“Fresa y Chocolate” - en avgjørende suksess
Artikkel - Steffen Tomt
Året er 1994 og landet er Cuba - midt i et av landets mest turbulente perioder oppstod også en av de viktigste filmatiske verkene i Cubansk historie: kjærlighetshistorien om David og Diego. En film som skulle få definerende makt på livet til homofile og lesbiske og bane vei for nye holdninger i det cubanske samfunnet.
De aller fleste vil kanskje forbinde 1990-årene i Cuba med flytkningskatastrofen og emigrasjonen som fulgte Fidel Castros uttalelse om at alle som ønsket å forlate landet ville bli tillatt dette, uten problemer. Det som skulle bli døpt “The Cuban Excodus” viste seg nemlig å bli den største emigrasjonen av cubanere fra landet siden 1980-tallets “Mariel Boatlift” - minst 35 000 mennesker forlot den cubanske øya som var herjet av protester og opprør mot Fidel Castros regime i midten av 1990-årene.
Men det var ikke bare emigrasjonen fra den karibiske øyen som preget disse årene. På filmscenen skulle en nyinnspilt og kontroversiell film skape bølger slik Cuba aldri hadde opplevd tidligere. Den cubanske regissøren Tomás Gutiérrez Alea hadde sammen med sin med-regissør Juan Carlos Tabió premiere på deres nyeste film “Fresa y Chocolate” (Strawberry and Chocolate) i 1994. Filmen ble basert på historien om “The Wolf, The Forest and The New Man” skrevet av den anerkjente manusforfatteren Senel Paz i 1990, som også skrev manuset til selve filmen.
“Fresa y Chocolate” tar for seg historien om to motsetninger i både ideologi, legning, og personlighet. På den ene siden er David, en macho, heterofil ung man med store drømmer og håp om den Cubanske Revolusjonen og en sterk tro på kommunismen. På den andre siden er Diego, den karismatiske åpne homofile unge mannen som elsker sin egen åpenhet. Historien er satt til 1979, rett før den store “Mariel Boatlift” emigrasjonen fra Cuba til USA i 1980, hvor flere tusen mennesker forlot øya. David er på denne tiden en ung student, som nylig har mistet sitt livs kjærlighet i Vivian, som forlot han for en eldre og rikere mann. Diego er en rak motsetning til den kommunistiske unge mannen, og lever som homofil kunstner med stor misnøye mot Castro-regimets behandling av LGBT samfunnet.
De to møtes ved en iskremstand hvor David bestemmer seg for å dele bord med den karismatiske Diego - og vips så er historien igang, og kjærlighetsforholdet utfolder seg i takt med rytmen og tempoet til cubansk salsa. Men det er ikke bare den herlige kjærlighetshistorien og de morsomme øyeblikkene som gjør denne filmen til en historisk del av de cubanske kulturarven, men heller fremstillingen av en åpen homofil ung man, i et kynisk og heteronormativt samfunn. Med sterke og raske kutt mot Castro-regimet, og en klar politisk undertone, viser filmen seg som en avgjørende og sterk stemme for det homofile samfunnet på den karibiske øyen. Filmen var tross alt den første cubanske filmen som viste en åpen homofil mann som en av hovedprotagonistene, og bølgene som kom rammet det cubanske samfunnet sterkt.
Filmen skapte ikke bare stor økonomisk suksess for de anerkjente latin-amerikanske regissørene Tomás Gutiérrez Alea og Juan Carlos Tabío, hvor filmen brakte inn hele 2 080 805 $ , men den åpnet også opp for en større aksept av homofili og kjærlighet blant den unge cubanske garden og samfunnet som en helhet. Homofili og kjærlighet ble et samtaleemne, og fikk rom i den offentlige debatten.
Regissørene av filmen hadde aldri planlagt å samarbeide om filmen, men da Tomás Guitérrez Alea ble syk under innspillingen ba han sin gode venn Juan Carlos Tabío om bidra med filmingen og regien. Filmen er et resultat av økonomiske støtte og satsning fra internasjonale parter, hvor både spanske, meksikanske og cubanske filminstitutter og sentre for kunst står på listen over støttespillere og produsenter. Selv i ettertiden mottar filmen internasjonal oppmerksomhet og var en aktiv del av “Cine Cuba festival - 50 years of Cuban cinema from 1959 to the present” i London, 2009. Som Peter Bradshaw, filmkritiker for The Gaurdian, merket seg i sammenheng med filmfestivalen:
“This is the kind of material that modern films from Britain and the US would never dream of giving us, unless heavily freighted with irony.” - Peter Bradshaw, The Guardian, 2009
Mesterverket til Tomás Guitérrez Alea og Juan Carlos Tabío ble en avgjørende suksess for den cubanske kulturen og samfunnet, selv som et resultat av et internasjonal samarbeid mellom flere spansk-talende og latin-amerikanske land.
Selve tittelen på filmen er et stikk til åpningsscenen, hvor David, den heterofile og kommunistiske protagonisten velger jordbær iskrem ovenfor sjokolade iskrem som hans medskuespiller, Diego, den karismatiske homofile protagonisten velger. Homofili og kjærlighet fikk en plass i samfunnet, LGTB samfunnet vokste stort, og debatten om mennesker, kjærlighet og aksept fikk fokuset til både det cubanske og internasjonale samfunnet.
Den cubanske kjærligheten blomstret mens iskremen smeltet over hele den karibiske øya.