Artikkel - Maria Sharpova

Det er Valentines Day, og du er på vei for å møte din tiende Tinder-date. Underveis krysser du fingrene for at denne daten endelig vil klare å tenne en gnist i deg. Når du likevel ender opp med å telle minuttene til dere skilles og kan sveipe videre, kan du ikke annet enn å undre på om du har mistet evnen til å forelske deg. Hva er det du gjør galt?

Svaret fra hjerneforskningen kan komme som en overraskelse for noen av oss: folk sveiper så lenge at de blir hekta på selve appen, og glemmer daten. Sosial media avhengighet viser seg å trigge noen av de samme hjernemekanismene som aktiveres når folk forelsker seg, noe som i konteksten av digital dating kan påvirke evnen vår til å bli forelska.

Hvorfor er forelskelse så vanvittig herlig?

Når vi forelsker oss aktiveres belønningssenteret i hjernen, og skiller lykkehormoner ut i kroppen. Dopaminet er et feel-good hormon som motiverer oss til handlinger som er gunstig for overlevelse og reproduksjon, hvor å finne en partner biologisk sett scorer høyt på lista. Men dopamin er også en aktiv faktor i rusavhengighet. En skikkelig dopaminkick assosieres med lyst og velvære, og kan være med å forklare hvorfor forelskede simpelthen ikke klarer å holde fingrene fra hverandre [1]. De blir rett og slett hektet. Dopamin trigger hjernen til å gjenta adferden den har lært å assosiere med velbehaget, og kan på mange måter sammenlignes med en avhengighet – det aktiverer faktisk de samme hjernebanene. Derfor kan samlivsbrudd være så intenst vonde: vi må ha det vi ikke kan få.

Men et dopaminrush varer ikke evig, så hva er det som hindrer oss fra å ende opp som kjærlighetsjunkier i konstante partnerbytter når lykkehormonet avtar? Oxytocin, mener forskere.

Oxytocin er på folkemunne kjent som «kjærlighetshormonet». Det er det samme hormonet som skilles ut når mødre danner bånd til barna sine. Skal vi tro forskerne er det nettopp denne biokjemiske prosessen som også kan bidra til forklare hvordan en Valentines flørt kan ende i et årelangt forhold. Når hjernen skiller ut oxytocin under en forelskelse, bidrar det til å utløse emosjonell tillit som kan være avgjørende for å skape sterk tilknytning og langvarige forhold mellom mennesker. Blokkering av oxytocin i individer med høy dopaminkonsentrasjon derimot, kan eksempelvis føre til hyppigere partnerbytter og tilfeldig sex [2]. Vi kan tenke på dopamin som spenningen som fører individer sammen, mens oxytocin er limet som skaper tilknytning. Begge deler er nødvendig for en forelskelse.

Hormontyven

Da antropolog og kjærlighetseksperten Dr. Helen Fisher ble ansatt av Match.com hevdet hun skråsikkert at teknologi ikke kom til å endre måten vi elsket eller forelsket oss på. På TEDSummit uttalte Fisher at Match.com måtte sees som en introduksjonsplattform, ikke en datingplattform. Målet var å sette folk i stand til å finne en partner i den fysiske verden. Det var aldri et tema for Fisher at nettkontakten i seg selv kunne komme til å kapre spenningen av en forelskelse.

Men vi kjenner alle til makten av likes: gleden av å bli sett og anerkjent, og skuffelsen ved å bli oversett. Det er ikke bare selvfølelsen sosiale medier er i stand til å endre. I følge forskere ved Harvard kan de også endre hjernen vår. Hver eneste innlogging belønner oss med et ego-boost, og lærer hjernen å repetere adferden senere for å oppnå den samme tilfredsstillelsen. Kort fortalt aktiverer dette belønningssystemene våre på samme måte som rusbruk og forelskelse. Dopamin frigis og får oss til å lengte etter å ta frem appen; sjekke varsler, sveipe videre. Og ja, man kan bli hekta.

Selv om datingapper har redusert mange hindre for at single skal møtes, introduserer de også mange nye utfordringer. En av dem er valgfriheten. Navigering gjennom mangfoldet av potensielle maker kan føles som en reise gjennom de syv hav. Hvordan vet du når du bør gå i land? Og hvor spennende er det ikke å tenke på hva som kan ligge i vente om du seiler litt til? Bare en sveip til. Brått ender man på serie-dates, uten noen fullverdig interesse for noen av dem. Det kan føles lovende i starten men spenningen dabber likevel av, så man sveiper videre. Hva skjedde?

Appen kapret dopaminet ditt.

Ingen forbindelse

Når hjernen først har lært å forbinde en handling med belønning, vil til slutt selve handlingen være tilstrekkelig til å utløse dopaminrush. Dette kan gjøre at jakten oppleves mer fristende enn selve fangsten - og når jakten først og fremst skjer gjennom en app på telefonen din, kan det være tegn på trøbbel i sikte.

Studier av hjerneaktivitet i kommunikasjonen mellom mødre og barn har vist at hjernen kan reagere svært ulikt avhengig av hvilket medium det kommuniseres gjennom [3]. Mens direkte kommunikasjon trigget den høyeste konsentrasjon av oxytocin, var denne effekten også sterk hos personene som pratet i telefon. Under teksting derimot, var oxytocin nesten fraværende.

Selv om de samme studiene ikke ble gjentatt med forelskede par, gir det likevel en god pekepinn på hvordan kjærlighetshormonet kan påvirke oss gjennom Tinder-teksting. Vi blir tilkoblet, men får ingen forbindelse. Hormonet som får oss til å føle tilknytning og trygghet utløses ikke. Og det gjør ikke saken noe lysere at vi kan risikere at belønningsmekanismene våre adopterer appens kyniske logikk, innen vi rekker å fatte interesse for hverandre. Kjemien kan føles lunken på det beste, men man kan enkelt unngå ytterlig kleinhet ved å kutte all kontakt - uten en eneste forklaring. For sannheten er at det som egentlig opptok oppmerksomheten din gjennom hele daten, var nysgjerrigheten når den trettende matchen din ville svare.

Medier er midler

Til tross for et dystert omdømme og mørke spådommer, er det viktig å huske at datingapper i bunn og grunn er redskaper som vi selv bestemmer hvordan vi vil bruke. Digital dating har hatt en eksponential økning de siste årene, og brakt sammen tusenvis av mennesker i varige forhold. Samtidig skaper datingapper mulighet for hyppigere partnerbytter og utroskap.

Det kan derfor være lurt å ta seg tid til å kjenne etter hva man selv ønsker å oppnå gjennom en datingapp, og det er viktig å være ærlig ovenfor seg selv og andre om hensiktene man har. Vær bevisst rundt hvordan du bruker appen, og ikke vær for rask til å sette middelet foran målet. Husk at hvis du spiller spill med følelser som innsats, er det aldri noen som står helt uberørt. På Tinder er vi alle sårbare.

Kilder:

Davanger S., (2012) “The Brain is the most important sexual organ”, Dyade, nr. 3, 35-42.

Haynes T., (2018) “Dopamine, Smartphones & You: A battle for your time” Harvard University URL: http://sitn.hms.harvard.edu/flash/2018/dopamine-smartphones-battle-time/

Henderson R., (2018) “The Science Behind What Tinder Is Doing to Your Brain”, Psychology Today URL: https://www.psychologytoday.com/us/blog/after-service/201805/the-science-behind-what-tinder-is-doing-your-brain

Holte A., (2013). Den Forelskede Hjernen - Hormonelle Og Strukturelle Målområder, Samt Helsemessige Gevinster Ved Forelskelse. (Masteroppgave) UiO

Seltzer, L., Prososki, A., Ziegler, T., & Pollak, S. (2012). Instant messages vs. speech: Hormones and why we still need to hear each other. Evolution and Human Behavior, 33(1), 42-45.

Noter:

[1]: Holte 2013, s.6-7, se også Davanger 2012, 35-42

[2]: Ibid.

[3]: Seltzer et al. 2012, s.43-44

Hvordan digital dating stjeler forelskelsen din