Populærkultur og porno vs. skolebenken

Artikkel – Emma Magdalena N. Glimstad

I dag er internett en viktig læringsarena for temaer som kjærlighet og seksualitet. Problemet er at sidene som benyttes ikke nødvendigvis føler et samfunnsansvar ved å ivareta folks generelle psykiske og seksuelle helse. Derfor er det desto viktigere at skolen holder tritt med utviklingen som skjer på internett.

Foto: Taras Chernus / Unsplash

Alle som har sett nyere filmer og tv-serier vet at kjærlighet kan ta form på mange flere måter enn mellom en mann og en kvinne, og alle som har sett på porno vet at sex er mye mer enn penis i vagina. I mitt tilfelle lærte jeg mer om underliv og sex av en medelev jeg har mistanke om at var avhengig av porno, enn det jeg lærte av læreren min, som syntes det var kleint å snakke om kjærlighet og seksualitet foran masse 14-åringer.

Kjærlighet, identitet og seksualitet på internett

Det er verdt å nevne at det ikke bare har gått nedover med oss: Det som før var skambelagte temaer innenfor kjærlighet og seksualitet blir mindre og mindre tabu. Det har blitt større aksept overfor ulike former for kjærlighet – homofili, og til en viss grad polygami, er ikke like marginalisert som før. 

Filmer og TV-serier som i mer eller mindre stor grad handler om homofili og andre typer seksualitet og kjærlighet blir flere, og blir mottatt med stor applaus: Både Call Me by Your Name og Moonlight vant begge Oscarer i 2017, der den sistnevnte filmen var den første vinneren i historien til å ha en homofil hovedperson. Ikke minst har også Sex Education mottatt mye oppmerksomhet rundt mangfoldet av identiteter, seksualitet og typer kjærlighet som blir representert i serien. Dette er en utvikling av åpenhet man har all grunn til å heie fram. 

Men åpenhet i dagens samfunn blir også trukket i en mer uheldig retning.

Det er ikke alle som tar på seg det samme ansvaret som filmene og seriene jeg har nevnt over. Å se på porno blir stadig mindre tabu, og blir ofte brukt som en målestokk for hvordan man skal ha sex, særlig for de yngste seerne. Selv om porno kan være bra på mange måter, er det fortsatt deler av det som produseres som kan ha negative konsekvenser på vår oppfatning av hvordan særlig sex, men også kjærlighet og identitet, skal se ut.

Den økte åpenheten og toleransen rundt disse temaene er gjerne en kombinasjon av alle inntrykkene vi får gjennom populærkulturen, både på godt og vondt. 

Men er det virkelig bare gjennom TV-titting og porno vi skal lære om disse tingene?

Tidligere har det vært religion som har satt standarden for hva kjærlighet og seksualitet skal være og hvordan den skal se ut. Man kan til en viss grad se disse oppfatningene henge igjen hos det som bør være primærkilden til å lære om temaet: Skolen.

Seksualundervisningen har gang på gang fått tyn for å være for tynn og uvesentlig. I kompetansemålene for 10.-trinn per dags dato, står det kun at eleven skal kunne “drøfte spørsmål knyttet til seksuell og reproduktiv helse.” Generelt er kravene for hva man skal lære i seksualundervisningen i 2020 ikke særlig overbevisende. Her er flertallet av lærere også enige, noe som er med på å understreke behovet for bedre undervisning når det kommer til kjærlighet, identitet og seksualitet. 

Regjeringen har riktignok lagt fram en strategi for å styrke folks seksuelle helse, men den er likevel forbeholdt “helse- og omsorgstjenesten, i bruker- og interesseorganisasjoner og i politikk og forvaltning”, ikke skolen, som bør være en av de viktigste arenaene for å bli opplyst om dette. 

Og fordi internett er internett, og mer eller mindre umulig å regulere fra statens side, skulle det derfor bare mangle at læreplanen holdt følge med hvordan kulturen utvikler seg.