Et snøskred truer i bakgrunnen. Følelsen av en nært forestående katastrofe får oss til å frosne i frykt og likegyldighet.

Snøskredene

Med våre mobiler i omtrent konstant umiddelbar nærhet bærer vi snøskredet i våre hender, vi har det i lomma og vi legger oss og våkner til lyden av snøen som forflytter seg. Verdenskrig, globale konflikter og klimaendringer er bare noen av snøskredene som alltid lever i bakgrunnen av våre liv, og som mediene forsterker frykten for.

Før forholdt mennesker seg hovedsakelig til sin nære omkrets; problemer og konflikter utenfor denne kunne like gjerne ikke ha eksistert. I dag forholder vi oss til hele verden, og vi gjør det konstant. Antallet døde i Gaza på enhver gitt dag, sultkatastrofe i Sudan, krig i Ukraina osv. Disse hendelsene eksisterer på en helt annen måte i vår bevissthet enn de ville gjort uten sosiale medier. De blir frosne øyeblikk som setter seg fast i sinnet, og vi kjenner snøens tyngde i våre egne liv. Sosiale medier og mobiltelefoner gjør det umulig å unnslippe denne kulden.

Å frosne

Unge i dag har vokst opp med at den kalde krigen er over. Samtidig blir vi matet med informasjon og bilder som motstrider denne tanken. Regjeringen bruker mediene for å forberede oss på krig i verden, og spekulasjonene og ikke minst konspirasjonene florerer. For oss i dag kan det virke som at den kalde krigen aldri helt smeltet, men at den har ligget der som et usynlig lag av permafrost.

Eskalering mellom øst og vest, proxy-krig og den ulmende trusselen om atomvåpen er ting både den eldre generasjonen og den yngre generasjonen vil kjenne igjen. I dag får vi et varsel på mobilen om det foregår en trusselsituasjon. I motsetning til tidligere tiders frykt for en plutselig atomvinter, har trusselen blitt mer fragmentert, og gjennom teknologien, mer konstant. Vi kan vitne katastrofale hendelser i sanntid gjennom skjermene våre; bombene som faller, de sivile som blir drept og de enorme ødeleggelsene. En slik direkte tilgang fryser oss fast i en tilstand av konstant alarmberedskap.

Å tine

Samtidig som vi lever i kulden av alle disse hendelsene, lever vi også midt i en ren fysisk smelting av snøen. Snøskredet smelter ikke bare fysisk; dets ras er et symbol på vår egen kollaps. Varmen fra global oppvarming kommer stadig nærmere.

Unge i dag har vokst opp med skremmende spådommer om vår egen fremtid. Det kommer jevnlig rapporter med stadig verre prognoser, vi har mindre og mindre tid igjen. Samtidig ignorerer eller forverrer verdensledere og store selskaper problemene. Nyheter om flom, storbranner og andre naturkatastrofer er en del av en kontinuerlig syklus i mediebildet.

Når snøen smelter, blir den en del av en større masse. Den blir mindre synlig, mindre konkret, men like destruktiv. Vi mister evnen til å reagere; smeltingen har blitt en del av normalen. Vi vet at skredet kommer, men vi vet ikke når eller hvor ødeleggende det vil være. De konstante påminnelsene gjør at flere ofte går fra frykt til apati; følelsen av at det ikke finnes noe som kan holde skredet tilbake.

Skredets varsel

Vi lever i et midtpunkt mellom å fryse og å tine. Snøskredet, enten det kommer i form av global konflikt eller som konsekvens av global oppvarming, er ikke uunngåelig. Det er fellesskapets valg om vi vil la oss begrave eller finne en vei ut. De konstante påminnelsene om katastrofer kan gjøre oss motløse, men de minner oss også på at handling haster.

Å frosne og å tine - med mobilen i handen