oss som reiser til teaterscenen for å se fortellingene? Vil fremtidens teatersaler bare være en fancy kinosal? Eller vil kinolerretet bli revet ned for å at skuespillerne kan innta plassen? Hvordan vil fremtiden se ut?

Det er helt klart et billigere alternativ å se på film enn å dra på teater. Skal du se Phantom of the Opera som går på Folketeatret i Oslo nå, må du ut med mellom 400-1300 kroner for en billett. Ved å leie Phantom of the Opera-filmen må du ut med omtrent 40 kroner. Det er en stor forskjell og folk liker det billigste og mest praktiske valget, så det er ikke rart stemningen for å se film er bedre enn for å dra på teater.

Dessuten er det også mer tilgjengelig å se film. Du kan klokken tre på natten bestemme deg for å sette på en egen personlig kinovisning. Dessverre har ikke teater den samme tilgjengeligheten og fleksibiliteten. Å dra på teater krever lang forberedelse, man må bestille billetter (gjerne en god stund i forveien for å sikre seg gode plasser), komme til teatret i god tid og kle seg i passende klær. En film hjemme krever kun pysj, teppe og godteri. Hva høres mest fristende ut?

I tillegg utvider muligheten til filmatiseringer av teater kultureliten. Flere og flere får med seg Ibsen og Shakespeare – det tilhører ikke bare de som drar på teater lenger. En filmelsker kan nå diskutere og analysere Hamlet med en som har sett stykket satt opp på The Globe i London. Man trenger ikke samme teaterinteresse for å få med seg det viktigste av hva som før ble satt opp på scenen, man trenger bare sette på en film.

På en annen side er det svært lite variasjon i en filmatisering av et teaterstykke. Hamlet på scenen vil være forskjellig fra kveld til kveld – noen kan glemme en replikk, plutselig går ikke ting som planlagt og man får en helt ulik opplevelse av stykket for hver gang. Naturligvis vil ikke slike feil forekomme i en film – ting er planlagt fra punkt til prikke og dersom det skjer en feil under innspilling, vil det ikke bli særegent for hvert publikum. Dessuten er teater i naturlig utvikling hele tiden. Premieren er aldri lik siste forestilling, man gjør endring underveis basert på tilbakemeldinger fra publikum. En film vil alltid være konstant.

Som filmtitter har man ikke samme kontakt med karakterene i filmene som på scenen. Det betyr nødvendigvis ikke at kontakten er dårligere, men man får ikke den personlige tilknytningen til skuespillerne. I teatret tilpasser skuespilleren sin formidling ved hver forestilling. Dessuten er det meste av teater skrevet for å bli fremført på en teaterscene, og vil alltid være best på scene i stedet for på skjerm. 

Å spille en rolle på scenen er komplekst, og det er øyeblikk mellom publikummet og skuespilleren som er umulig å gjengi gjennom en skjerm. Tilstedeværelsen på scenen er noe helt annet enn i film, hvor man kanskje har spilt scenen flere ganger for å få den best mulig. Teatret har bare én sjanse å tilfredsstille publikum, og det skaper en sårbarhet som er teatret unikt.

Selv om film er et enklere og billigere tilbud for folk, er det helt klart viktig å ta turen innom teatersalen til tid og annen. Det hadde vært trist om vi skjøv teater ut til fordel for film, man mister kontakten og nærheten til skuespillerne – man mister et spesielt hjørne av kulturen. Men er det en realitet at dette vil skje? Det finnes folk der ute som aldri har satt sine føtter i en teatersal. Men oss som foretrekker å se Fantine synge I Dreamed a Dream på et så nært nivå at vi nærmest kan klemme henne, vil nok innta salen i lang tid fremover.