Et innsyn i markedsliberalismens skrekkvelde
Artikkel - Sindre Brennhagen
I Ken Loachs film ser man hvordan en destruktiv arbeidspolitikk uunngåelig medfører en instrumentalisering av det personlige — en tingliggjøring av forhold som ikke burde være underkastet en økonomisk logikk.
Opphavsrett: Sixteen Films & BBC Films / Foto: IMDb
Ken Loachs «Sorry We Missed You» (2019) er kanskje ikke den mest spenningsfylte, adrenalinfrigjørende filmen du kommer til å se, men dens underliggende tematikk burde være pensum for enhver som ukritisk hyller arbeidslivsreformer hvis eneste konsekvens er hyperindividualisering av ansvar og avpolitisering av (skyldige) samfunnsstrukturer.
Med finanskrisen fra 2008 som et hjemsøkende bakteppe, stifter vi kjennskap til en ordinær, engelsk arbeiderklassefamilie bestående av to voksne og to barn. Fremtidsutsiktene var lyse for det unge foreldreparet Ricky Turner (Kris Hitchen) og Abbie Turner (Debbie Honeywood), frem til de mistet nærmest sagt alt – arbeid, hus og økonomisk stabilitet at large – i kjølvannet av finanskrisen.
Mens Abbie arbeider som hjemmesykepleier for eldre, har Ricky slitt betraktelig på arbeidsmarkedet; han mangler høyere utdannelse, og må derfor ta på seg flyktige småoppdrag innen manuelt arbeid (symptomatisk kalt «unskilled labour», som om fysisk arbeid ikke krever tekniske ferdigheter). Redningen virker dog nærstående: Som franchisedeltaker i et leveringsbudfirma loves han en selvstendig hverdag hvor han er sin egen sjef, riktignok under tilsyn av den usympatiske, stereotypiske machomannen Maloney (Ross Brewster). Hvem kan vel takke nei til et slikt tilbud?
For å få råd til å kjøpe budbilen han trenger til jobben, overbeviser Ricky sin kone om å selge familiebilen. Abbie ser seg da nødt til å bruke offentlig kollektivtransport for å kunne utføre sitt sedvanlige dagsverk, men Ricky bedyrer at det kun vil bli for en kort periode – han skal jo nemlig stige i gradene, tjene stadig mer, og etter hvert etablere sitt eget foretak. Det er tross alt det franchisevirksomhet innebærer. Eller?
Det tar ikke lang tid for vår pressede protagonist merker at den selvstendige hverdagen han ble solgt, ikke var så utopisk som først antatt. Alt han foretar seg blir kartlagt og registrert av en brikke han må bære med seg overalt; Rickys totale innsats blir redusert ned til tallene som opptrer på skjermen, hurtigheten på leveringene (effektivitetsraten), tilbakemeldingene kundene gir han. Ricky blir kvantifisert; han blir et enkelt tannhjul i firmaets veldige maskineri, et simpelt produksjonsledd som skiftes ut med en gang profittakkumulasjonen ikke er svarer til hans overordnedes forventninger. Slik blir Rickys verdi for firmaet ensbetydende med hans instrumentalitet.
Den dyrekjøpte friheten
Det som i første instans fremstod som en absolutt frihet er snarere en relativ ufrihet. Fraværet av faste rammer (arbeidstider, gitte oppgaver, forhåndsavtalte feriedager etc.) blir substituert med andre typer betingelser og begrensninger, men disse er derimot satt på arbeidsgivers premisser. Ricky overlates riktignok til seg selv, men det er minimumskvoter han må oppfylle for å holde på jobben.
Hans «frihet» består i å være løsrevet fra all organisatorisk bistand, men han står likevel i et ensidig avhengighetsforhold til franchisens kontrollregime. Han er helt og holdent ansvarlig for egen budbil og relaterte utgifter, hvorav eventuelle materielle skader, ulykker eller slitasje kun rammer hans arbeidsevne, går utover hans inntekt, og reparasjonskostnadene dekkes av hans lommebok.
I tillegg venter det klekkelig med fyndord og potensielle priser (gunstigere lønnsordninger) for den franchisedeltakeren som til stadighet kan gjøre enda litt mer, enda litt fortere, enda litt bedre enn de andre sjåførene. Slik dannes det en konkurransekultur, hvor de ansatte ikke betrakter hverandre som arbeidskolleger (eller venner), men snarere som selvstendige konkurrenter, selv om alle likevel er underlagt den ubarmhjertige Maloneys styrevelde. Det blir et kjølig arbeidsmiljø, en slags alles (leverings)krig mot alle.
Den individuelle friheten Ricky loves slår altså tilbake på ham selv. Å være en selvstendig aktør i denne franchisevirksomheten, «herre i eget hus», medfører samtidig at arbeidsgiver fraskriver seg alt ansvar for helse- og skadeforsikring, sykelønns- og pensjonsordninger, samt andre basale/essensielle rettigheter fagforeningsbevegelsen har tilkjempet seg opp gjennom historien. De «hindrene» som er borte fra franchisevirksomheten er arbeidstakerens sikkerhetsnett som sådan.
Ricky står fullstendig fristilt, men med denne gjennomgripende individuelle valgfriheten følger også et eneveldig individuelt ansvar (for eget arbeid, for eget liv); enhver handling blir suverent hans. Ethvert eventuelt feiltrinn blir dermed en individuell tilkortkommenhet, noe han må eie og ordne opp i, mens firmaet vasker sine hender rene for skyld. Samtlige mistak blir dermed tolket som en personlig udugelighet, at det var jeg (Ricky) – i første person entall – som ikke innfridde forventningene (krav som jo kom utenfra, som ble stilt til ham, som ble tredd nedover hans hode). Slik frikjennes de underliggende strukturene, mekanismene som vitterlig tilrettelegger for en slik praksis. De fraskrives enhver byrde, det overordnete ansvaret for sine ansatte, samtidig som de innhenter profitten, fruktene av arbeidet – overskuddsverdien (surplus value).
NPM-reformenes konsekvenser
På en mesterlig måte viser Ken Loach konsekvensene av arbeidslivsreformer som oftest samles under paraplybetegnelsen New Public Management (NPM). Det paradoksale ved den individuelle valgfriheten som det moderne arbeidsliv fremelsker, er at den avkrever omstilling, foranderlighet, tilpasning og salgbarhet. I fravær av predeterminerte ordenssammenhenger, er individet overlatt fullstendig til seg selv, uten instanser, interesseorganisasjoner (og sikkerhetsnett) vedkommende kan lene seg på.
Valgfriheten arter seg som en valgtvang, hvor det er opp til hver enkelt å kontinuerlig treffe den beste beslutning, hvorpå ethvert feilvalg arter seg som et umiskjennelig individuelt tap. På denne måten må arbeidstaker bedrive rovdrift på seg selv (fysisk og psykisk) ved å hele tiden skulle fremstå som en attraktiv profil, reklamere for seg selv ved enhver ledig anledning, hele tiden optimalisere og effektivisere alle mulige kvaliteter og funksjoner vedkommende har. På lik linje med en hvilken som helst maskin, vurderes arbeidstaker utfra samme sett kriterier: effektivitet, omkostning, avkastning, konkurransedyktighet.
Portrettøren av Ricky-karakteren, Kris Hitchen, legemliggjør individets kamp mot et ansiktsløst system på en tidvis emosjonelt underspilt, men dog så bevegende måte. Han har internalisert ordtaket «enhver er sin egen lykkes smed», og takler det negative ved hans strukturelle (utenfrakommende) rammebetingelser som individuelle problemer, «utfordringer» sågar. Med den tyske sosiologen Ulrich Beck: Systemiske motsigelser forvandles til, og søkes taklet som, biografisk-individuelle problemer.[i]
Fysisk utmattelse, emosjonell forskyvning
Men hva annet kan han gjøre? For å sikre tak over hodet og mat på bordet ser han seg nødt til å presse ut alt av krefter, både fysiske og mentale (muskelstyrke og konsentrasjon). Han blir utkjørt og utbrent. Men han opplever ikke «krisen som skjellsettende i den innførte eksistensielle forstand»: det som har skjedd, berører ikke ham innerst inne, forandrer ikke hans selvforståelse eller tolkning av de eksterne omstendigheter. Det virker heller som om det indre og subjektive forblir intakt og uberørt av de fysiske skadene han pådrag seg.[ii] Krisen berører bare noe utvendig, kroppsdeler som kan repareres med en enkel «quick-fix» (smertestillende medikamenter), mens den indre utmattelsen forblir uadressert.
Kontrollregimet familiefaren Ricky er underkastet på arbeidsplassen, overtar hele hans tilværelse. Kravet om maksimering, effektivisering og kvantifisering (målbarhet) gjør seg gradvis gjeldende også utenfor arbeidet, i privatlivet, slik at han etterhvert ser seg nødt til å nedprioritere familien både tidsmessig og emosjonelt; å pleie sine nære relasjoner blir ikke like lønnsomt for familiens situasjon.
Opphavsrett: Sixteen Films & BBC Films / Foto: IMDb
Når den rebelske tenåringssønnen Seb (Rhys Stone) sier imot ham, og går igjennom en ganske alminnelig ungdomsopprørsfase, koker det over for Ricky, som ender med å kanalisere alt sin oppbygde frustrasjon i et hardt slag mot sønnens ansikt. Den indre krisen han opplever som følger av en ytre uforutsigbarhet, projiseres følgelig over på andre områder. Problemene som stammer fra arbeidsplassens skammelige vilkår flyttes over på, og går utover, familien. Det skjer en emosjonell forskyvning hvor hans nære relasjoner – de eneste trygghetskonstanter i et usikkert liv – blir skadelidende.
Økonomisering av livssfærer
Innsikten å uthente herifra, er at Rickys og familiens situasjon ikke er enestående. Han er ikke et unikum, men heller ansiktet på den villede arbeidspolitikk som er blitt heiet frem, og innført gradvis, av markedsliberalismens yppersteprester gjennom flere tiår: En oppstykking av bedrifter inn i såkalte datterselskaper, utleggingen av statlig eide foretak på anbud, privatiseringen av offentlige tjenester, og en hyperindividualisering av ansvar for eget ve og vel på samtlige områder.
«Sorry We Missed You» peker ut en økende tendens, som vi i mer sosialfilosofiske ordlag kan kalle en «økonomisering av samtlige livssfærer». Den økonomiske rasjonaliteten overtar for andre typer rasjonalitet (moralsk, estetisk). Med rasjonalitet menes ikke en ren intellektuell øvelse, resonnementer på et svevende høyt abstraksjonsnivå, men snarere en praktisk rasjonalitet som kommer til uttrykk gjennom våre handlemåter; de valg vi tar, og hva de uttrykker om oss.
Under franchisevirksomhetens ustanselige, utmattende kvantifiseringsregime blir Rickys verdi redusert ned til en enkelt ligning (penger ut, penger inn). Denne tankegangen begynner etter hvert å overta for andre typer vurderingskriterier, hvorav sluttresultatet er at alt han foretar seg nå kan bedømmes i henhold til hvor mye han tjener på det. Han slapper ikke av eller tilbringer tid med barna fordi det har en verdi i seg selv, men snarere fordi at han kan «lade batteriene», innhente seg og samle opp overskuddsenergi, for slik å prestere enda bedre, gjøre enda litt mer, tjene enda litt mer penger neste arbeidsdag.
Det som før fremstod som ikke-målbare størrelser – tilbringe tid med familien, lytte til musikk, gå en tur i skogen – er omgjort til enten hindre for maksimering av produktivitet, eller til rene midler for arbeiderens jobbprestasjon dagen derpå.
Det skjer en instrumentalisering av det personlige og intime, en nedprioritering eller tingliggjøring av det som (for mange) er det mest meningsfulle i livet, som en direkte konsekvens av arbeidslivspolitikken Turner-familien er underkastet. Man trenger ikke lese lange sosiologiske avhandlinger for å forstå hva dette innebærer i praksis – det holder å se Ken Loachs film.
I sum
Kjemien mellom skuespillerne Kris Hitchen (Ricky Turner), Debbie Honeywood (Abbie Turner), Rhys Stone (Seb Turner) og Katie Proctor (Liza Jane Turner) er upåklagelig. De portretterer en hverdagslig og nærmest triviell kjøkkenbenkrealisme på en så overbevisende måte at man tidvis har følelsen av å bevitne et familiedrama utspille seg i sanntid ved nabobordet på en restaurant. Spenningsmomentene er kanskje ikke av det actionfilmpregede slag, men den emosjonelle intensiteten kan ikke annet enn å bevege den jevne titter.
Ken Loachs sosialdrama er en rød knyttneve mot thatcherismen og dens uunngåelige konsekvenser. Den er en alarmerende påminnelse om hvor galt det kan gå, og et kritisk korrektiv til samfunnskreftene som søker å implementere den samme feilslåtte arbeidspolitikken her til lands.