Den kvinnelige hevneren på film – filmseminar på Vega Scene

Artikkel - Lars Olav T. Mørk

Noomi Rapace spiller Lisbeth Salander i Millennium-triologien basert på Stig Larssons bøker.
Opphavsrett: Yellow Bird / Foto: IMDb

Hevn – handlingen av straff til gjengjeld mot en som har gjort en selv urett. En god hevnhistorie er alltid tilfredsstillende å se på det store lerretet, og som publikum elsker vi å se vår kjære protagonist servere straff til fiendene sine som fortjent. Men hvorfor er det så tiltrekkende? Hvorfor er det ikke nok med bare heltens seier, men vi trenger også å se fienden straffes? Og hvordan er hevnen annerledes når den er en kvinnes?

Det var slike spørsmål seniorforeleser ved Universitetet i Kent, Margrethe Bruun Vaage, hadde tatt for seg for hennes foredrag «Film og moral – Om straff og hevn» på Vega Scene helgen 16.-17. oktober. Norsk Flimklubbforbund, i samarbeid med Z tidsskrift og Norsk filmkritikerlag, holdt sin årlige seminarhelg, i år med temaet «Film, virkelighet og fantasi», hvor dette og tre andre foredrag ble holdt i sammenheng med fire filmvisninger.

Publikum og moral

Vaage er en kognitiv filmteoretiker som forsker på tilskueres innlevelse, og ser dermed på hva film og tv-serier gjør for å inkludere og investere publikum i historiene som vises. Hun har tidligere forsket spesielt på seernes fantasi, følelser og moral i møte med fiksjonsfilm, og har nylig rettet fokuset sitt mot moral. Foredraget hennes om moral og hevn ble holdt i sammenheng med en visning av Tomas Alfredsons Låt den rätte komme inn (2008).

Mens et hevnmotiv kan være et av de viktigste bakteppene for en engasjerende helt, er det en egenskap oftere knyttet til anti-helten, som gjerne også er mer moralsk komplekse enn sin motpart. I sin tidligere forskning på anti-helten har Vaage funnet dypt umoralske karakterer som Walter White, Tony Soprano, Frank Underwood fra serier som Breaking Bad (2008-2013), Sopranos (1999-2007) og House of Cards (2013-2018) til tross for sine tvilsomme motiver ofte vinner publikums gunst. Vaage lot seg frustrere over hvordan denne rollen har i amerikansk TV vært mannsdominert, og ønsket å utforske videre denne tanken sin om «Kan ikke kvinner også være moralsk komplekse?»

Om den kvinnelige hevneren

Dette spørsmålet ble utgangspunktet for et prosjekt om kvinnelige hevnere, som er boka Vaage jobber på nå. Her trekker Vaage frem filmer som Foxy Brown (1974), Kill Bill (2003, 2004) og Thelma and Louise (1991) som eksempler på hvordan et hevnmotiv ble som en nødvendighet for å tillate disse kvinnelige karakterene til å være voldelige og umoralske anti-helter. I nyere filmer som Revenge (2017), The Nightingale (2018) og Promising Young Woman (2020) har kvinnelige filmskapere tatt for seg voldtekt som en utløsende misgjerning for den kvinnelige karakterens hevn, en situasjon som er vanskelig å komme på eksempler av i filmer med mannlige hevnere. Det er nærmest en høyere terskel for at publikum vil akseptere voldelige kvinner. I Kill Bill blir hovedkarakteren, kjent bare som «The Bride», utsatt ekstrem vold og mister sitt ufødte barn for å validere hennes voldelige hevntokt, og nivået av volden hun utøver mot sine misgjerningsmennesker.

Vold er ofte hevnerens metode for å utøve hevnen sin. Det kan være ekstremt, og villere enn hva vi forventer eller kan forestille oss å noen gang se eller oppleve i virkeligheten. Allikevel er det i fiksjon mye lettere for oss å sympatisere med anti-heltene våre når de begår umenneskelige og moralsk forkastelige gjerninger enn hva en egentlig skulle forvente av oss.

I Millennium-filmtriologien er det karakteren Lisbeth Salander som er vår kvinnelig hevner. Lisbeth er svikta av systemet, og tar det i sine egne hender å straffe ikke bare mennene som har utnyttet henne selv, men også de som har utnyttet andre kvinner. Når hun da lar mennesker brenne levende har vi fortsatt toleranse for handlingene hennes og sympati for henne, fordi i fiksjon er det lett å føle med til tross for våre reelle prinsipper. Det er tilfredsstillende å se straff utføres, selv om handlingen ikke har angått oss selv – men vi har et altruistisk ønske om å se misgjerningsmenn straffes. Fiksjon tilbyr oss en løsrivelse fra vår plikt å evaluere rasjonelt, og kan heller la oss rive med av moralske intuisjoner og følelser.