Oscarne og tilnærming til smak

Kommentar - Lars Olav T. Mørk

Opphavsrett: Tom “analogicus” / Foto: Pixabay

27. mars er det endelig årets utdeling av de amerikanske Academy Awards, eller Oscarene. Hvert år er dette en spennende begivenhet å følge med på, der vi får se hvilke filmskapere og -talent juryen har valgt å belønne med den største prisen i bransjen.

Selv om Oscarne er bransjens største prisutdeling, er de kanskje ikke like gjeve som de var i tiden, og går stadig på en tynn line av troverdighet. Nærmest årlige beskyldninger om bias, hvitvasking, kommersialisme og mer er tydeligvis uunngåelig for denne prisutdelingen. Det gjør det forståelig at man ikke nødvendigvis respekterer komiteens avgjørelser i like stor grad som før. Kanskje derfor føler flere for å dele sine egne tanker og meninger rundt emnet, og hva de mener om vinnerne, de nominerte og hva som ikke ble nominert i det hele tatt. Det er ofte utfordrende å manøvrere disse samtalene, for det vil alltid være vanskelig å dømme det «objektivt beste» kunstverket når vi alle er påvirket av vår egen smak. Hvordan er det smak påvirker dømmekraften vår?

Film er kanskje ett av de mest tilgjengelige og fordøyelige kulturproduktene i vår tid. Med så mange som oppsøker og konsumerer mediet er det naturlig at mange har sine meninger og idéer om hva en «god» film er. De som kostet mest å lage, de med mest realistisk effekter, de med best skuespill, eller de med mest utviklet bakgrunnshistorie og univers, også videre. Det virker som det er mye fokus på innhold i vårt konsum av film, og lite på form. Ettersom fokuset vårt også ligger på det aspektet ved medieproduktet som oppleves mest subjektivt, blir det naturlig også alltid utsatt for påvirkning av vår egen smak. Da blir det fort vanskelig å skille «god film» fra «film jeg liker». Det er en selvfølge at de fleste som ser film aldri skal trenge å studere film for å verdsette det, men det er dessverre mange tilfeller av kinoseere med meninger om sine og våre favorittfilmer som kan være i overkant påståelige i forhold til kunnskapen deres.

Jeg vil aldri fordømme eller henge noen ut for å like noe. Det er god ting at folk liker ting, er lidenskapelige og positive om dem, og blir lykkelige av noe som en film. Men det burde være med måte. Man burde ikke trenge å forsvare eller rettferdiggjøre at man liker en film, og i hvert fall ikke angripe andre som ikke liker det samme. Man burde kunne innrømme for seg selv og andre at man bare liker denne tingen, til tross for at den kanskje er av lavere kvalitet – og at det er greit. Å se mine kjære barndomssuperhelter som Thor, Dr. Strange og Spider-Man på det store lerretet er en drøm i oppfyllelse, men jeg vil også innrømme at det hadde aldri falt meg inn å hevde filmene deres er like «gode» som Vertigo, Apokalypse Nå!, Taxi Driver og, et nyere eksempel, The Father. Men jeg liker dem alle.

Olivia Colman og Anthony Hopkins i 2021 Oscar-vinnende The Father (2020).
Opphavsrett: F Comme Film / Foto: IMDB

Kanskje er det bare i mine sosiale sirkler at dette er tilfelle, men jeg opplever musikk har tilegnet seg dette tankesettet blant folk flest. At det finnes musikk som er «bedre» enn annen, men at det går like fint om favoritten din er David Bowie eller Chainsmokers, Ariana Grande eller Vanilla Ice.

Så jeg håper også filmseere kan ta til seg dette tankesettet, og om det ikke gjelder for musikklyttere heller, at det der også kan bli en ting. At det er greit å like ting selv om andre ting kanskje er «bedre», og at vi ikke trenger ta våre egne meninger så voldsomt seriøst. Også kan vi forhåpentligvis ta det litt mer med ro når Don’t Look Up stjæler prisen for beste originalmanus fra fire bedre kandidater under verdens største filmprisutdeling om to ukers tid.