Dokumentarenes “konspiratoriske” inntog

Artikkel - Steffen Tomt

I en kamp om det stadig minkende oppmerksomhetsspennet til publikum kjemper strømmetjenestene med nedd, klør og ikke minst hover og finner. Det kan virke som om Netflix har gått sterkere inn for en ny form for underholdning tjenesten til vanlig ikke er kjent for: hardtslående, avslørende dokumentarer. Og til forskjell fra konkurrentene deres er det ikke drapsmenn som er i fokus, men heller gressende og svømmende vesner.

Infografikk fra Cowspiracy med hardtslående informasjon og fakta – en ressurskrevende industri
Opphavsrett: Cowspiracy / Foto: Cowspiracy

Spol tilbake til sommeren 2014 – en sommer fylt med Guardians of The Galaxy, The Fault in Our Stars, og ikke minst den grensesprengende utforskende dokumentaren Cowspiracy, en dokumentar som skulle markere seg sterkt i samtiden og ettertiden. Med et mål om å undersøke innvirkningene på klima og natur som dyrehold og kjøttindustrien fører med seg, knuste produsentene deres innsamlingsmål på innsamlingssiden IndieGoGo med hele 207%, og dokumentaren ble en realitet (og det med teksting på ti ulike språk, og flere valg for lydsporet).

Regissert av Kip Andersen og Keegan Kuhn undersøker dokumentaren hvordan dyrehold, kjøttproduksjon og naturvern organisasjoner arbeider, og hvilke monumentale innvirkninger deres arbeid har på klodens miljø, mennesker, og ikke minst naturen rundt oss. Men i sentrum av det hele? Spørsmålet om hva kjøttindustrien faktisk bedriver, og hvordan samfunnet vårt forholder seg til dette og ikke minst påvirkes. Og mottagelsen av dokumentaren? Det avhenger litt av hvordan man spør.

Med anerkjennelser og kåringer á publikumsprisen ved South African Eco Film Awards i 2015, beste utenlandske film ved den 12 årlige Festival de films de Portneuf sur l'environnement, for å neven noen, står dokumentaren stødig og sterkt. På den andre siden har dokumentaren vært i hardt også, og da spesielt med tanke på kritiske spørsmål fra ulike interessegrupper og vitenskapelig organer. Majoriteten av kritikken gikk ut på fremstillingen av hvor stor del av klimagassutslipp som dyrehold er skyldig, noe som i senere tid har blitt rettet opp og justert i nyere utgaver av dokumentaren. Og spør man om mottagelsen på sosiale medier er svaret like delt som de av oss som liker å sove inn og de som er ute av sengen grytidlig – vanvittig blandet

En krevende underholdning

Med sitt inntog på Netflixs vanvittige underholdningskatalog sommeren 2015, tok strømmetjenesten et bevisst og konsekvent valg. Kanskje som et resultat av et ønske om å utfordre HBO Nordics store monopole på hardtslående dokumentarer, eller kanskje et resultat av andre interne årsaker. Sluttsummen ble uansett at Cowspiracy ble spredt for massenes konsumering, og det på en av verdens største strømmetjenester. Og i motsetning til mange andre velkjente dokumentarformater, er slike dokumentarer som avslører grove forhold, voldsomme utnyttelser og vanvittig ødeleggelse ikke av den enkleste underholdningsformen å svelge på sofaen en fredagskveld – gripende, dramatisk og hardtslående på alle måter, men kanskje ikke like gøy som å se fengende uløste mordsaker? Topper man det hele med spørsmål om rett, akt for andre levende veseners liv og moralske erkjenninger har man en eksplosiv kombinasjon, akkurat slik Cowspiracy er.

Overfisking, bånntråling og pattedyr i garnet – problemen som følger verdens fiskeindustri er mange
(her fra Seaspiracy suksessen til Netflix)
Opphavsrett: Netflix / Foto: Green Is The New Black

Spoler man frem til våren 2021, får man et nytt tilfelle av en eksplosiv, hardtslående og krevende dokumentar. Oppfølgeren til Cowspiracy, Seaspiracy, landet på den norske katalogen til Netflix 24. Mars 2021, med et løfte om å følge opp tematikken fra Cowspiracy, men fiskeindustrien og rovdriften av verdenshavene som fremmes av en stadig industrialisert fiskeproduksjon. Nok en gang er temaet granskende, undersøkende og ikke minst avslørende, med et spesielt fokus på hva man som enkelt individ kan gjøre for å hjelpe havet og sjøliv verden over. I likhet med sin forgjengeren, går også Seaspiracy inn på hvordan et bredt utvalg med organisasjoner og frivillige organer som er myntet på å hjelpe sjøliv og havene, i mange tilfeller viderefører mye av de samme utnyttelsene og rovdriften som fiskeindustrien selv bedriver. Den avsluttende tonen til dokumentarer minner mye om sin forgjenger, hvor spørsmål om akt for andre levende veseners liv og moralske erkjenninger står sentralt, mens menneskets påvirkning er selve essensen i budskapet – og hva man kan gjøre for selv.

Det nødvendige konspiratoriske blikket

Med et tungt, krevende og ikke minst opprivende innhold er det mye som kan sies om både Cowspiracy og Seaspiracy, hvor det alltid vil være kritikk av innholdet som følger. Kjøttindustrien og fiskeindustrien verden over er en av de mest omfattende, inngripende og maktsterke industriene som eksistere, og matvaner ligger tett til brystet hos mennesker. Når ens egne overbevisninger settes så sterkt til veggs som de blir under slike krevende dokumentarer, er det ikke rart at reaksjoner følger. Kanskje det i alle største grad handler om momentane, impulsive reaksjoner på kraftige utsagn, eller kanskje det handler om reaksjoner på noe ukjent?

For det både Cowspiracy, Seaspiracy og den følelsesmessige spillefilmen Gunda fra 2021 gjør på en ny måte er vise hvordan sammensvergelser og avtaler mellom interesseorganer, kjøttindustrien og ikke minst statlige hold verden over samarbeider for å styrke en industri myntet på utnyttelse, noe store deler av samfunnet rett og slett ikke er klar over. Med sterke røtter i eksponerende dokumentarer viser disse nye formene for dokumentarer seg frem som avslørende bærere av informasjon – informasjon man kanskje ikke var klar over på forhånd. Hvorvidt det dreier seg om de følelsesmessige livene til husdyrene rundt oss, deres indre liv, eller den alarmerende påvirkningen på miljøet en slik industri fører med seg, er det avslørende aspektet sentralt hele veien. Avsløringen av avtaler, samarbeid og indre sirkler som i mange tilfeller bærer preg av konspiratoriske tendenser.

Her går alle disse nevnte eksemplene sterkt inn på en måte andre former for dokumentarer ikke nødvendigvis gjør. Det dreier seg ikke om å bringe frem til lys hva som foregår, men hvorfor det foregår, og hva som er resultatet av slikt for andre levende vesner utenom oss selv. Et nødvendig blikk, som ser ut til å resonnere hos publikum – hva blir neste innslag i -spiracy dokumentarene? Uansett hva det blir, blir det spennende (og ikke minst krevende) og sette seg ned med den en fredagskveld.