Sharenting: Blir fremtidige voksne fratatt muligheten til å skape sin egen digitale identitet?
Artikkel - Hanna Nicholas
I følge Unicef Norge deler tre av fire foreldre bilder og videoer av sine barn på sosiale medier. Majoriteten deler mellom et og ti bilder månedlig, og 10% deler minst en gang i uka. Unicef skriver at dersom denne trenden fortsetter, vil et barn i snitt ha 1.165 bilder av seg selv på sosiale medier innen fylte 12 år.
Foto: Unicef Norge/ANTI
Nylig så jeg et videosnutt på Instagram av en liten gutt som tok små dopauser mens han tuslet bortover veien. Jeg gjetter meg til at barnet er rundt 2 år. Videoen er lagt ut av en britisk skuespiller, og profilen hennes er åpen for allmennheten. Mens hun ofte deler ikke-familierelatert innhold, eksempelvis fra den røde løper, eller da hun mottok en OBE av dronning Elizabeth, er bilder og videoer av sønnen likevel gjennomgående. Det er forståelig nok, han er en utrolig søt liten unge.
Sharenting
De siste årene har begrepet ‘sharenting’ fått fotfeste. Det er ulike tolkninger av ordet, men Unicef definerer det som et fenomen der voksne ubetenksomt deler bilder, videoer og informasjon om barn på nettet. Innholdet trenger absolutt ikke ha fæle hensikter, som oftest er det tilsynelatende uskyldig, og lykkelig innhold – et feriebilde, et skolebilde, en video av at barnet har mistet sin første tann. Det er gjerne øyeblikk man vil bevare, og det har aldri vært enklere for oss å dele disse øyeblikkene med nære og fjerne.
Identitetstyveri
Den britiske skuespilleren nevnt over har åpen profil, men mange av oss som er mindre celebre poster gjerne innhold på lukkede profiler. Ved å bruke strengere personverninnstillinger tenker man gjerne at det forhindrer at innhold kommer på avveie. Likevel spår Unicef at dersom trenden for å dele informasjon om barn på nett fortsetter, at det kan bli den største årsaken til identitetstyveri innen 2030. Men det er ikke bare kriminelle handlinger vi bør vokte oss for når vi deler informasjon om barn. Vi må også tenke på konsekvensene ved å ha en digital identitet uten å ha bestemt det selv. Hva skjer når barnet blir tenåring, og ønsker å skape sin egen digitale profil? Vil det ikke være kjipt å oppdage at man allerede har et nærvær på nett? Vil det ikke føles fremmed å ha en parallell identitet som man har liten kontroll over
Enorme mengder data om barn
I boken Sharenthood[i] skriver Leah Plunkett om at barn og ungdom bør ha rom for å leke, for å gjøre feil, uten at det dokumenteres på nettet. Plunkett utvider begrepet ‘sharenting’ til å omfavne deling av persondata i andre digitale kanaler enn bare sosiale medier, blant annet ved bruk av helseapper og utdanning. Hun skriver at teknologiselskap sitter på enorme mengder data om barn, og at vi rett og slett vet for lite om hvilke data techgigantene de samler inn, og hva de bruker det til. Setter vi oss godt nok inn i personvernerklæringen, og andre vilkår før vi takker ja til tjenesten? Plunkett skriver at selskapene kan aggregere informasjon om barnet -selv med privatprofil, og at denne informasjonen kan senere brukes på manipulerende måter, som for eksempel med svært personifisert markedsføring, og innhold.
En permanent barndomstilværelse?
Foto: Aaron Burden / Unsplash
En foreviget barndom
Et annet argument for å dele innhold med omhu kommer frem i Kate Eichhorns bok The End of Forgetting.[ii] Eichhorn skriver om det å bli låst i en permanent barndomstilværelse fordi opplastede bilder og videoer fra barndommen alltid vil være tilgjengelige. Før i tiden kunne man rive i stykker bilder man ikke likte, og være relativt trygg på at sannsynligheten for at noen ville fremkalle negativene på nytt var liten. Da minner ofte endres, eller glemmes over tid, har mange av barndomsflausene til tidligere generasjoner forsvunnet. Med økt dokumentasjon på nett, fratas mange barn nå denne muligheten. Det er ikke sikkert at en video som oppleves som søt, morsom eller rar for voksne, vekker de samme følelsene for den som er avbildet, og mer problematisk blir det for personen da de blir ute av stand til å distansere seg fra fortiden fordi internett aldri glemmer. At sønnen til den britiske skuespilleren, kanskje ikke ønsker at videoer av hans toalettbesøk er tilgjengelige for fremtidige bekjente, skoler og arbeidsgivere når han blir eldre, er kanskje ikke så rart. Bør det ikke derfor være en selvfølgelighet at retten til å skape sitt eget digitale fotavtrykk og verne om sitt eget privatliv overveier de voksnes behov for å dele?
Litteraturliste