Romantiske komedier: En død sjanger?

Artikkel - Lars Myrvold

Tilsynelatende forsvant de romantiske komediene helt plutselig fra filmverdenen. Fra å være en av de mest inntjenende filmsjangrene i nesten 30 år, er de nesten ikke lenger å spore. Her er tre mulige grunner til at sjangeren kanskje ikke overlevde. 

Foto: Philipp Sewig / Unsplash

Fra det sene 80-tallet til tidlig 2000 var det særlig én sjanger som var fremtredende blant de store blockbusterne; nemlig ‘rom coms’ (eller romantiske komedier om en vil). Stappfulle VHS- og DVD-hyller i de mange hjem vitner om nettopp dette, og det er en ærlig sak at de fleste har skimtet coveret til filmer som ‘Bridget Jones’ Diary’ (2000), ‘How to Lose a Guy in 10 Days’ (2003) eller ‘There’s Something About Mary’ (1998) blant tiår som nå er pakket vekk og forsøkt glemt. Så hva skjedde? Hvor ble det av denne masseproduksjonen av historier som fikk oss til å le av våre mest sårbare følelser og flauser, og som fortalte oss om hva kjærlighet var eller kunne være? 

Richard Gere og Julia Roberts i filmen ‘Pretty Woman’ (1990)

Opphavsrett: Touchstone Pictures & Silver Screen Partners IV / Foto: IMDB

Hvordan oversette kjærlighet?

Et utgangspunkt for denne diskuterbare sjangerdøden kan tenkes å være globaliseringen av produksjonsselskaper og et stadig mer internasjonalt marked for storfilmene. De mest innbringende filmene innen sjangeren, slik som ‘Pretty Woman’ (1990) og ‘What Women Want’ (2000) utspiller seg i den kontekst de ble produsert i; nemlig i USA. Noe av det tydeligste innen sjangeren er de normer for kjærlighet og kjønnsroller som muliggjør de perfekte kjærlighetshistoriene, krydret med alt fra slapstick-humor til parodier og mørk satire. For at plottet i det hele tatt skal fungere må det eksistere visse rammer for hvordan kjærligheten er ment å se ut, og en internalisert forståelse av hvilke fremgangsmåter som er riktige for å sikre seg drømmepartneren– og i denne sjangerens hensyn, feil fremgangsmåter.

Kjærlighet er et tema, uansett hvor kronglete og udefinerbart, som eksisterer i alle samfunn og i alle kulturer. Kjærlighet er universalt. Derimot er ikke reglene for kjærlighet like over alt. En mulig antagelse for nedgangen i storproduksjonen av romantiske komedier kan dermed være at fremstillingen av kjærlighet tuftet på strengt tatt amerikanske antagelser om veien til lykken og ekteskapet, eller ekteskapet over hodet, ikke viser seg å resonnere like sterkt i de nye hjørnene av verden global film ser ut til å nå. Ja, her i Norge og vestlige Europa har romantiske komedier fungert. Her finnes det en forståelse og et begrep om hvordan amerikanere ‘dater’ og utfyller kjærlighetslivet basert på tidligere og samtidige medierte fremstillinger. Men dette oversettes ikke nødvendigvis like godt over alt. 

Ny teknologi, feil format

En annen årsak til at vi kanskje ikke lenger ser de store romantiske komediene på kino kan være teknologiske forhold. Som nevnt, sammenfalt storhetstiden for romantiske komedier med VHS- og DVD-kjøp. Fikk en ikke med seg filmen på kino, kunne en leie eller kjøpe med seg filmen hjem. Mange av oss gjorde kanskje begge deler i flere tilfeller. Plutselig dukket strømmetjenestene opp, og gjennom giganter som Netflix og HBO fikk publikum enkel tilgang til filmer som tidligere hadde vært en regelrett fysisk aktivitet og et tidvis leit dykk i lommeboka.

Filmene ble såpass billige og tilgjengelige at plassen for nye romantiske komedier på kino, som av og til virket ukentlige, ikke samsvarte med publikums behov og ønsker. Slik sett kan den teknologiske utviklingen av tilbudet av film ha endret kravet til format og innhold på de plattformer en møter film. Sjeldent skjer det at en opplever å se en romantisk komedie og føle seg snytt for innhold eller mening. For sjangeren var og er lite mindre enn det den i utgangspunktet gir seg ut for; publikum ler seg gjennom en rotete historie som til slutt ender lykkelig i alle sine dager. Vi verken forventer eller håper på noe mer enn nettopp det vi får servert. Kanskje vil det være rimelig å anta at sjangeren ikke lenger egner seg i storformat, men heller passer bedre i et serieformat som kan kikkes på en onsdag kveld etter jobb. 

Normer for kjønn og kjærlighet

Det vil være regelrett feil å diskutere romantiske komedier uten å nevne #metoo, og de konsekvenser og følger denne bølgen førte med seg i den vestlige filmverdenen. Om det har seg slik at grunnlaget for sjangeren i stor grad baserer seg på de normer for kjærlighet og kjønnsroller som ble fremstilt og levd i den perioden hvor sjangeren så sin storhetstid, kan mange av fremstillingene av særlig kvinner forstås som spesielt problematiske.

Den objektiveringen og seksualiseringen av kvinnelige karakterer som en såpass lettbeint sjanger ofte fører med seg er kanskje ikke lenger noe storprodusentene ønsker å sette i gang, ei heller noe kvinnelige skuespillere anser som prestisjefylt å være en del av. Selvfølgelig hadde vi filmer med den lure og utspekulerte kvinnelige hovedrollen som med list kapret seg drømmemannen eller spente bein på mulige motstandere; men i dagens klima i og rundt filmindustrien blir denne fremgangen nærmest åpenbart for enkel for å overskygge slow motion-scener i helfigur med tettsittende bekledning. 

Opphavsrett: Warner Bros. / IMDB

Den kompliserte kjærligheten

Ja, det er et spørsmål og diskuterbart om sjangeren romantiske komedier er ‘død’ basert på problemer med oversettelse av kultur, ny teknologi eller problematiske fremstillinger av kjønn og normer. Det skal derimot sies at eksempelvis filmen ‘Crazy Rich Asians’ fra 2018 gjorde det enormt bra både på inntektssiden og på diverse prismottagelser. Mulig er denne filmen en del av svaret på hvor de romantiske komediene ble av.

Antageligvis er fortsatt behovet for å le av oss selv og vår sårbarhet tilstede, men vi ser også ut til å trenge en mer allsidig, kompleks og balansert fremstilling enn tidligere. La oss håpe produksjonsgigantene finner nye tilnærminger til et av livets rareste, flaueste og morsomste tema.