Feature – Vilde B. Dalstø

I denne stillestående og kalde tiden er det ikke alltid lett å finne helgens kulturelle aktivitet, med både museer, arrangementer og konserter avlyst. Men et sted er fortsatt åpent, og som ofte forblir i glemmeboken – nemlig kinoen.

En av de rolige og meditative kjørescenene i *Drive My Car*. Opphavsrett: Bitters End / Midwest Film Journal

Lørdag ettermiddag den 22. januar trasket jeg av gårde til en av Oslos litt mer bortgjemte skatter, et sted jeg burde besøke mye oftere. Vega scene skriver på sin nettside at de har som mål å løfte frem kvalitetsfilmen og nyskrevet, researchbasert teater og debatt. Med andre ord – dette er et sted som setter filmer i kontekst gjennom debatter, foredrag, måltider, konserter og utstillinger, samt mye mer. Deres ønske er å få frem den kommersielle filmen, og denne gråe ettermiddagen var det duket opp for førpremiere av Drive My Car.

Den gode atmosfæren traff meg i det jeg gikk inn døren. Etter jeg hadde fått tak i billetten min og fått bestilt meg et glass vin, begynte det å nærme seg start. Alle kjente og ukjente gikk i en samlet flokk opp til øverste etasje på Vega scene, og inn i den lune og dempede salen. Satt godt til rette kunne jeg høre alle de forventningsfulle samtalene rundt – dette er en av de første gangene denne filmen ble vist i Norge.

For å være helt ærlig kan jeg ikke si noe annet enn at jeg valgte akkurat denne filmen fordi jeg fikk den anbefalt av en annen skribent her i PRESSET. Men jeg hadde også hørt den hadde vunnet prisen for beste filmmanus i Cannes, samt Golden Globe for beste fremmedspråklige film. Dette er bare for å nevne noen av prisene den har blitt nominert til og vunnet. Likevel var ikke mine forventninger skyhøye da lysene i salen dimmet, og den tre timer lange japanske filmen begynte. Men det var kanskje derfor den traff meg såpass mye.

På vei opp til sal 1. Foto: Fanny Overgaard.

Drive My Car er regissert av Ryûsuke Hamaguchi, og historien er basert på en novelle av Murakami Haruki fra novellesamling “Men Without Women”. Filmen handler om regissør og skuespiller Yusuke Kafuku som er i dyp sorg, og rømmer fra alle sine problemer med å kjøre lange bilturer i sin elskede, knallrøde Saab 900. En dag tar han et oppdrag i Hiroshima, der en uventet relasjon med en egentlig uønsket sjåfør oppstår. Bilen som tidligere var et symbol på eskapisme, blir her et sted han er nødt til å konfrontere sine indre demoner.

Reklameplakaten for *Drive My Car*. Foto: Fanny Overgaard.

Uten overdrivelse kan jeg med hånden på hjertet si at denne filmen opptil flere ganger tok pusten vekk fra meg. Drive My Car har en særegen fortellermåte – den formidler budskapet på en så rolig og meditativ måte, at når den til slutt slår deg, lander den som et mektig slag. Filmen er et puslespill som blir mer og mer fullstendig desto lengre inn man kommer, med et preg av tålmodighet og ynde over det hele. Det er først førti minutter inn i filmen at tittelsekvensen ruller inn på skjermen – et svært uvanlig valg. Det er likevel da seeren skjønner at det er nå historien til Kafuku virkelig starter, og mens teksten glir over skjermen ser man hovedkarakteren kjøre i sin dyrebare røde Saab til Hiroshima.

Opptil flere ganger klarte ikke publikum å la være og hviske til sidemannen. Dette er en film med så mye undertekst, at det er umulig å holde tankene sine for seg selv. Ikke bare er det vakker kinematografi, men manuset skinner i seg selv, og er rett og slett enestående. Dialogen og monologene prydes av historier og metaforer – både skildrende historier fra karakterene, men også med replikker og oppsetninger av teaterstykker. Mine år på dramalinjen på videregående og alle timene jeg har brukt til å lese gamle teaterstykker føltes endelig nyttige. Det første stykket som er relevant i historien er Samuel Beckets Mens vi venter på Godot, som regnes som et gjennombrudd for absurdismen i teateret. Det andre stykket som står sentralt er det stykke Kafuku får som oppgave i å regissere i Hiroshima, nemlig Onkel Vanja av Anton Tsjekhov.

Et nydelig stillbilde fra filmens første scene. Opphavsrett: Bitters End / Tumgir

En av øvingene i teaterstykket *Onkel Vanja*. Opphavsrett: Bitters End / TheLilyPad

Begge teaterstykkene er kjent for deres eksistensielle tematikk. I Mens vi venter på Godot blir tilskueren eksponert for en totalt annerledes dramaturgi enn den tradisjonelle. Det er ingen konflikt eller klimatisk handlingskurve, tid og sted er uvisst, og handlingene er absurde og ulogiske. Det er en eksistensiell tomhet og en meningsløs tilværelse som står tematisk sentralt. Onkel Vanja har en mer klassisk dramaturgi med flere ulike karakterer, en ordentlig handling og en flytende dialog. Til tross for denne forskjellen benytter stykket seg av temaer som kan knyttes mot temaene i Mens vi venter på Godot, blant annet knuste håp og bortkastede liv. Drive My Car har på formidabelt vis klart å skrive inn teaterstykkene som en naturlig del av historien, samtidig som de fungerer som en metafor – både symbolsk og bokstavelig.

Kafuku sin tid i den røde bilen blir ofte brukt til å pugge manus. Tilskueren får høre kona hans lese inn replikker fra Onkel Vanja, før det blir et stille mellomrom sånn at Kafuku rekker å si sin replikk høyt. I starten av filmen er ikke dette noe annet enn en vanlig scene, men det blir tydeligere etterhvert i handlingen at replikkene som uttales også er reelle for filmens handlingen. I flere anledninger viser også Kafuku hvilken betydning Tsjekhovs ord har på han, og selve stykket blir et symbol på hans indre utvikling. Tematikken i filmen er lik som i teaterstykkene; den viser både eksistensiell tomhet, meningsløshet, knuste drømmer og bortkastede liv.

“So in the end maybe that’s the challenge: to look inside your own heart as perceptively and seriously as you can, and to make peace with what you find there. If we hope to truly see another person, we have to start by looking within ourselves”

— Haruki Murakami, "Men without women"

Kafuku og sjåføren hans Misaki. Opphavsrett: Bitters End / The Film Stage

Selv om det er manuset som er stjernen i dette kunststykket, er blant annet lyd et svært effektivt virkemiddel i filmen. Dette tidspunktet kom helt uforberedt på meg, og jeg kunne føle det på stemningen i salen at det gjaldt for alle andre også. Frysningene ålte seg nedover huden min, og jeg holdt pusten. Kafuku og sjåføren hans Misaki sitter i bilen, og ankommer et øde, snøkledd landskap etter at Kafuku blir nødt til å ta en viktig avgjørelse. De kjører inn, og lyden dempes så fort at tilskuerne blir sittende i et vakuum av stillhet. Jeg får et ubeskrivelig sug i magen, og blir rørt uten å akkurat vite hvorfor. Men dette øyeblikket, og scenen som følger etter, er så sterkt at jeg ikke har ord.

Emosjonelt berørte går publikum sakte ut av salen, og en lavmælt mumling begynner. Mørket har senket seg over Oslos gater, og turen hjem blir tankefull og analyserende. Drive My Car lanseres 4. februar over hele landet. Det er en film som kommer til å berøre deg, få deg til å tenke og undre over livet og dets små gleder. Samtidig er det å se den på Vega scene med alle andre filminteresserte en opplevelse i seg selv, og noe jeg kan anbefale på det varmeste.

Drive My Car – om tap og teater i det moderne Japan